Redigerer Kalmarunionen (avsnitt)

==Norge og Sverige i unionen==
Under kongene [[Magnus VII|Magnus Eriksson]] og [[Håkon VI Magnusson]] hadde Norge og Sverige med noen avbrudd kongefellesskap fra 1319 til 1364, og i Håkons senere regjeringstid gjorde han også krav på Sveriges krone og hadde mange tilhengere der. [[Kristoffer II av Danmark]] hadde i 1329 lovet [[Skåne]] bort til [[greve|grev]] Johan av [[Holstein]], men dette førte til [[opprør]], og i november samme år valgte Johan å overføre Skåne og [[Blekinge]] til den svenske kongen mot en stor pengesum. Magnus Eriksson anerkjente Skåne som et [[Autonomi (politikk)|autonomt]] [[krongods]], og samtidig anerkjente skåningene [[Folkungeætten]] ([[Bjälboætten]]) som rettmessige konger.

Magnus Eriksson tok da tittelen «Sveriges, Norges og Skånes konge». Men i 1360 gjenerobret den danske kongen [[Valdemar Atterdag]] Skåne, Blekinge og søndre [[Halland]], og sommeren 1361 også [[Gotland]]. Tapet av Skåne hadde gjort den svenske adelen opprørsk, og de vendte seg nå mot Magnus Eriksson. Han ble fengslet i 1361 av sin egen sønn, Håkon Magnusson. Håkon hadde vært konge i Norge siden 1343 og ble nå også valgt til konge av Sverige ved [[Morasteinen]] i februar 1362.<ref>Carlsson (1945), s. 19–31</ref>

Håkon VI Magnusson og hans far forsonet seg, og våren 1362 ble de enige om å regjere sammen i Sverige og Norge. Men den svenske adelen var fremdeles opprørsk, og de to kongene henvendte seg til Valdemar Atterdag av Danmark for å få støtte til å nedkjempe adelen. Håkon Magnusson hadde i 1359 forlovet seg med Valdemars seks år gamle datter [[Margrete I]]. Men under sterkt press fra den svenske adelen måtte han heve denne forlovelsen og i stedet forlove seg med Elisabeth, en [[prinsesse]] fra Holstein. Da prinsessen i desember 1362 reiste til Sverige for å møte sin fremtidige ektemann, drev skipet hennes ut av kurs og havnet på [[Bornholm]], hvor hun straks ble fengslet. Prinsessen ble snart sluppet ut igjen, men hun måtte leve resten av livet i [[kloster]] der.<ref>Carlsson (1945), s. 32–33</ref>

I juli 1362 ble Valdemar Atterdags eneste sønn, [[Junker Christoffer|Kristoffer av Danmark]], alvorlig skadet under kampene i Skåne, og han døde neste sommer. Valdemar hadde to døtre, [[Ingeborg Valdemarsdatter|Ingeborg]] og Margrete, og i dette tilfellet kunne begge bli valgt som tronfølgere etter sin far. Ingeborg var gift med [[Henrik III av Mecklenburg|Henrik av Mecklenburg]], sønn til Albrekt II av Mecklenburg med tilnavnet «den store». Igjen gikk den svenske adelen til opprør mot Håkon VI Magnusson. De sluttet seg til Albrekt den store og hadde som mål å få hans sønn [[Albrekt av Mecklenburg]] på den svenske tronen. I slutten av 1363 reiste Valdemar Atterdag ut på en lang utenlandsreise, og dermed kunne forbundsfellene hans Magnus og Håkon ikke regne med hjelp fra Danmark. I februar 1363 seilte en stor tysk hær til Sverige og foretok et vellykket overraskelsesangrep på de to kongenes territorium. Slik kunne Albrekt av Mecklenburg bli hyllet som Sveriges konge ved Morasteinen, hvor Håkon hadde blitt valgt før ham.

Håkon og Magnus klarte å beholde kontrollen i hele Norge og mye av Vest-Sverige, der de senere samlet soldater til et angrep mot Albrekt av Mecklenburg og den svenske adelen, men de ble beseiret i 1365 i [[slaget ved Gataskogen]] mellom [[Västmanland]] og [[Uppland]]. Valdemar Atterdag sluttet seg til kampen mot svenskene i 1366 og hadde i begynnelsen stor framgang. Krigslykken snudde imidlertid da Valdemar ble angrepet av en overveldende styrke fra Mecklenburg, Holstein og hansabyene og ble tvunget til å slutte fred med dem i 1371. Som vilkår for fred måtte Valdemar godta at hans barnebarn, [[Albrecht IV av Mecklenburg|Albrekt IV av Mecklenburg]], skulle bli hans tronfølger. Magnus Eriksson ble fengslet etter den katastrofale krigen som han og sønnen hadde ført i Sverige, men ble løslatt i 1371 mot en stor sum i løsepenger fra kong Håkon VI Magnusson, som også forpliktet seg til å avstå store deler av Vest-Sverige til den svenske kongen når hans far Magnus Eriksson døde.<ref>Carlsson (1945), s. 33–36</ref>
[[Fil:Margaret of Denmark, Norway & Sweden (1389) effigy 2010 (2).jpg|thumb|Fra Margrete Is sarkofag i [[Roskilde domkirke]].]] [[Fil:Albert of Sweden effigy 2010.jpg|thumb|left|En skulptur av Albrekt av Mecklenburg på graven hans.]]