Redigerer Kadens (avsnitt)

== Kadens som slutning ==
En '''kadens som slutning''' er en [[akkordprogresjon]] som gir uttrykk for [[tonalitet]]sfølelsen. Den er en harmonisk grunnformel som markerer avslutningen på en komposisjon eller på et avsnitt innenfor en komposisjon i europeisk og nordamerikansk musikktradisjon fra ca. 1600 til ca. 1915. Den er også mye brukt midt inne i musikkstykker. De forskjellige akkorder står i et bestemt spenningsforhold til [[tonika]]klangen, og denne spenningen oppløses i kadensen.

Den viktigste kadensformelen er den såkalte klassiske eller tonale kadensen som fører fra en gitt akkord – som oftest [[tonika]] (treklangen på 1. trinn) eller dens [[mediant]]er (treklangene på 3. og 6. trinn) – via [[subdominant]] (treklangen på 4. trinn, S) og [[dominant (musikk)|dominant]] (treklangen på 5. trinn, D) til tonika.<ref>Dersom [[grunntone]]n i siste tonikaakkorden ligger i den øverste stemmen (oktavposisjon), har man tidligere snakket om ''fullkommen kadens''. Etter som den øverste tonen ikke nødvendigvis er avhengig av akkordprogresjonen, men mer av melodiføring og stemmeføring (''voicing'') i de andre instrumenter eller vokalstemmer, er navnet ikke lenger i bruk.</ref>

S og D treklangene kan utvides med én eller flere tilleggstoner. En S kan f.eks. utvides med en stor [[sekst]], en D med en liten [[septim]].
 
Dominanten kan oppløses til en annen akkord enn tonika, som regel til akkorden på 6. trinn ([[mediant|tonikamediant]]). Dette kalles en ''skuffende kadens''. Oppløses dominanten til akkorden på lavt 6. trinn i dur, snakker man om en ''dobbelt skuffende kadens''.<ref>Lytteeksempler for klassisk og skuffende kadens finner én i artikkelen om [[akkordprogresjon]].</ref>

En variant av den tonale kadensen er formelen D – T (uten at det nødvendig går en subdominant forut). Denne formelen kalles ''autentisk kadens''.<ref>En klassisk eller tonal kadens kan også ansees som en særform for den autentiske kadensen.</ref> Formelen S – T (uten D imellom) kalles ''plagal kadens''.<ref>Ordet ''plagal'' i sammenheng med kadensbegrepet er vel innført i kunstmusikkteorien, men uheldig valgt etter som det brukes også for variantene av kirketoneartene, de såkalte [[diatonisk skala|modale skalaene]]. Den nærliggende forvekslingen førte til at den plagale kadensen tidligere ble regnet som ''kirkekadens'', selv om den ikke er typisk for bare religiøs musikk. Riktig er derimot at organister nåtildags ofte bruker plagale kadenser til å avslutte liturgiske formler som f.eks. «Amen».</ref>

Forskjellen på plagal og autentisk kadens kan lett høres ved [[Georg Friedrich Händel]]s ''Halleluja''-koret fra [[oratorium|oratoriet]] ''The Messiah''. Orkesteret begynner med en plagal kadens (T – S – T) og fortsetter med en autentisk kadens (T – D – T). Når koret kommer inn, hører man fire ganger en plagal kadens, så to ganger en autentisk kadens. Så kjøres hele koravsnitt på et annet tonetrinn med samme kadensmønsteret. I orkestrets autentiske kadens, samt i den hhv. første av korets autentiske kadenser, hører man dominanten utvidet med en liten septim.

=== Halvslutning ===
Den såkalte ''halvslutning'' forekommer ofte inne i en sats, som et midlertidig hvilepunkt. Da hviler en på dominanten. Vanlige  progresjoner er S – D eller T – D.

[[Fil:Kadenser.svg|thumb|center|800px|'''A''': Klassisk kadens '''B''': Skuffende kadens '''C''': Plagal kadens '''D''': Halvslutning (første variant)]]

==== Frygisk kadens ====
En særform for halvslutningen er den såkalte '''frygiske kadens'''.<ref>Igjen inviterer navnegivingen til misforståelser. For det første er den frygiske kadensen i sin opprinnelige form ingen kadens, men en halvslutning. For det andre refererer betegnelsen ''frygisk'' til den [[modal skala#frygisk skala|modale skalaen]] av samme navn. Den her omtalte kadensen er imidlertid ikke typisk for frygisk i det hele tatt. Navnet til kadensen hentyder på noe annet: Som én av bare to modale skalaer har frygisk et [[halvtone]]skritt mellom første og andre trinn. Et slikt halvtoneskritt oppstår i bassgangen ved en frygisk kadens i moll.</ref> Den brukes mest i moll og består av en subdominant med ters i bass ([[akkord (musikk)#omvendinger|første omvending]]), etterfulgt av en vanlig dominant. Den frygiske kadensen var avholdt som sluttformel i langsomme satser i [[barokk|senbarokke]] konserter. Den langsomme satsen  i [[Johann Sebastian Bach]]s [[Brandenburgkonsertene|''Brandenburger konsert nr. 3 i G-dur BWV 1048'']] består utelukkende av en subdominant- og en dominantakkord som [[cembalo|cembalisten]] eller [[fiolin|1. fiolinisten]] skal improvisere over.