Redigerer Kabelvåg (avsnitt)

== Historie ==
[[File:Kabelvåg, Nordland - Riksantikvaren-T420 01 0093.jpg|thumb|Kabelvåg i [[Vågan]] i [[Nordland]] fotografert i perioden 1870–1890{{byline|[[Riksantikvaren]]}}]]
Kabelvåg er det eldste [[fiskevær]]et i Lofoten og tidligere også det største. Det var her den kommersielle delen av [[lofotfisket]] startet for over 1000 år siden. Til vågene rundt dagens Kabelvåg, det gamle Vågan, søkte fiskere fra hele det nordlige Norge for å høste sin del av det årlige [[skrei]]innsiget. Og Vågan vokste frem til å bli senter i middelalderens [[Hålogaland]]. På [[Lofotmuseet]]s eiendom i Storvågan ligger restene av dette gamle senteret som da het Vågar. Grunnlaget for Vågans vekst var [[tørrfisk]]eksporten til middelhavslandene. Rundt år 1000 ble tørrfisken en handelsvare. Til å begynne med foregikk nok eksporten direkte fra Nord-Norge, Vågan, og til utlandet. Men etter hvert ble tørrfisken kjøpt opp av kjøpmenn som kom sørfra for å kjøpe fisken og for å selge korn og andre nødvendige varer. Tørrfisken ble ført til Trondheim og Bergen, etter hvert bare til Bergen, for eksport. Tørrfisk var Norges første store eksportartikkel og utgjorde 80% av norsk eksport på 1300-tallet. Med [[Svartedauen]] gikk det imidlertid tilbake med Vågan.

[[Hans Eidnes]] sier det slik i sin bok ''Hålogalands Historie'':

<blockquote>
Skreifiske har frå uminnelige tider gått føre seg i Lofoten, i historisk tid på bankane i Vestfjorden. Lofot-Egga er gamal gyteplass for skreistimane. Lofotfisket samla seg om Vågar (Vågan). Og alt før [[Olav Tryggvason]]s tid var strendene ved Kyrkjevåg, Kabelvåg og Storvågan samlingsstaden for heile det nordlige Noreg. Gamle namn som «Vågaflåten» minner om Aust-Lofotfiske, «Vågastemna» minner om tørrfiskhentinga frampå sumaren, dei hadde «vågasølv» som ventelig var nytta i fiskhandelen, og «Vågaboka» var ei lovbok for fisket i Lofoten. «Vågablom» er og gamalt namn på Lofotgåva som fiskarane hadde med til dei som heime var, når dei om våren kom frå Lofoten.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Eidnes, Hans | utgivelsesår = 1943 | tittel = Hålogalands historie | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Brun | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010070106036#31 | side = 32}}</ref>
</blockquote>

Senere vokste det frem et nytt senter i Kabelvåg, og på slutten av 1800-tallet hadde Kabelvåg fått en bymessig bebyggelse, og stedet var uten tvil «Lofotens hovedstad» med politi, lensmann, sorenskriver, prost og andre offentlige institusjoner, men fremfor alt var stedet et handelssenter. Et annet tegn på Kabelvågs sentrale plass i Lofoten var avisene. Ikke mindre enn fire aviser kom ut her til forskjellig tid. I året 1895 kom det ut tre aviser samtidig.

Med motoriseringen av fiske- og kystflåten utover på 1900-tallet gikk det tilbake med Kabelvåg. Havna var for grunn og liten, og Svolvær overtok nesten all båttrafikk og dermed også den økonomiske veksten og befolkningsveksten. Svolvær ble i 1918 utskilt fra Vågan kommune og ble bykommune. Etter dette har Svolvær gradvis overtatt Kabelvågs plass. Statlige og kommunale institusjoner har i tur og orden blitt flyttet til Svolvær. I 1964 ble det gjennomført en [[kommunesammenslåing]] mellom Vågan kommune og Svolvær by, og det meste av kommuneadministrasjonen ble flyttet fra Kabelvåg til Svolvær. Utviklingen gjorde også at det samme etter hvert skjedde med Kabelvågs handels- og bankvirksomhet.

Til tross for at Kabelvåg har vært herjet av mange større branner, har likevel den gamle trehusbebyggelsen vært et varemerke for Kabelvåg. Men med de siste brannene på 1990-tallet er så godt som alle de eldste bygningene i Storgata gått tapt.