Redigerer Kåre Kristiansen (avsnitt)

== Bakgrunn og karriere ==
Han var sønn av [[legpredikant]] Michael Kristiansen (1886–1982) og Olga Baalerud (1896–1975). Han giftet seg i 1948 med Helen Marit Strand. En av deres sønner er journalisten [[Stein Kåre Kristiansen]], kjent fra blant annet ''[[VG]]'' og [[TV 2]].  

Kristiansen startet sin karriere som [[telegrafist]] i [[Norges Statsbaner]] i 1941, hvor han avanserte til å være jernbanedirektør 1968–1970, driftsdirektør 1970–1989 og spesialrådgiver 1989–1990.

Han sto blant annet sentralt i gjennomføring av [[Folketrygden (Norge)|folketrygden]] i 1967 da han var [[Statssekretær (Norge)|statssekretær]] i [[Arbeids- og sosialdepartementet|Sosialdepartementet]] for [[Egil Aarvik]].

Han ble av mange oppfattet som en representant for partiets høyrefløy. I 1983 følte{{tr|Følelser må verifiseres}} han selv at han ble presset til å gå som partileder etter intern strid om blant annet samarbeidet med Høyre. Han byttet verv med [[Kjell Magne Bondevik]], slik at Bondevik ble leder og Kristiansen parlamentarisk leder. Men bare noen uker senere gikk partiet med i [[Kåre Willochs regjering|Willoch-regjeringen]], der Kristiansen ble [[olje- og energiminister]]. Både han selv og partiet ønsket{{tr|Følelser må verifiseres}} at han skulle bli [[utenriksminister]], men det nektet statsministeren å gå med på. Da regjeringen gikk av i 1986, overtok Bondevik vervet som parlamentarisk formann, samtidig som han fortsatte som partileder. Kristiansen oppfattet dette som brudd på avtalen fra 1983 og betraktet seg mer eller mindre som frilstilt resten av stortingsperioden. I 1989 trakk han seg som stortingsrepresentant, med den begrunnelse at partiet hadde fjernet seg fra sin gamle kurs. I de senere år hadde han og hans meningsfeller oppfattet seg som marginalisert i partiet.{{tr|Følelser må verifiseres}}

Kristiansen var en motstander av tilbaketrekningen av israelske nybyggere fra den okkuperte Gazastripen. Kort tid før sin død boikottet han feiringen av [[Hjelp Jødene Hjem]]s 15-jubileum i protest mot at Norges tidligere overrabbiner og politisk moderate viseutenriksminister i Israel [[Michael Melchior]] skulle delta på feiringen.

I 1991 ble Kåre Kristiansen, etter forslag fra Fremskrittspartiet, medlem av Den Norske Nobelkomite. I 1994 trakk han seg fra komiteen i protest mot at Nobels fredspris ble tildelt [[Yasir Arafat]], sammen med [[Shimon Peres]] og [[Yitzhak Rabin]]. 

Mot slutten av livet kom det til en slags forsiktig forsoning mellom ham og partiet.{{tr|Følelser må verifiseres}} Han gikk med på at partiet holdt en mottakelse for å feire 80-årsdagen hans, og han lot seg også utnevne til æresmedlem i partiet. Han døde etter kort tids sykdom.