Redigerer Josef Terboven (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn ===
Terboven ble født i Essen som sønn av en velstående bonde. Navnet Terboven er [[lavtysk]] eller [[nederlandsk]]. Han tjenestegjorde i det tyske [[artilleri|feltartilleriet]] og det voksende [[flyvåpen|luftforsvaret]] i [[første verdenskrig]] og ble tildelt [[Jernkorset]]. Ved krigens slutt hadde han nådd [[løytnant]]s grad. Han studerte jus og statsvitenskap i et par år ved universitetene i [[München]] og [[Freiburg]], hvor han for første gang ble involvert i den ekstreme politikken. Han måtte av økonomiske grunner avbryte studiene<ref name="Nokleby">[[Berit Nøkleby|Nøkleby, Berit]]: ''Det tyske okkupasjonsstyret i Norge'', Norsk Hjemmefrontmuseum, side7 ISBN82-91107-09-2</ref> og arbeidet deretter som læregutt i en bank noen år før han ble oppsagt i 1925 på grunn av den økonomiske krisen i Tyskland.<ref name="Nokleby" />

=== Nasjonalsosialistisk karriere===
Dette åpnet for en aktiv karriere i NSDAP hvor han hadde meldt seg inn allerede i 1923.<ref name="Nokleby" /> Terboven hjalp til med å etablere partiet i Essen og ble [[gauleiter]] der i 1928. Han ble en del av [[Sturmabteilung]] fra 1925.

Den 29. juni 1934 giftet han seg med Ilse Stahl, en tidligere sekretær for [[Joseph Goebbels]], som sammen med Hitler deltok på det kirkelige bryllupet i [[Essener Münster]]kirche. Hitler var Terbovens forlover. Hans tilstedeværelse hadde sannsynligvis mindre med en særlig nærhet til bryllupsparet å gjøre enn med tåkeleggingen av et overraskende tilslag mot ''[[Sturmabteilung]]'' ([[de lange knivers natt]]). Det fant sted den 30. juni. En reise til et bryllup gav ingen mistanker om at noe var i gjære.<ref>[[Joachim C. Fest]]: ''Hitler. Eine Biographie''. Frankfurt/M, Berlin, Wien 1973, s 635</ref><ref>[[Friedrich Heer]]: ''Der Glaube des Adolf Hitler. Anatomie einer politischen Religiosität.'' München, Esslingen 1968, s 272</ref><ref>[[Walter Görlitz]], Herbert A. Quint: ''Adolf Hitler. Eine Biographie'', Stuttgart 1952, s. 430</ref><ref>Heinrich Emmendörfer: ''Das Buch Trotzdem. Bilanz aus "1000" Jahren'', Regensburg 1971, s 49, 149</ref><ref>[[Georg May]]: ''Kirchenkampf oder Kirchenverfolgung?'' Stein am Rhein, 1991, s 64-65</ref> 
 
Terboven ble utnevnt til Oberpräsident der Rheinprovinz den 5. februar 1935. Dette var han ved siden av sitt verv som Gauleiter. I 1936 ble han utnevnt til [[Sturmabteilung|SA-Obergruppenführer]]. 
<gallery widths="170">
Fil:Bundesarchiv Bild 119-0779, Sturmabteilung aus Essen.jpg|Josef Terboven (i sivil) sammen med Essen-avdelinga av Sturmabteilung (SA), det tyske [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] partiet NSDAPs paramilitære gatetropper, i 1926. Terboven var gauleiter i Essen. {{Byline|[[Deutsches Bundesarchiv]]}}
File:Kabarett_der_Komiker;_Joseph_Goebbels_015600.jpg|Terboven med propagandaminister [[Joseph Goebbels]] i [[Kabarett der Komiker]] i Berlin 1939{{byline|Willy Pragher/Deutsche Digitale Bibliothek}}
</gallery>

=== Reichskommissar Norwegen ===
{{Utdypende|Josef Terbovens kommissariske statsråder}}
[[File:Fo30141711070023 Høsttakkefest Universitetsplassen (Oslo) 1940-10-06 (NTBs krigsarkiv, Riksarkivet).jpg|thumb|Under [[angrepet på Norge|okkupasjonen]] av [[Norge under andre verdenskrig]] 1940–1945 ble landet styrt av den tyske nazisten Terboven. Da tyskerne ikke lyktes i å gjøre [[Administrasjonsrådet]] til en alternativ regjering til [[London-regjeringen|statsrådet i London-eksil]], sendte Hitler ham til Norge og opprettet [[Reichskommissariat Norwegen]] 24. april 1940 der Terboven fikk tittelen «[[rikskommissær]]». Han kunne støtte seg på et tysk undertrykkelsesapparat med [[Gestapo]] i spissen. Bildet viser Terboven, alltid i tysk embetsuniform, og representanter for tyske militære og sivile myndigheter under feiringen av [[høsttakkefest]]en på [[Universitetsplassen i Oslo]] 1940. {{byline|[[NTB]]/[[Riksarkivet]]}}]]
[[Fil:Statsakten, mottakelse på Stortinget..jpg|mini|Foto fra mottagelsen på Terbovens kontor på Stortinget under «[[Statsakten]]» 1. februar 1942 da Terboven utnevnte [[Vidkun Quisling]], leder i Nasjonal Samling (NS), til [[ministerpresident]] (statsminister) og innsetter «[[Quislings andre regjering|Quislings nasjonale regjering]]». I virkeligheten mente Terboven at Quisling var ubrukelig, og rikskommissæren beholdt stillingen som diktator i Norge fram til [[frigjøringsdagen|frigjøringen]]. Fra venstre sees [[Wilhelm Redieß]], politigeneral og SS-sjef i Norge, Terboven, Quisling, [[Rudolf Schiedermair]] og [[Paul Wegener (Gauleiter)|Paul Wegener]], leder for ''NSDAP Einsatzstab Norwegen'' som styrte samarbeidet med NS.{{Byline|[[Riksarkivet]]/NTBs Billed og Klisjeavdeling}}]]

Etter at [[Curt Bräuer]] hadde mislyktes i å forhindre at den [[Haakon VII|norske kongen]] og [[Johan Nygaardsvolds regjering|regjeringen]] flyktet, ble han 16. april tilbakekalt til Berlin og senere sendt til fronten.<ref name="Nokleby" /> Terboven ble utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) i Norge 24. april med oppdrag å få etablert en dansk løsning i Norge.<ref name="Nokleby" /> Han flyttet inn i den norske kronprinsens residens på [[Skaugum]] og hadde sitt hovedkvarter i Stortinget. Det var i utgangspunktet tenkt at oppdraget i Norge skulle være midlertidig og at han deretter skulle vende tilbake til politisk arbeid i Tyskland.<ref name="Nokleby" />

Den 25. september 1940 innsatte Terboven et marionettstyre med konstituerte statsråder. [[Vidkun Quisling]] var ikke med i dette selv om Hitler hadde støttet ham, og Terboven styrte  Norge som om han var enehersker, noe han i realiteten nesten var. Han hadde ikke autoritet over de regulære tyske tropper i landet (til tider så mange som {{formatnum:400000}} mann), men kommanderte en styrke på {{formatnum:6000}}, hvorav 800 var en del av det hemmelige politiet. Hans mål var å bygge opp ''[[Festung Norwegen]],'' som skulle være tyskernes siste skanse.

Terboven var som rikskommissær bare underlagt Hitler personlig og hadde i realiteten [[diktator]]isk myndighet over det okkuperte Norge. I denne posisjonen kom han ofte i motsetningsforhold til Quisling. Det ble opprettet en egen enhet, som skulle prøve å sette befolkningen opp mot NS-styret.

Fra 1941 konsentrerte Terboven seg stadig sterkere om å slå ned all motstand i Norge. Han var ansvarlig for unntakstilstanden i Oslo, Aker, Bærum og Asker i september 1941 da [[Viggo Hansteen]] og [[Rolf Wickstrøm]] ble henrettet, unntakstilstanden i trøndelagsfylkene og deler av Nordland oktober 1942 der ti sivile gisler og 24 motstandsmenn ble henrettet mens alle mannlige jøder over 16 år ble arrestert, brenningen av [[Telavåg]] i 1942 og deportasjon av alle mannlige innbyggere mellom 16 og 60 til tyske konsentrasjonsleirer; henrettelsen av 18 [[Englandsfarten|englandsfarere]] i [[Trandumskogen]] i 1942, henrettelsen av fem sivile gisler etter en jernbanesabotasje på [[Mjøndalen]] oktober 1943, arrestasjonen og deportasjon til Tyskland av alle mannlige studenter i Oslo november 1943 og i juli 1944 dødsdommene over ni[[Grini fangeleir| Grini]]-fanger som represalie for en likvidering som fant sted mens de satt i varetekt.

I 1942 fikk Terboven en norsk elskerinne, [[Sonja Wigert]] (1913–1980), som bodde i Sverige, men reiste frem og tilbake til Norge. Hennes sympatier var i virkeligheten på den norske motstandsbevegelses side. Hun var etterretningsagent for Sverige og senere også for [[USA|amerikansk]] etterretning. Det tok ett år før Terboven gjennomskuet det hele.   

Terboven innførte flere forordninger som i konsekvens kom til å koste mange nordmenn liv og helse, herunder forordning om beskyttelse av de besatte norske områder 12. oktober 1942, som  innførte dødsstraff for en rekke forbrytelser, bl.a. å forlate landet uten tillatelse, lytte på illegal radio, bli tatt med illegale aviser og hjelpe krigsfanger eller flyktninger. Terboven var også ansvarlig for forslaget om evakuering og [[Operation Nordlicht|brenning av Finnmark]] nord for [[Lyngen]]-området, som ble tatt til følge av Hitler i hans [[Führerbefehl]] av 28. oktober 1944.

I september 1941 fikk Terboven besøk av [[Reinhard Heydrich]] og [[Walter Schellenberg]] på Skaugum. Følget foretok deretter en seiltur på [[Oslofjorden]]. Heydrich innskjerpet overfor Terboven at det var viktig å holde en hard linje overfor nordmennene, og bare fire dager etter hans avreise 6. september proklamerte Terboven unntakstilstand og beordret Wickstrøm og Hansteen arrestert.<ref>Knut Kristofersen: ''Den musikalske bøddel'' (s. 157-59), forlaget Arneberg, 2008, ISBN</ref>

<gallery widths="170">
Fil:Bundesarchiv Bild 101III-Moebius-029-12, Norwegen, Besuch Himmler, Terboven und Quisling.jpg|Ministerpresident [[Vidkun Quisling|Quisling]], SS-sjefen [[Heinrich Himmler]], Terboven, generaloberst [[Nikolaus von Falkenhorst|von Falkenhorst]] og offiserer fra [[Waffen-SS]], [[Deutsches Heer]] og [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] 1941. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}

Fil:Bundesarchiv Bild 121-1383, Skeikampen, Daluege, Terboven.jpg|''Polizeigeneral'' og ''SS-Gruppenführer'' [[Kurt Daluege]], Terboven med arm i fatle og tyske offiserer på [[Skeikampen]] i Gausdal april 1942. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}

Fil:Bundesarchiv Bild 101I-117-0357-34A, Norwegen, Bergen, deutsche Offiziere.jpg|Offiserer fra ''[[Kriegsmarine]]'', ''Deutsches Heer'' og ''Waffen-SS'' i Bergen etter [[Eksplosjonen på Vågen]] 20. april 1944 da ammunisjonsskipet «Vorboode» og deler av byen ble sprengt. Terboven er nummer fire fra venstre. Ved siden av går admiral [[Otto von Schrader]].{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}
</gallery>

===Kapitulasjon og selvmord===
[[File:Royal residence Skaugum 1932.jpg|thumb|Redieß og Terboven delte bolig på Skaugum. Terboven sprengte seg selv og liket av Redieß frigjøringsdagen 8. mai 1945.{{byline|[[Anders Beer Wilse]], 1932}}]]
Terboven og [[Franz Böhme]] reiste 3. mai 1945 til [[Flensburg]] der den [[Flensburg-regjeringen|siste rest av Tysklands sentralregjering]] under ledelse av [[Karl Dönitz]] holdt til. Terboven, Keitel og Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. Finansminister [[Lutz Schwerin von Krosigk]] ville kapitulere uten kamp.<ref name="Terboven" />{{rp|295}}

Redieß ga 7. mai ordre til sekretærene om å brenne alle papirer på Terbovens kontor. Klokken 15:52 kom meldingen over radio om at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst på alle fronter. Til sekretæren på Skaugum sa Redieß: «Det er best De ikke er her mer nå. Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen.»<ref name="Terboven" />{{rp|298-299}} Terboven orienterte 7. mai om at Dönitz hadde avsatt ham som Reichskommissar og at Wehrmacht skulle overta. Natt til 8. mai skjøt Redieß seg selv gjennom hodet med pistol. «Det var tidlig. Han kom meg i forkjøpet», kommenterte Terboven som ga ordre om at Redieß' død skulle holdes hemmelig. Dönitz ga ordre om at kapitulasjonen i Norge skulle skje 8. mai klokken 24:00. Mannskaper fra Milorg og Kompani Linge forsøkte å overta Skaugum 8. mai, men ble stanset av SS-vaktene i porten.<ref name="Terboven" />{{rp|302-304}}

Redieß' levninger ble ødelagt da Terboven detonerte rundt femti kilo [[dynamitt]] i en [[bunker (bygning)|bunker]] i Kloåsen på Skaugum-komplekset samme dag klokken 23:30. SS-mannskaper hadde flyttet liket av Redieß til bunkeren og hjulpet Terboven med plassering av sprengstoff. Dagen etter forsøkte et arbeidslag på 10-20 mann å brenne restene fra bunkeren. Da norsk politi kom til Skaugum 9. mai klokken 18 fikk de likrestene undersøkt nøye for å fastslå om det virkelig var Terboven og Redieß. Kriminaletterforskere, rettsmedisinere, radiografer og tannleger medvirket i undersøkelsen. For Terboven fant politiet raskt spor som ga sikker identifisering. For Redieß stemte opplysningene slik at det var «overveiende sannsynlig» at var hans lik.<ref>[[#krigsleksikon|Norsk krigsleksikon (1995)]] s. 345</ref><ref name="Terboven">{{ Kilde bok | forfatter = Nøkleby, Berit | utgivelsesår = 1992 | tittel = Josef Terboven: Hitlers mann i Norge | isbn = 8205202214 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110504062 | side = }} </ref>{{rp|14-15}} Han ble senere bisatt i Essen.