Redigerer Jorden (avsnitt)

== Kronologi ==
{{Se også|Solsystemets opprinnelse og utvikling}}
{{Se også|Jordens tidsaldre}}
[[Geovitenskap]]ene har bidratt med detaljert informasjon om jordens fortid. Den tidligst daterte materie i solsystemet ble dannet for mer enn 4,6 milliarder år siden, og for 4,6 milliarder år siden ble jorden og de andre planetene i solsytemet dannet fra en [[protoplanetarisk skive]] av støv og gass som var til overs etter dannelsen av solen. Sammensettingen av jordens materie skjedde raskt, i all hovedsak i løpet av 10–20 millioner år. Når kosmisk støv og steinmateriale først begynte å kollidere og danne jorden, økte denne nye planetens gravitasjonskraft som igjen akselererte ytterligere tiltrekning av materie.<ref>Angeles Gavira og Peter Frances (red), ''Rocks and Minerals'', Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 12.</ref> De stadige sammenstøtene og [[meteoritt]]-nedslagene utviklet stor varmeenergi, som bidro til å smelte ned steinmaterialet som utviklet seg til en indre kjerne av [[jern]] og et ytre lag av [[silikat]]er. Etter hvert ble også det ytre laget separert i en tyngre [[mantel]] og en lettere [[jordskorpe]]. Det er vanlig å anta at tyngre mineraler sank ned i forhold til de lettere, men bergarter ble også trukket nedover eller oppover basert på deres evne til å [[kjemisk binding|binde]] seg med henholdsvis jern eller oksygen.<ref>Angeles Gavira og Peter Frances (red), ''Rocks and Minerals'', Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 12 og 15.</ref>

Fra å være i smeltet tilstand, gikk jordens ytre lag over til en fast skorpe ved nedkjøling da vann ble akkumulert i atmosfæren. Jordskorpen var tynn og sprakk opp gang etter gang med en stor mengde vulkanutbrudd, og antakelig dannet det seg tidlig et samlet kontinent som så sprakk opp.<ref>Steinar Skjeseth, ''Norge blir til'', Schibsted, Oslo 1974, andre reviderte opplag 2002, side 9–11.</ref> Månen ble dannet kort tid etterpå, for om lag 4,5 milliarder år siden. Den (2013) mest anerkjente teorien for dannelsen av månen er [[nedslagsteorien]], som innebærer at månen ble dannet da et objekt på størrelse med [[Mars (planet)|Mars]] – noen ganger omtalt som [[Theia (planet)|Theia]] – tilsvarende om lag 10&nbsp;% av jordens masse, kolliderte med jorden i et gigantisk sammenstøt. Denne teorien innebærer at dette objektet smeltet sammen med jorden, men at tilstrekkelig med materie til dannelsen av månen ble sendt i bane rundt jorden.

I tidlig [[arkeikum]] (4,6–4,0 mrd. år siden) var jordens mantel svært varm, og [[litosfæren]] (jordskorpen) ytterst var så lett at den neppe sank ned i mantelen. Jordskorpa bestod av mye [[basalt]] og [[natrium]]rike masser. Natriumrike mantelmasser kunne noen steder trenge oppover i basaltkappen og danne kropper av kvartsrike dypbergarter – [[tonalitt]], [[trondhjemitt]] og [[granodioritt]] (TTG). Horisontale smeltemasser ble til [[grønnstein]]sbelter av omdannet basalt, ofte med magnesiumrik [[komatiitt]], og ofte omgitt av tonalitt-gneis. Bergarter fra arkeisk tid er ikke preget av [[Metamorfose (geologi)|omsmelting]] gjennom nedsynking i mantelen, slik bergarter fra sen arkeikum og [[proterozoikum]] preges av. I proterizoikum ble bergartene også mer [[kalium]]rike.

Siden omkring [[1950]] har [[geolog]]er jaktet på de eldste bergartene. Høyeste kjente alder for bergarter er 3,96 milliarder år, mens [[sandstein]] funnet i [[Australia]] har [[klaster]] som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. Radiometrisk datering av [[meteoritt]]er og bergarter funnet på månen har gitt aldre på opp til 4,56 milliarder år<ref>Angeles Gavira og Peter Frances (red), ''Rocks and Minerals'', Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 14.</ref> og vi regner dette som et anslag på hvor gammel jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på jordkloden er at den i tidlig arkeikum var for varm til å starte den radiometriske klokka i bergartene, som brukes for å datere mineraler ved hjelp av [[halveringstid]]er. Og selve kontinentene er ikke noen steder eldre enn om lag fire milliarder år, mens havbunnen fornyes kontinuerlig. Ingen havbunn regnes for å være eldre enn 200 millioner år.<ref>Frank H T Rhodes (red), ''Geology'', St Martin's Press, New York 1972, utg 1991, side 9.</ref>

=== Atmosfæren ===
Smeltingen og krystalliseringen i arkeikum skapte gassutblåsninger, vanndamp og [[Vulkan|vulkansk aktivitet]] som bidro til jordens uratmosfære. Den ble fylt med [[helium]] og [[hydrogen]] som ble avgitt fra jorden, men hovedbestanden i uratmosfæren var [[svovel]]. De første organismene – [[prokaryoter]] – utviklet seg på denne tiden og «pustet» svovel i stedet for oksygen. Denne typen liv utviklet seg tilpasset den første, svovelholdige atmosfæren. Det eksisterer dog teorier om at atmosfæren hele tiden har hatt oksygen, siden tidlig arkeikum.<ref>{{Cite Q|Q56874407|pages=141–146}}</ref>

For 3,8 milliarder år siden ble jorden (og månen) antatt utsatt for et nytt, kraftig meteoritt-bombardement som sammen med [[solvind]] rev bort den første atmosfæren. Bombardementet skapte intens varmeutvikling og vulkanisme, som nok en gang frigjorde [[nitrogen]], [[karbondioksid]] og [[vann]]damp. Disse elementene ble nå nedbrutt av [[ultrafiolett lys]] fra sola og omdannet til [[hydrogen]], [[oksygen]] og [[ozon]] i en relativt oksygenfattig, ny atmosfære.<ref>Angeles Gavira og Peter Frances (red), ''Rocks and Minerals'', Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 15.</ref> Vanndampen kondenserte og dannet [[hav]]ene for kanskje 4 milliarder år siden, godt hjulpet av is og flytende vann fra asteroider, [[protoplanet]]er, [[komet]]er og [[transneptunske objekt]]. Til tross for at solen utstrålte om lag 30&nbsp;% mindre [[Solluminositet|energi]] enn den gjør i dag, viser forskning at havene forble flytende, en selvmotsigelse formulert i [[den svake sols paradoks]]. En kombinasjon av [[drivhusgass]]er og økt [[solaktivitet]] bidro til økning av jordens overflatetemperatur, og forhindret at havene frøs over. Utviklingen av liv i havene etter relativt kort tid, avga oksygen som lagret seg i den nye atmosfæren.

=== Fotosyntese og fjellkjededannelser ===
Etter at [[hav]]et oppstod for 4 milliarder år siden, var det etter hvert lite eller ingen landmasser på jorden. De første spor etter [[organisme]]r ([[blågrønnbakterier|blågrønn-]] eller lignende [[bakterier]]) er ca. 3,6 milliarder år gamle. For 3,5 milliarder år siden ble jordens magnetfelt dannet, noe som forhindret [[solvind]] fra å bryte ned jordens nye atmosfære. I [[proterozoikum]], før utviklingen av større dyr, var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av mikroorganismer, ifølge professor [[David Bottjer]]. Da liv med evne til [[fotosyntese]] oppstod for mer enn 3,5 milliarder år siden,<ref>Ramberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 23.</ref>
ble det avgitt store mengder [[oksygen]] fra blant annet [[blågrønnbakterier]], og dette bidro gradvis til å øke oksygeninnholdet i atmosfæren.

Den danske geologiprofessor [[Minik T. Rosing]] og kolleger ved [[Stanford University]] mener kontinentalskorpene oppstod i takt med [[anaerobt liv]]. Mangelen på landmasser skapte vesentlig [[sedimentære bergarter]] som [[skifer]], [[Konglomerat (geologi)|konglomerat]] og [[kvartsitt]] i sen arkeikum. Når lava steg opp til overflaten gjennom basaltskorpen, ville den normalt avkjøles og størkne til tung [[basalt]] og gradvis synke ned i magmaen igjen, smelte ved 1100–1200&nbsp;°C og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess. Basalten gjennomgikk nå en økende oksidasjonsprosess og forvitret.

Basalt som er blitt forvitret av oksygen vil smelte ved «kun» 650&nbsp;°C, utskilles og stige opp til overflaten der den størkner til langt lettere [[granitt]], som finnes på samtlige kontinenter, men er uhyre sjelden ellers i solsystemet. Relativt lett granitt la seg oppå den tyngre basalten og lot basaltsyklusen fortsetter under dekket av granitt, som forble stabilt og flytende. Vi har [[grunnfjell]] fra denne tiden i Norge, rester av en arkeisk fjellkjede finner vi i [[Lofoten]] med aldre opptil 3,3 milliarder år. Urbergarten granitt opptar for øvrig svært lite oksygen i friluft, og dette bidro derfor til stadig mer fritt oksygen i atmosfæren.

Overgangen til proterozoikum for ca. 2,5 mrd år siden virker dramatisk – atmosfæren ble [[oksygen]]rik, land-hav-fordelingen ble omtrent som i dag, og historiens [[Huronistiden|første istid]] oppstod. Områder som [[Karelia]] (Karelidene), [[Kolahalvøya|Kola]] (Saamidene) og Slave-platen fløt trolig rundt løsrevet fra hnhv Baltica og Laurentia.<ref>L.J.Pesonen et al, «Paleo-Mesoproterozoic Supercontinents – A Paleomagnetic View», ''Geophysica'' nr 48 1–2, 2012, side 5–47.</ref>
Kontinentplater samlet seg i et superkontinent – [[Columbia (kontinent)|Columbia]] – for om lag 1,8 milliarder år siden<ref name="PreRodinia">{{Cite Q|Q73892246|pages=145–155}}</ref>
med betydelig fjellkjededannelse (orgoenese) som omfattet nær sagt alle dagens landmasser. Alle konkurrerende modeller antyder at [[Laurentia|Nord-Amerika]] (Laurentia) og [[Baltica|Nord-Europa]] (Baltica) hang sammen i nord via Grønland slik det også skjedde siden.<ref>Rogers 1996, Hoffman 1997, Rogers og Santosh 2002, Meert 2002, Zhao et al 2004, 2011.</ref>
Kontinentaldrift og havbunnsspredning med [[subduksjon]] skapte samtidig vulkansk aktivitet langs et større belte av den samlede kontinentalkysten, og [[magmatisk]]e fjellkjeder oppstod i ytterkantene — Amazonas, Laurentia, Grønland og Baltica. Columbia brakk opp i en lang fragmenteringsprosess som varte fra kanskje 1,4–1,1 milliarder år siden<ref name="PreRodinia" />. Etterhvert rev enkelte kontinentbiter seg løs, slik som «Telemarkøya» i Sør-Norge, og i den sterke vulkanske prosessen omkfing 1,25 milliarder år siden som ga oppsplitting av Columbia, ble det dannet store mengder granitt, charnoktitt, mangeritt og anortositt.<ref>Zhao, Guochun, m.fl, [http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0012825204000182 «A Paleo-Mesoproterozoic supercontinent: assembly, growth and breakup»], i ''Earth-Science Reviews'', nr 67, 2004, side 91–123.</ref>

De tidlige havene inneholdt store mengder oppløst [[jern]]. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og et eksempel på sedimentær avsetning av lagvis kvartsitt og jern på havbunnen fra denne tiden er jernfeltene i [[Sør-Varanger]]. Da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som inneholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form.<ref>N. J. Planavskyet al, «Widespread iron-rich conditions in the mid-Proterozoic ocean», ''Nature ''nr 477, 2011, side 448–451.</ref> Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen.

Tidlige blågrønnbakterier (cyanobakterier) avga oksygen og kjempet seg gjennom lag av [[kalkstøv]] som ble tykkere og dannet giftige «kalkhauger» kjent som [[stromatolitter]], som fortsatt finnes i forstenet form. Det faktum at stromatolittene var giftige kan kanskje forklare hvorfor moderne [[eukaryoter]] (celleorganismer) ikke spredte seg nevneverdig før kaldt klima for 850–550 millioner år siden fortrengte stromatolittene og lot [[grønnalger]] og andre eukaryoter utvikle seg på grunn havbunn.<ref name="Ivar B Ramberg 2006">Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 69.</ref> Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette førte ifølge Bottjer til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m.

I proterozoikum var de platetektoniske prosessene som i dag, med oppstigning av vulkansk masse, og nedsynking av havbunnsskorpe med senere omdanning. De gamle, arkeiske kratonene fikk påvekst av ny kontinentalskorpe, slik som eksempelvis de svekonorvegiske massivene av proterozoisk grunnfjell i Sør-Norge og Sør-Sverige. Det [[baltiske skjold]]et vokste i etapper gjennom vulkanisme, havbunnsspredning (sedimentære tillegg) eller [[Baltica]]-kontinentets kollisjon (fjellkjededannelse). Midt i Proterozoikum for om lag 1 mrd år siden samlet alle kontinentene seg igjen i et superkontinent – [[Rodinia]]. Det sprakk opp over en periode på 250 millioner år, fra 850 til 650 millioner år siden.<ref>Z. X. Li og D.A.D. Evans, «Late Neoproterozoic intraplate rotation within Australia allows for a tighter-fitting and longer-lasting Rodinia», ''Geology'', nummer 39, 2011, side 39–42.</ref>

=== Flercellet liv ===
Oksygennivået i atmosfæren fortsatte gradvis å stige. Med den økende oksygenkonsentrasjonen kunne det også danne seg et [[ozon]]lag som skjermet jorden for en del av solens [[UV-stråling]]. Begge deler (oksygen og lav UV-stråling) var forutsetninger for at det kunne oppstå mer avanserte [[liv]]sformer. Flercellet [[dyr]]eliv oppstod kanskje for så mye som 2 milliarder år siden, utfra funn av flercellet [[kull]] av ukjent opphav. De fleste forskere heller i dag til [[koloniteorien (biologi)|koloniteorien]], som postulerer at enkeltceller kom sammen for å forsvare hverandre mot andre celler eller av en annen grunn, og at enkelte av cellene i kolonien gradvis begynte å spesialisere seg til enkelte oppgaver.<ref name="Ivar B Ramberg 2006" /> For om lag 1 milliard år siden oppstod de første kjente, virkelige flercellede dyr — ''[[parmiadyr]]ene'' — som er inntil 6&nbsp;cm lange markliknende dyr kjent fra funn i [[Russland]].

Mot slutten av proterozoikum, for mer enn 600 millioner år siden, ble en [[istid]] avløst av varmt klima og oversvømming med store, grunne havområder. Nå oppstod den såkalte [[ediacara-faunaen]] med blant annet de første [[bilaterale dyr|bilaterale]] (symmetriske) dyr, hvorav ''[[Dickinsonia]]'' er blant de eldste kjente med funn fra [[Kvitsjøen]]. Mange steder oppstod nå plutselig primitive [[skalldyr]] ved overgangen til den [[kambriske eksplosjon]]en — hvor [[planter]], [[sopp]] og kompliserte dyr oppstod nesten samtidig. For rundt 500 millioner år siden var ozon- og oksygennivåene i atmosfæren så høye at liv kunne utvikle seg også på [[landjord]]en. Det markerer overgangen til landorganismenes tidsalder — [[fanerozoikum]].

=== Fremtid ===
Jorden vil i fremtiden bli varmere, fordi Solen utvikler seg. [[Magnetfelt]]et vil bli svekket, da [[Jordens kjerne|kjerne]]n blir nedkjølt.
Når Solen eser ut før den slukner om ca. 4,5–5 milliarder år, vil jorden og de andre indre planetene fordampe.