Redigerer Jon Raude (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Jon Raude nevnes første gang i skriftlige kilder i 1253 som [[kannik]] i [[domkapittel]]et i [[Nidaros]]. I 1266 oppholdt han seg i [[Roma]], og fikk i oppdrag av pave [[Klemens IV|Clemens 4.]] å overbringe [[pallium|palliet]] til den nyutnevnte erkebiskop [[Håkon av Nidaros|Håkon]] i Nidaros. 

===Erkebiskop under Magnus Lagabøte===
Erkebiskop Håkon var allerede død i 1267. Domkapittelet valgte da enstemmig Jon til hans etterfølger. Paven gav sin tilslutning, og bispevielsen fant sted 24. juni 1268 i [[Viterbo]].

[[Island]]ske [[annal]]er noterte for året 1268 at Jon Raude [[juledag]] sang sin første messe som erkebiskop, og for [[1274]], da han var kommet til Bergen med en del av [[Kristi tornekrone]], at kong [[Magnus Lagabøte]] lot «''gjøre prosesjon fra [[Apostelkirken i Bergen|Apostelkirken]]''» med helligdommen, og at Jon erkebiskop sang høytidelig messe. Mer vet vi ikke om hans deltakelse ved kirkelige tjenester.<ref>[https://www.katolsk.no/organisasjon/mn/erkebiskoper/12 Olav Martinsen: «Jon Raude», ''katolsk.no'' 21. desember 1996]</ref> 

Straks etter sin hjemkomst fra Roma i 1268 ga Jon Raude seg i kast med å kontrollere at kirkens rettigheter ble overholdt i Norge. Da [[Frostatingsloven]] skulle revideres i 1269, fikk erkebiskop Jon forpurret kongens inngripen, og gikk på egen hånd i gang med å omskrive trøndersk kristenrett ut fra kanonisk rett. Dette fikk [[Árni Þorláksson|biskop Arne Torlaksson]] på Skålholt til å gjøre likedan på [[Island]]. Arbeidet hans ble vedtatt på [[Alltinget]] i 1275 uten at kong Magnus hadde fått uttale seg, noe kongen reagerte sterkt på. Han avstod fra videre kristenrettsarbeid når erkebiskopen viste seg så vrang.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 137), [[Universitetsforlaget]] 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref> Men det råder samtidig den oppfatning at erkebiskop Jon brukte Magnus' lover i utstrakt grad som modell,<ref name="RS" /> og at han dessuten tok utgangspunkt i erkebiskop [[Øystein Erlendsson|Øysteins]] utgave av Frostatingsloven, den nå tapte lovboken ''Gullfjær''.<ref name="om" /> 

Våren 1273 mottok Jon Raude et pavebrev som ba ham redegjøre på konsilet i [[Lyon]] året etter for hvordan kirkens saker ble ivaretatt i Norge. På riksmøtet i Bergen i 1273 ble en ny tronfølgelov vedtatt, samtidig som Jon avsa dom til fordel for [[Árni Þorláksson|biskop Arne Torlaksson]] på Skålholt, i Arnes sak mot andre islandske stormenn om råderett over deres kirker og gods i [[Skålholt bispedømme]].<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 138)</ref>

På riksmøtet i Bergen påtalte erkebiskop Jon at kirken ikke hadde de skattefritak og domsmyndigheter han mente tilkom den, og krevde at Norges konge skulle velges med hovedvekt på biskopenes valg, og at kongekronen skulle ofres til [[Olav Haraldsson|St. Olav]] som tegn på kongens og rikets underkastelse under kirken. Magnus Lagabøte avviste dette kontant ettersom han, som sin far, hadde [[arverett]] til tronen etter loven. Dette prinsipp sørget han for å innskjerpe i tronfølgeloven i 1273. Pavelig stadfestelse kom etter kirkemøtet i Lyon i 1274, men med en tilføyelse om at et kongelig brudd på overenskomsten ville medføre at forslaget om kongevalg og kroneofring ville tre i kraft igjen. Magnus Lagabøte avviste også dette, og overenskomsten ble drøftet igjen på riksmøte i [[Tønsberg]] i 1277, og vedtatt med flere endringer og uten pavens stadfestelse. Overenskomsten ble kjent som [[sættargjerden i Tunsberg]] eller på [[latin]] ''compositio'' (= [[forlik]]), der kirken allerede i første punkt frafaller kravet om å påvirke kongevalg og kroneofring.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 139)</ref> 

[[Konkordat]]et i [[Bergen]] ble etter pavelig [[approbasjon|godkjennelse]] satt i kraft den 9. august 1277 («sættargjerden i Tunsberg»).<ref name="sa" /> og anerkjente kirkens [[jurisdiksjon]] i kirkelige anliggender.  Dertil kom særfordeler som en vidtgående skattefrihet, unntak fra bidrag til landets forsvar ([[leidang]]) for biskoper og erkebiskop, myntrett og et vidtrekkende handelsprivilegium for erkebiskopen. Med lover gitt 13. og 22. desember tilkom det i Jons kristenrett også retten til å innkreve bøter og [[tiende]]. Erkebiskopen tiltok seg også retten til å være førstevoterende ved kongevalg,<ref name="om" /> i strid med reglene for et arvekongedømme - og i 1200-tallets Europa var det bare [[Frankrike]] som hadde et like grunnfestet [[tronfølgeloven|arvekongedømme]] som Norge.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 117)</ref>

På kirkemøtet i Lyon i 1274 ble Jon Raude utnevnt til innsamler for [[korstog]]sskatten lokalt; den var innvilget for seks år fremover av [[Gregor X|pave Gregor 10.]] Han fikk med seg hjem en særlig verdifull [[relikvie]], en torn fra [[Kristi tornekrone]],<ref name="om_2" /> og rett til å besette visse stillinger som det egentlig tilkom paven å fylle. Han fikk også legalisere barn født utenfor ekteskap, slik at de kunne ordineres til prester likevel.<ref name="om" />

Jon Raude fikk såpass mye igjennom fordi kong Magnus på dette tidspunkt var merket av sykdom og døde i mai 1280. Nå kom [[Eirik Magnusson|barnekongen Eirik]] på tronen, og heretter var det et formynderstyre av stormenn erkebiskopen stod overfor. Han innkalte til et «provinsialkonsil» (bispemøte for kirkeprovinsen) i Bergen, det første som er kjent i Norge, samtidig med et riksmøte der han kronet Eirik Magnusson og kunngjorde et statutt som definerte kirken som både åndelig og verdslig makt, med presisering av kirkens rettigheter og privilegier.<ref>Bjørkvik, Halvard; ''Norsk biografisk leksikon''; Salvesen, Helge: «Jon Raude» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [https://snl.no/Jon_Raude]</ref>

=== Erkebiskop under kong Eirik ===
Straks barnekongen var kronet, kasserte formynderstyret Jons nye takster for [[tiende]] og fratok ham [[myntrett|retten til å slå mynt]]. Skattefritaket han hadde fått igjennom for kirken, fikk også liten betydning, siden skatten nå var lagt over på jordegods. Jon Raude svarte med en [[bannlysing|ekskommunikasjon]] som rådsmedlemmene («[[baron]]ene») ikke bekymret seg stort om. Både de og Jon henvendte seg til [[Nikolas III|pave Nikolas 3.]], men han nøyde seg med en svak formaning til kong Eirik, trolig av frykt for at han ellers aldri ville se noe til sitt korstogstiende.<ref>Bjørkvik, Halvard; ''Norsk biografisk leksikon''; Salvesen, Helge: «Jon Raude» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [https://snl.no/Jon_Raude]</ref> [[Mynt]]ene slått under Eirik Magnusson hadde så lavt sølvinnhold at pave Nikolas klaget til Jon Raude over at de ikke engang kunne innveksles i sølv,<ref>[https://www.samlerhuset.no/informasjon-og-kontakt/46-historie-og-samling/398-norges-mynthistorie-1130-1500-brakteater-solvmynter-og-myntmangel Norges mynthistorie]</ref> men formynderstyret sørget for å forby salg av sølvgjenstander til geistlige, og blokkerte dermed kirkens utførsel av korstogstiende.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 252)</ref>

Til slutt erklærte formynderregjeringen erkebiskopen og hans to ivrigste støttespillere, biskop [[Andres]] i Oslo og biskop [[Torfinn av Hamar]], [[fredløshet|fredløse]]. I midten av september 1282 flyktet Jon Raude og biskop Andres til Skara i Sverige, der han døde noen måneder senere. Biskop Torfinn slo seg ned i et [[cistercienserkloster]] i Ter Doerst ved [[Brügge]].

I 1283 ble Jon Raudes levninger hentet til Nidaros og bisatt i [[Nidarosdomen|domkirke]]n der. Snart skal det ha gått rykter om at han var hellig (''Ok hyggja menn hann helgan'') da den unge kong Eiriks fall fra hesten på en reise ble fremstilt som «Guds straff» for det Jon Raude hadde vært utsatt for. Men forsøkene på å få til en helgenkult for ham slo feil, og Jon Raudes angivelige hellighet ble snart glemt.<ref>[https://www.katolsk.no/biografier/historisk/jonraude Per Einar Odden: «Jon Raude», ''katolsk.no'' 3. desember 2018]</ref>