Redigerer Johan Falkberget (avsnitt)

== Liv ==
[[File:Portrett av Johan Falkberget.jpg|thumb|Portrett av Johan Falkberget {{Byline|Type=Postkort|[[Mittet & Co.]]}}]]
[[File:Dr. fil. Johan Falkberget (7602646026).jpg|thumb|Postkort av «[[Dr. fil.]] Johan Falkberget» fotografert på Rørosvidda omkring 1950 {{Byline|Dahl's bokhandel, Røros / Nasjonalbiblioteket}}]]
[[File:Ratvolden.JPG|thumb|[[Ratvolden]] i Rugeldalen to mil nord for Røros var Falkbergets [[kunstnerhjem]] fra 1922 til han døde 1967.]]
Johan Falkberget, også kjent som «bergarbeidernes forfatter», levde et slitsomt liv på Røros. Allerede som sjuåring begynte Johan sitt arbeidsliv i kobbergruvene, med hardt arbeid fra første stund. Fra tidlig vår til frosne vintre, måtte guttepjokkene sjaue malm og koks fra tidlig om morgenen. Småguttene kunne bli vekket så tidlig som firetida før morgengry, for å tumle ned til gruvene i det kalde mørket, nesten sovende. Ikke før de famlet rundt med de sprukne og hovne barnehendene i isvannet, våknet de til liv. Her ifra måtte de bære fat med malmklumper opp til malmvelten, før det bar seg ned igjen til det iskalde vannet. Slik kunne skiftet vare i opptil fire timer før en ny gutteflokk steppet inn for den forrige flokken av frosne gutter.

Fra Johan Falkberget var åtte (men sa alltid han var elleve, minstealderen for å jobbe med gruvearbeid) til han var 27 år jobbet han i gruvene, de siste årene som handelsbetjent hos sin far, som drev butikk oppe ved Kongens Gruve. Han fikk tidlig oppleve hva hardt arbeid var, der han levde i det gamle gruvesamfunnet. Det var lange og svært slitsomme dager, med blodslit og dårlig lønn. Røros som en høytliggende by med ugjestmilde klimaforhold, satte dype spor i denne forfatterens liv. En av dem som jobbet sammen med ham i gruvene, var både familiemedlem og venn. Onkelen og bergmannen Ole Johnsen Jamt var beskrevet som Falkbergslektens forfatterbegavelse. I en arbeidsulykke i gruvene ble han nesten helt blind. Men det er Ole Johnsen Jamt, også kalt Blind-Steffa i gruva Christianus Sextus, som lærte Johan å skrive og lese. Mer enn noen annen, var det visstnok Blind-Steffa som hadde gitt Falkberget del i Rørosviddas sagn og historier – og blitt et av Johans forbilder.

For å avkoble tankene fra det dagligdagse slit, begynte Falkberget å skrive etter at arbeidsdagen var over. Det var dette som startet hans liv som forfatter. Den unge forfatteren skriver om det han selv har erfart, og hva han mener om de sosiale forholdene mellom arbeidere og embetsmenn. Johan skildrer hvordan verkseiere og embetsmenn utnyttet arbeidere og fattige småfolk. Han beskrev svært detaljert og realistisk de slitsomme og nærmest uoverkommelige dagene arbeidere og småfolk levde. 

Falkberget visste svært godt hvordan det å være arbeider i små kår var. Det var livet i Røros-samfunnet som preget ham selv som menneske, som forfatter og bøkene hans. I bøkene skildret han samholdet blant bergmennene og deres drøm om en lysere framtid – på en svært levende måte. Johans familie fikk dårlig utbytte fra gården Falkberget ved Rugelsjøen, selv om familien godt visste hvordan man kunne utnytte ressursene sine. Faren prøvde deretter å forsørge sin familie som gruvearbeider. Det var derfor fattige og trange kår som Johan Falkberget vokste opp med. Dette ble grunnlaget for hans forfatterskap.

Både moren og faren var gode påvirkere til Johans forfatterliv. De var svært opptatt av både dikt, musikk og bøker. I pausestundene i gruvene pleide Johans far å lese historier høyt, noe som også påvirket sønnens forfatterskap. Johan Falkbergets foreldre var, tiden tatt i betraktning, svært opplyste mennesker med god innsikt i hva som skjedde. Falkbergfamilien var en svært kristen bergmannsfamilie – som de fleste andre familier i gruvesamfunnet. Å jobbe i gruvene var et farlig yrke. Arbeiderne visste godt at deres egen styrke og makt ikke hjalp så mye i farlige situasjoner nedi gruvene, slik at deres skjebne ble overlatt i Guds hender. Dette satte også preg på hva Johan Falkberget kom til å skrive om.

I ti år bodde Falkberget på [[Grorud]] i [[Oslo]]. Om denne perioden har Sturle Kojen skrevet en egen bok. Det var i villaen Fløifjell, som ligger i [[Kirkesvingen (Oslo)|Kirkesvingen]] på Grorud, at Bør Børson jr. ble skrevet.<ref>[http://www2.groruddalen.no/-her-ble-boerson-skapt.553125-19208.html «Her ble Børson skapt»] {{Wayback|url=http://www2.groruddalen.no/-her-ble-boerson-skapt.553125-19208.html |date=20160304221239 }} ''Groruddalen.no.'' 2. november 2007.</ref> 

I sin tale da han ble utnevnt til [[æresdoktor]] ved [[Stockholm]]s høgskole i 1950, sa Falkberget:

<blockquote>«Min fars bergmannslampe ble min arvelodd. I lyset fra den har jeg tydet historiens bokstav bak århundrene. Hans lampe har vært ‘mitt seende øye’ når jeg retter den mot min egen tid og dens mennesker.»</blockquote>

Et virkemiddel som var veldig sentralt i Johans diktning, var kontrasten mellom [[romantikk]] og [[Realisme (litteratur)|realisme]]. Dette var en sjelden kombinasjon som ble et kjennetegn for Johan Falkbergets dikting. Et annet kjennetegn, nærmere et karakteristisk trekk, var hans politiske ståsted – som [[Kristendom|kristen]] [[Sosialisme|sosialist]]. Boka ''Den fjerde nattevakt'', blir sett på som hans gjennombrudd, der handlingen er lagt til første halvdel av [[1800-tallet]]. Her skrev han om de religiøse prøvelsene han hadde vært utsatt for, og konfliktene som oppstod i ham selv, om tro og tvil.

Som 60-åring formulerte Falkberget en selvtolkning:

<blockquote>«Jeg er bergmannen. Jeg er det av vesen, av følelse, – min diktning, min forskning er bergmannens og mitt syn på alt. Når man er runnet av en 300-årig bergmannsslekt, er det nokså naturlig.»</blockquote>

Johan Falkberget skrev fra han var en ung mann i tjueårene. I 1902 ga han ut sin første fortelling, ''Når livskvelden kjem''. Han skrev helt til han var rundt 80 år gammel. I løpet av denne perioden hadde han gitt ut rundt 50 bøker, hele 7000 innlegg i 90 forskjellige dagsaviser, 98 tidsskrifter, 49 julehefter og 25 vittighetsblad. Dessuten skrev han en utrolig mengde brev.

I perioden 1940–1959 avslutter han sitt forfatterskap, 80 år gammel, med firebindsromanen ''Nattens Brød''. Her foregår alt i et barskt og isolert gruvesamfunn på slutten av 1600-tallet. Hovedpersonen [[An-Magritt (fiktiv person)|An-Magritt]] kom til å bli et navn kjent i hele [[Norge]]. Hun er en kvinne som måtte slite i et hardt og barskt mannlig gruvesamfunn. Idet folk tror hun skal gi opp, står An-Magritt frem og vokser i styrke og seier i kampen for levebrødet. Denne kvinnen ble et forbilde for mange andre norske kvinner. An-Magritt blir selve symbolet på mennesket som aldri gir opp og ei som er full av styrke og godhet.

Mange{{hvem}} mente Falkberget fortjente [[nobelprisen i litteratur]]. I 1949 fikk han noe som liknet. Han fikk nemlig «Det norske folks nobelpris» (Hjertenes nobelpris), som lød på {{formatnum:165000}} kroner. Det var svært mange penger på den tida og en pris som betydde svært mye for både Johan Falkberget og det norske folk.

Falkberget hadde også selv store norske diktere som forbilder. De som bør nevnes er [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og [[Sigrid Undset]]. Det var visstnok Bjørnsons verker og Bibelen som gav Falkberget de beste leseropplevelsene. Johan Falkberget hadde som motto – og gav stadig rådet til andre:

<blockquote>«Søk kontakt med de en kan lære noe – og aller helst de en kan lære noe av. Alt anna er spille av verdifull tid.»</blockquote>

Å jobbe var noe Johan Falkberget likte å gjøre, med andre ord elsket å gjøre. Han gjorde nesten hva som helst for å kunne sitte i fred å skrive. I et litt oppskrytt sitat sier han:

<blockquote>«Jeg unner meg maksimalt fem timer per døgn til søvn og kvile – resten går med til arbeid.»</blockquote>

Falkberget ble [[begravelse på statens bekostning|begravet på statens bekostning]] fra [[Røros kirke]] den 15. april 1967. Familiens gravplass er på Røros øvre kirkegård. Hans hjemsted [[Ratvolden]] er i dag et museum.

=== Viktige årstall i Johan Falkbergets liv ===
{|class="wikitable"
|-
!'''År'''!!'''Hendelse'''
|-
|[[1879]]||Blir født 30. september på gården Falkberget i Rugldalen ved Røros
|-
|[[1891]]||Begynner som vaskar-ryss ved [[Christianus Sextus]] 
|-
|[[1893]]||Skifter etternavn - fra Lillebakken til Falkberget - gårdsnavnet 
|-
|[[1894]]||Ferdig med folkeskolen - sju års folkeskole med mye fravær 
|-
|[[1906]]||Slutter som gruvearbeider - får jobben som redaktør i avisa «[[Nybrott (Ålesund)|Nybrott]]», [[Ålesund]] 
|-
|[[1908]]||Reiser til Fredrikstad - redaktør «[[Smaalenenes Social-Demokrat]]», [[Fredrikstad]] 
|-
|||Stipend - «Schæffers legat» - reiser til Kirkenes - møter familien Wessel 
|-
|[[1909]]||Flytter til Oslo - Kristiania - tar familien med 
|-
|[[1911]]||«Statens forfatterstipend» - reiser gjennom Europa - kom til Italia 
|-
|[[1922]]||Flytter tilbake til Rugeldalen - bygger gården [[Ratvolden]] - kaller seg bonde 
|-
|[[1926]]||Medlem av [[Glåmos]] herredstyre - varaordfører 
|-
|[[1930]]||[[Kunstnerlønn|Statens diktergasje]] 
|-
|[[1931]]–[[1933]]||Stortingsmann for Det norske Arbeiderparti 
|-
|[[1934]]||Røroskommisjonen 
|-
|[[1936]]||Nestformann i styret for [[Røros Kobberverk]] A/S 
|-
|[[1937]]||Medlem av Rørosbok-komiteen 
|-
|[[1938]]||En av gruvegangene ved Christianus Sextus gruve får navnet «Johan Falkbergets gruve anno 1938» 
|-
|[[1939]]||Utnevnt som ''æresborger'' av Røros Bergstad  
|-
|[[1940]]–[[1945]]||aktivt med i motstandskampen - dekknavnet «Jøns» 
|-
|[[1945]]||Redaktør av «[[Fjell-Ljom]]» 
|-
|[[1948]]||Bygger nytt våningshus på Ratvolden «Gjeldsfengslet» 
|-
|[[1949]]||Folkegaven «Hjertenes Nobelpris» 
|-
|[[1950]]||Utnevnt til æresdoktor ved Stockholm Høgskola 
|-
|[[1951]]||Medlem av [[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab]], Trondheim 
|-
|[[1960]]||Utnevnt til kommandør med stjerne av [[St. Olavs Orden]]<ref name=":0">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Johan Falkberget|url=https://nbl.snl.no/Johan_Falkberget|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2024-06-18|besøksdato=2024-10-12|språk=no|fornavn=Arngeir|etternavn=Berg}}</ref>
|-
|[[1963]]||Diktergasje omgjøres til [[Statens æreslønn]] <ref name=":0" />
|-
|[[1964]]||På 85-årsdagen får han overrekt landets høyeste sivile utmerkelse - [[Medaljen for borgerdåd|Borgerdådsmedaljen]] i gull<ref name=":0" />
|-
|[[1967]]||Dør 5. april
|}