Redigerer Joachim Jérôme Quiot du Passage (avsnitt)

== Bakgrunn og karrière ==

[[Fil:Lejeune - Bataille de Marengo.jpg|miniatyr|Slaget ved Marengo var en av mange som Quiot deltok i under sine år som fransk offiser {{Byline|Louis-François, Baron Lejeune (1775–1848)|type = Malt av}}]]

Joachim Jérôme Quiot du Passage (Quiot) var født i Alixan i departementet Drôme i regionen Rhône-Alpes. I 1791 begynte han som [[kadett]] i den franske arméen og ble blant annet utdannet under den senere marskalk [[Claude-Victor Perrin]]. Han avanserte, som mange andre etter [[den franske revolusjon]] raskt i gradene, og ved beleiringen av [[Toulon]] høsten 1793 var han allerede [[Kaptein (grad)|kaptein]]. I kampene ved Collioure, Figueres (Castillo de San Fernando) og Boulon viste han sin tapperhet. 

Etter fredsslutningen i [[Basel]] i 1795 kunne Quiot vende tilbake til Frankrike og ble [[aide-de-camp]] for Claude-Victor Perrin. Quiot deltok i general [[Napoléon Bonaparte]]s felttog i Italia årene 1796 til 1797, han kjempet i beleiringen av [[Mantova]] og slaget ved Rivoli Veronese i januar 1797. Etter ytterligere  forfremmelser førte Quiot kommando under [[den andre koalisjonskrigen]], og han deltok i slaget ved [[Verona]] 26. mars 1799, slaget ved [[Trebbia]] i juni og [[slaget ved Marengo]] 14. juni 1800. 

Ved utbruddet av krigen mot [[den tredje koalisjonen]] var Quiots styrker underlagt marskalk Jean Lannes. Styrkene deltok i [[Ulm-felttoget]] høsten 1805, slaget ved Hollabrunn og Schöngrabern 16. november og [[slaget ved Austerlitz]] 2. desember 1805. Året etter, under krigen mot [[den fjerde koalisjonen]], deltok han i [[slaget ved Jena-Auerstedt]] 14. oktober 1806 og ble hardt såret.

Etter undertegningen av [[freden i Tilsit]] i juli 1807 ble Quiots styrker sendt til [[Spania]] for å forsvare keiser Napoléons interesser i [[Den spanske selvstendighetskrigen|halvøykrigen]]. Med sine styrker deltok han i en resultatløs beleiring av [[Zaragoza]] i 1808. Beleiringen ble gjentatt i 1809, og etter harde kamper ble byen tatt. Underlagt marskalk [[Jean-de-Dieu Soult]] kjempet han med sine styrker, og utmerket seg for tapperhet i slaget om Gévora 19. februar 1811 og slaget ved La Albuera 16. mai 1811. Under [[Slaget ved Badajoz|beleiringen av Badajoz]] led han nederlag mot britiske og spanske styrker under ledelse av general [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Arthur Wellesley]] (senere marskalk og hertug av Wellington).

[[Fil:Battle of Kulm by Kotsebu.jpg|miniatyr|Slaget ved Kulm i august 1813, Quiot ble hardt såret og tatt til fange av koalisjonsstyrkene {{Byline|A. Kotsebu (1815-1889)|type = Malt av}}]]

Quiot vendte tilbake til Frankrike med sine tropper og var for en stund opptatt med militære administrative oppgaver. Med en ny kommando deltok han i slaget ved Kulm (Chlumec i dagens [[Tsjekkia]]). Han ble under dette slaget hardt såret i skulderen, tatt til fange og satt i krigsfangenskap. Etter Napoléons nederlag og [[Paris-traktaten av 1814|fredsslutningen i Paris]] 30. mai 1814 ble han satt fri og kunne reise hjem.

Under [[De hundre dagene]] (Napoléons flukt fra Elba og andre [[abdisere|abdikasjon]]) i 1815, meldte Quiot seg igjen til tjeneste. Han avløste general Jacques Alexandre Allix de Vaux som kommandant for 1. infanteridivisjon, I. korps i nordarméen. Med sin styrke deltok han i [[slaget ved Waterloo]] 18. juni 1815. 

Etter Napoléons [[abdisere|abdikasjon]] og forvisning til [[Elba]] i 1815 ble han under [[restaurasjonen i Frankrike]] tilhenger av kong [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]]. Ved utbruddet av [[Julimonarkiet|julirevolusjonen i Frankrike]] i 1830 forholdt han seg offisielt avventende, men støttet kong [[Ludvig Filip av Frankrike|Ludvig Filips]] maktovertakelse. Den 1. mai 1831 trakk han seg tilbake og flyttet til sin eiendom i Le Passage ved [[Grenoble]] hvor han døde 12. januar 1849, og hvor han også er gravlagt.