Redigerer Jean Pierre Frédéric Ancillon (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, prest, professor ===
Ancillon, som var oldebarn av [[Charles Ancillon]], studerte teologi i [[Genève]] og virket fra [[1790]] som prest i den [[hugenottene|hugenottiske]] menigheten i fødebyen Berlin. 

I [[1792]] fikk han et professorat i historie ved krigsakademiet, i [[1803]] ble han kongelig hoffhistoriograf og medlem av vitenskapsakademiet i Berlin. Hans utnevnelse til [[statsråd]] i kulturdepartementet fulgte i [[1809]], og [[23. juni]] [[1810]] ble han, etter ønske fra dronningen, utnevnt til [[Johann Friedrich Gottlieb Delbrück|Friedrich Delbrücks]] etterfølger som oppdrager for kronprinsen. I denne sammenhengen fratrådte han sine stillinger som prest og professor.

=== Embedsmann, filosof ===
Da prinsen ble myndig [[1814]] ble Ancillon utnevnt til virkelig geheime-legasjonsråd i utenriksministeriet, og [[1817]] ble han medlem av statsrådet og utvalget for bearbeidelsen og innføringen av provinsialforfatningene og av oversensurkollegiet.

I mai [[1831]] ble han [[virkelig geheimeråd]] og sjef for departementet for [[Fyrstedømmet Neuenburg]]. [[25. juli]] samme år ble han så [[Statssekretær (Tyskland)|statssekretær]] i utenriksministeriet, og i [[1832]] endelig prøyssisk utenriksminister. Sammen med [[Klemens von Metternich|fyrst Metternich]] utarbeidet han bl.a. i 1834 [[Wiens sluttprotokoll]].

Både gjennom sin europeiske horisont, og sin evne til å knytte opplysningstidens rasjonalitet sammen med sin tids reformatoriske holdning og romantikk, preget Ancillon kongen i sterk grad.

Hele sitt liv gikk Ancillon alltid inn for Preussens interesser. Tanken om et forent «Tyskland» stod ham fjernt.

Ancillons statsfilosofi beveger seg i spenningsfeltet mellom [[opplysningstiden|opplysning]], [[romantikken|romantikk]] og [[kristendom]]. Han bruker en eklektisk metode som trekker særlig fra [[Edmund Burke]] og [[Charles de Montesquieu]]. Ancillon var et tidsvitne til [[den franske revolusjon]], og opplevelsene overbeviste ham om at den europeiske politikken måtte innrettes mot likevekt mellom alle stater og unngå én stats hegemoni. .