Redigerer Je suis partout (avsnitt)

==Mellomkrigstiden==
I starten fokuserte ''Je suis partout'' kun på å dekke internasjonale emner, uten å vise [[Høyre-ekstremisme|høyreekstreme]] tendenser. Redaktørene var dog sterkt påvirket av ideene til [[Charles Maurras]] og den [[fascisme|fascistiske]] bevegelsen [[Action Française]], og dette viste seg snart i det redaksjonelle innholdet. Mer moderate journalister sluttet i protest.

Tidsskriftet ble et viktig talerør for [[parlamentarisme|anti-parlamentarisme]], [[nasjonalisme]] og kritikk av såkalte [[dekadent]]e institusjoner og kultur i [[Den tredje franske republikk|den tredje republikken]]. Det knyttet seg til tidens fascistiske bevegelser, både i Frankrike og utlandet. Fra oktober [[1932]] støttet det fullt ut [[Benito Mussolini]], da [[Italia|italiensk]] politikk ble dekket med et spesialnummer. ''Je suis partout'' holdt med den [[Spania|spanske]] [[Falange]]n, den [[Romania|rumenske]] [[Jerngarden]], den [[Belgia|belgiske]] Rex-bevegelsen til [[Léon Degrelle]], samt [[Oswald Mosley]] og hans lille [[British Union of Fascists]]. Fra [[1936]] var det også åpent for [[nazisme]]n og [[Adolf Hitler]].

Til tross for sine internasjonale forbindelser, anbefalte ''Je suis partout'' å ikke kopiere fra utlandet når man skulle etablere et fascistisk [[regime]]: «Vi vil vurdere utenlandsk fascisme kun gjennom fransk fascisme, den eneste virkelige fascismen» ([[14. april]] [[1939]]). Derfor aktet de [[Jacques Doriot]] som forsøkte å samle det ekstreme høyre i Frankrike til én front.

Den [[antisemittisme|antisemittiske]] retorikken i tidsskriftet eksploderte etter [[Stavisky-skandalen]] og forsøket på [[kupp|høyrekupp]] [[6. februar]] [[1934]]. Den ble direkte giftig etter at den venstreorienterte [[Folkefronten]] dannet regjering i [[1936]], ledet av den [[jøde|jødiske]] [[Léon Blum]] ([[1936]]). Fra [[1938]] av konkurrerte ''Je suis partout'' med den [[rasisme|rasistiske]] [[propaganda]]en i [[Det tredje rike|Nazi-Tyskland]], ved å utgi spesialutgavene ''Les Juifs'' (''Jødene'') og ''Les Juifs et la France'' (''Jødene og Frankrike''). Ekstremismen fikk utgiveren Fayard til å bryte med tidsskriftet, og det ble solgt til et nytt styre som inkluderte [[Argentina|argentineren]] [[Charles Lesca]] (som ifølge egen beskrivelse var «en fascist like ekte som han var rolig» "). Rett før [[andre verdenskrig]] ble tidsskriftet forbudt.