Redigerer Jainisme (avsnitt)

== Opprinnelse ==
Jainisme slik den er i dag skriver seg tilbake til  den omvandrende asketen [[Mahavira|Vardhamana Mahavira]] ([[599 f.Kr.|599]]–[[527 f.Kr.]]), som jainene regner som den 24. og siste av ''vadestedsmakerne''. Det er uklart hvorvidt Mahavira er en religionsstifter, eller om han reformerte en munkeorden grunnlagt av [[Parshva]] – den 23. vadestedsmakeren – ca. 250 år tidligere.<ref name="PK">[[Per Kværne]] og [[Kari Vogt]]. «Jainismen» I: ''Religionsleksikon''. Cappelen akademisk forlag, 2002 ISBN 82-02-19667-1</ref><ref name="VHS"/> Selv om jainene mener at alle de 24 vadestedsmakerne (''[[tirthamkara]]'') er historiske personer, er det vanlig å anta at bare de to siste er historiske personer, mens de 22 eldste er mytiske personer.<ref name="PK"/><ref name="VHS"/> Selv om man kunne anta at det er Mahavira som er jainismens hovedperson, er det Parshva som har flest templer oppkalt etter seg.<ref name="VHS"/>

Jainene anser selv sin religion for å være universelt gyldig, og som noe som alltid har eksistert.<ref name="VHS"/>

På samme måte «som [[buddhisme]]n oppsto jainismen i et miljø dominert av den [[vedaene|vediske]] offerkulten og definerte seg selv i stor grad i opposisjon til denne. Den var én av de mange asketiske bevegelsene som blomstret opp i India fra rundt 700-tallet f.Kr.»<ref name="VHS"/> Jainismen «tok til seg offerkultens symbolikk», på samme måte som [[upanishadene]], men gjorde offeret til et spørsmål om etikk og livsførsel. Jainismen har tidligere hatt stor utbredelse, med tilslutning fra flere herskerdynatier vest og sør i India. En [[hinduisme|hinduistisk]] renessanse fra 1000-tallet førte til tilbakegang for jainisme, og dette ble forsterket av at jainene i de følgende århundrene ble forfulgt flere steder i India, båda av [[shiva]]tilhengere og islamske herskere.<ref>[http://snl.no/jainismen Jainismen] i [[Store norske leksikon]]</ref> Den har liten utbredelse utenfor India.