Redigerer Jagerfly (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Airco D.H.2 ExCC.jpg|thumb|[[Airco DH.2]] «pusher» scout]]
[[Fil:Spitfire.planform.arp.jpg|thumb|right|[[Supermarine Spitfire]], kanskje det mest gjenkjennbare jagerflyet fra den andre verdenskrig.{{byline|Adrian Pingstone}}]]

Jagerflyet oppsto under [[den første verdenskrig]] og utviklet seg fra svært primitive maskiner til fullverdige jagerfly i løpet av noen få år. Siden første verdenskrig har oppnåelse og opprettholdelse av overlegenhet i luftrommet blitt ansett som avgjørende for seier i konvensjonell krigføring.<ref> [https://web.archive.org/web/20120120010348/http://www.iwar.org.uk/military/resources/aspc/text/theory/mitch.htm «Mitchell's Theory»], ''Air & Space Power Course''. College of Aerospace Doctrine, Research and Education. 22 September 2011. Arkivert fra [http://www.iwar.org.uk/military/resources/aspc/text/theory/mitch.htm originalen] 20. januar 2012</ref>

Jagerfly fortsatte å bli utviklet gjennom første verdenskrig, for å nekte fiendtlige fly og [[luftskip]] muligheten til å samle informasjon ved [[Oppklaring|rekognosering]] over slagmarken. Tidlige jagerfly var veldig små og lett bevæpnet etter senere standarder, og de fleste var [[biplan]] (dobbeltdekker) bygget med en treramme dekket med stoff, og en maksimal lufthastighet på rundt 160 km/t. Etter hvert som kontroll over luftrommet ble stadig viktigere, utviklet alle stormaktene jagerfly for å støtte deres militære operasjoner. 

I mellomkrigstiden bremset utviklingen noe opp, men et rammeverk av tre ble i stor grad helt eller delvis erstattet av metallrør, og til slutt begynte ytre flater av [[aluminium]] ([[Selvbærende karosseri|monocoque]]) å dominere. Mye skjedde og allerede i [[1939]] fløy den første prototypen på en [[jetjager]].

Ved [[andre verdenskrig]] var de fleste jagerfly av metall [[monoplan]] (enkeltdekker) bevæpnet med batterier av maskingevær eller kanoner, og noen var i stand til hastigheter som nærmet seg 400 mph (640 km/t). De fleste jagerfly frem til dette punktet hadde én motor, men en rekke tomotorers jagerfly ble bygget; men de ble funnet å være utkonkurrert mot enmotors jagerfly og ble henvist til andre oppgaver, for eksempel nattjagerfly utstyrt med primitive radarsett og eskortejagere.

Ved slutten av krigen erstattet [[turbojet]]motorer [[stempelmotor]]er som framdriftsmiddel, noe som økte flyhastigheten ytterligere.<ref>[https://www.flyajetfighter.com/understanding-fighter-jets-engines/ «Understanding fighter jets engines»], ''Flyajetfighter.com'' 7. september 2023</ref> Ettersom vekten på turbojetmotoren var langt mindre enn en stempelmotor, var det ikke lenger et handikap å ha to motorer, og en eller to ble brukt, avhengig av kravene. Dette krevde igjen utvikling av [[katapultstol]] slik at piloten kunne slippe ut raskt,<ref>Baker, Martin : [https://www.saam.org.au/history_group_docs/SAAM%20History%20-%20Martin%20Baker%20Ejection%20Seats.pdf «Ejection Seats»] (PDF), ''South Australian Aviation Museum''</ref> og [[G-drakt]]er for å motvirke de mye større kreftene som ble påført piloten under manøvrer.<ref>[https://www.goflightmedicine.com/post/pulling-gs-the-effects-of-g-forces-on-the-human-body «Pulling G's - The Effects of G-Forces on the Human Body»], ''Go Flight Medicine''</ref>

I dag finnes hovedsakelig to typer: En mindre type som er vanlig i de fleste flyvåpen, og en større type, som gir større operasjonsradius, men krever større drivstofflast. 

[[Storbritannia]] utviklet på [[1960-tallet]] en ledelse innen design og tekniske egenskaper ved jagerfly. jagerflyet [[English Electric Lightning]] satte hastighetsrekorder og kunne gjennomføre unnamanøvrer med påkjenninger på hele 9 [[tyngdeakselerasjon|g]], en bedrift som amerikanske fly ikke maktet før lanseringen av [[F-16]] omkring [[1980]]. Tidlig markerte britene seg med nyvinninger som [[Panavia Tornado|Tornado]] og [[Hawker Siddeley Harrier|Harrier]], sistnevnte med vertikal take-off og landing ([[VTOL]]). Det europeiske [[Eurofighter]] og det svenske [[Saab 39 Gripen]] produseres begge i Storbritannia med en videreføring av britisk kampflyutvikling fra 1980- og 90-årene. Amerikanske kampfly, inklusive [[F-35]] Joint Strike Fighter, er produsert i britisk-amerikanske samarbeid med betydelig basis i britiske modeller fra de siste tjue årene.

De fremste produsentene har i etterkrigstiden vært amerikanske [[Northrop Grumman]], [[Boeing]] og [[Lockheed Martin]], britiske [[BAE Systems]], russiske [[MiG|Mikoyan (MiG)]], og franske [[Dassault]].