Redigerer Islandsk (avsnitt)

==Historikk==
Island ble befolket av utvandrede nordmenn i perioden [[landnåmstiden|874–930]], som tok med seg det [[norrønt språk|norrøne]] språket.<ref name="Jónsson"/>{{rp|162}} De fleste kom fra sydvestre Norge, fra Sogn og sørover til Agder, og dialektene derfra ble dominerende.<ref name="Jónsson"/>{{rp|162}} Islendingene tok også opp enkelte ord fra [[irsk gælisk]],<ref name="Jónsson"/> både fra irske [[Slaveri#Trelldom og slaveri i Norden|treller]] som utgjorde en stor samfunnsgruppe,<ref>Iversen, Tore. ''Trelldommen : norsk slaveri i middelalderen''. Historisk institutt, Universitetet i Bergen. Bergen, 1997. s. 94–96.</ref> og gjennom kontakt med irske klostre på Island.

I nordeuropeisk sammenheng var Island tidlig ute med en litterær kultur, og allerede på 1100-tallet ble språket skriftnormert. Flere håndskrifter fra denne perioden er bevart, disse er blant de viktigste kildene til både islandsk og norsk tidlig historie.

Fra 1200-tallet begynte norrønt i Skandinavia å endre seg, både [[fonetikk|fonetisk]] og [[grammatikk|grammatisk]], mot det som skulle bli moderne norsk, svensk og dansk. På Island gikk den tilsvarende utviklingen betydelig saktere: På 1400-tallet fant en rekke lydoverganger sted, som skilte islandsk fonetikk markant fra det opprinnelige norrønt. Grammatikken forble i hovedsak uendret.

Fra midten av 1500-tallet kan man snakke om nyislandsk eller moderne islandsk (''nútimaíslenska'').<ref name="Jónsson"/> Rettskrivingsnormen ble modernisert i siste halvdel av 1800-tallet, og offisielt vedtatt i 1918.<ref name="Jónsson"/> Senere har det vært få reformer: Diftongen ''je'' ble skrevet ''é'' fra 1929, ''z'' erstattet med ''s'' i 1974.<ref name="Vikør"/> Det er visse forskjeller mellom norrønt og moderne islandsk, spesielt når det gjelder ordforråd, men i grove trekk vil en islending kunne lese norrønt.