Redigerer Ironi (avsnitt)

== Typer ironi ==
* '''Retorisk ironi''' brukes ved å uttrykke et forhold med ord som betegner dens motsetning. «Dette er sannelig et nydelig vær», mens det egentlig er uvær og full storm.
* '''Skjebnens ironi''' kan også uttrykkes uten ord hvis de rådende omstendigheter dementerer forventningene.
* '''Sokratisk ironi''' er måten man som spørsmålstiller gir uttrykk for en forstilt uvitenhet (naivitet), i det som Sokrates selv kalte en «jordmorsteknikk» for å avsløre og vise frem dens andres svake posisjon eller til å oppgi sin innbilt viten og bli «forløst» til den sanne innsikt: "Er Norge et land?", mens spørreren egentlig vet svaret.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Eitrem, S. (1872-1966) | utgivelsesår = 1952 | tittel = Sokrates | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051400068 | side = }} </ref>
* '''Romantisk ironi''' er når dikteren skaper en illusjon og deretter bryter den bevisst.
* '''Tragisk ironi''' er når en person i en tragedie sier replikker som har dobbelt bunn, en for personen selv og en annen for tilhøreren og publikum. Publikum forberedes gjennom tidligere replikker og uttalelser slik at ens egentlige meninger allerede er kjent. Tonefall og kroppsspråk bidrar sterkt til gjenkjennelsen av ironi.
* '''Romersk ironi''' ble benyttet ved offentlige taler og i retorikk hvor ordene hadde den motsatte mening eller hensikt. William Shakespeare etterlignet romersk ironi i sitt teaterstykke [[Julius Cæsar (teater)|Julius Cæsar]] hvor han lar [[Marcus Antonius]] si «Venner, romere, landsmenn, lån meg deres ører! Jeg er kommet for å begrave Cæsar, ikke for å prise ham.» I den påfølgende monologen benyttes ironi som glorifisert [[Julius Cæsar]] mens Antonius velger ord som tilsynelatende synes å støtte snikmorderne, mens egentlig er det motsatte sannheten.
* '''Komisk ironi''' finnes i lag i [[Jane Austen]]s romaner, eksempelvis i ''[[Stolthet og fordom]]'' som åpner med et nær matematisk postulat: «Det er universelt anerkjent at en ugift, formuende mann må ha behov for en hustru.» I den påfølgende scenen forrådes postulatet: «En rik ung mann som har flyttet til nabolaget har ikke kommet for å finne seg en hustru.» Rett etter blir det opplagt at Austin mener det motsatte, kvinner eller deres mødre må alltid ha behov for eller være desperat på jakt etter en ektemann. Ironien utdypes av at fortellingen fremmer hans romanse og ender i et dobbelt bryllup.