Redigerer Invasjonen i Normandie (avsnitt)

== Forberedelser ==
{{utdypende|slaget om Frankrike|slaget om Madagaskar}}
Ifølge historikeren [[Richard Overy]] var det tre betingelser som måtte innfris for at de allierte kunne invadere Frankrike. De tyske ubåtene og flyene måtte slås i [[slaget om Atlanterhavet]], [[Den røde armé]] måtte holde ut mot [[Wehrmacht]], og [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] måtte slås, slik at de allierte kunne ha luftherredømme under invasjonen. Hvis de tre betingelsene ikke ble innfridd, ville risikoen ved invasjonen være for høy. Verken i 1942 eller 1943 var disse tre betingelsene innfridd. Det skjedde først ved årsskiftet 1943–1944.<ref>Overy 1995, s. 137</ref>

I juni 1940 hadde [[Nazi-Tyskland]]s fører [[Adolf Hitler]] triumfert ved [[Slaget om Frankrike|Frankrikes kapitulasjon]]. Britiske fartøyer hentet over 338&nbsp;000 allierte tropper fanget langs den nordlige kysten av Frankrike over til England - inkludert mye av [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|den britiske ekspedisjonsstyrken]] (BEF) – i [[evakueringen fra Dunkerque]].<ref>Beevor 2012, s. 130–134</ref> 

Etter at [[aksemaktene]] invaderte [[Sovjetunionen]] i juni 1941 i [[operasjon Barbarossa]], begynte den sovjetiske lederen [[Josef Stalin]] å presse på for [[Vestfronten (andre verdenskrig)|en andre front]] i Vest-Europa så snart som mulig. Churchill avslo gjentatte ganger, selv med amerikansk hjelp hadde ikke britene tilstrekkelige med styrker for et slikt angrep.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 24–25</ref> Invasjonen av [[Madagaskar]] (Operation Ironclad) sommeren 1942 viste både hvor begrensede ressurser og hvor lite trening de allierte hadde for store amfibiske operasjoner.<ref>Overy 1995, s. 134–136</ref>

Etter USA kom med i krigen, ivret de for invasjon i Vest-Europa i 1942, og selv om det raskt ble utsatt grunnet manglende ressurser, var det en uenighet mellom briter og amerikanere. Mens britene ville slite ut Tyskland med bombing og angrep andre steder, anså amerikanerne at en invasjon av Frankrike var nødvendig for å slå Tyskland.<ref>Overy 1995, s. 138–141</ref> Et endelig vedtak om invasjon i det nordlige Frankrike ble presset gjennom av amerikanerne under strategiske drøftinger mellom Churchill og Roosevelt i Washington i mai 1943.<ref name="Tamelander_Zetterling2004_31">Tamelander/Zetterling 2004, s. 31</ref>

To foreløpige planer med kodenavnet [[operasjon Roundup]] og [[operasjon Sledgehammer]] ble fremmet for 1942–1943, men ingen av dem ble ansett av britene som praktiske eller sannsynlige for å lykkes.<ref>Beevor 2012, s. 346, 351</ref><ref>Davies 2002, s. 188</ref> I stedet utvidet de allierte sin aktivitet i Middelhavet, satte i gang [[operasjon Torch]], invasjonen av Fransk Nord-Afrika i november 1942,<ref> Beevor 2012, s. 415–417</ref> [[invasjonen av Sicilia]] i juli 1943,<ref> Beevor 2012, s. 531–532, 541</ref> og i [[operasjon Avalanche]] invaderte de Italia i september.<ref> Beevor 2012, s. 542–545</ref> Disse felttogene ga de allierte troppene verdifull erfaring innen amfibisk krigføring, synliggjorde hvorfor invasjonen av Frankrike tidligst kunne skje i 1944<ref> Beevor 2012, s. 347, 417, 572</ref><ref>Davies 2002, s. 236</ref><ref>Hastings 2012, s. 490–491, 578</ref> og viste behovet for å avskjære fiendtlige styrker fra å kunne rykke frem mot et brohode.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 35</ref> 

{{Tekstboks
|overskrift=Invasjon, når og hvor?
|Det var langvarige diskusjoner og uenighet blant de tre store allierte nasjonene (Sovjetunionen, Storbritannia og USA) om når og hvor en invasjon skulle skje. Sovjetunionen krevde invasjon i Vest-Europa, de anså det ville føre til redusert tysk innsats på østfronten. Da USA kom med i krigen i desember 1941 støttet de Sovjetunionens krav og president Roosevelt lovet Stalin at de vest-allierte skulle invadere i Frankrike i 1942.

Storbritannias ledere vurderte en invasjon av Europa i 1942 som umulig, det var hverken nok skip, fly eller soldater. Etterhvert som skip, fly og soldater begynte å komme fra USA ble andre argumenter trukket frem, britene ønsket offensiv i Middelhavet, og Balkan. Noe av bakgrunnen var erfaringene med store tap under første verdenskrig, og [[Evakueringen fra Dunkerque|evakueringen fra Frankrike i 1940]]. Til slutt ble den vanskelige avgjørelsen tatt ved at amerikanerne allierte seg med sovjeterne under toppmøtet i Teheran i november 1943, og britene under Churchill måtte akseptere vest-alliert invasjon i Frankrike i mai 1944.<ref>Overy 1995, s. 137-143</ref>}}

De tyske styrkene dro den erfaring at allierte krigsskip stanset tyske motangrep mot de allierte brohodene ved hjelp av massiv beskytning, noe som gjorde det tilnærmet umulig å drive vekk de allierte hvis de først hadde kommet seg i land. Denne utfordringen ledet til ytterligere oppmerksomhet fra Hitler om [[Atlanterhavsvollen]].<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 51–52</ref>

=== Operasjon Neptune ===
Neptune var de vest-alliertes plan for selve invasjonen av Vest-Europa, med landgang av styrker den 6. juni 1944. Allerede i forbindelse med de vest-alliertes møte under [[Casablanca-konferansen]] (14.-24. januar 1943), ble det enighet om å opprette en felles stab som skulle fremlegge en plan for invasjon av Vest-Europa. [[Generalløytnant]] [[Frederick Edgeworth Morgan|Frederick E. Morgan]] ble utnevnt som sjef for denne staben.<ref>Overy 1995, s. 138</ref>  

Hans tittel ble ''COSSAC'' (Chief of Staff to the Supreme Allied Commander),<ref>Beevor 2012, s. 612</ref> til tross for at det på dette tidspunktet ennå ikke var utnevnt noen alliert øverstkommanderende. I seks måneder i 1943 gransket Morgan omhyggelig Europas kyster. Hans stab regnet ut hvilke tyske og italienske styrker de ville møte, og studerte alle de tekniske detaljer en landgang ville by på.

=== Valg av landingssted ===
Allerede ett år før invasjonen fant sted, ble det valgt et landingssted. Beslutningen kom etter at en rekke forhold var tatt i betraktning: Det måtte finnes en kyststrekning som egnet seg for landing, og hvor [[armé]]er måtte kunne gruppere seg og rykke fremover, avstanden til jagerflyplasser som kunne benyttes til forsvar av bakkestyrkene måtte ikke være for stor. Stedet måtte ha nærhet til havner som kunne erobres og brukes som å ta imot forsyninger, samtidig som det måtte tas hensyn til værforhold, [[flo]] og [[fjære]], og de tyske forsvarsstyrkene. Dessuten var det et krav fra de luftbårne styrkene som skulle støtte landingene, at det måtte være måneskinn.<ref>Overy 1995, s. 146</ref>

Britene holdt på [[Calais]], enda det var den sterkest befestede delen av hele kysten. Argumentet var at dette området bød på den korteste og mest direkte veien til Tyskland. Amerikanerne på sin side, foretrakk [[Normandie]], fordi forsvarsverkene her var betydelig svakere. Dessuten kunne dette området avskjæres fra det øvrige Frankrike ved bombing av bruene over [[Seine]] og [[Loire]]. Det endte med at COSSAC anbefalte Normandie. Planen ble godkjent av [[Winston Churchill|Churchill]], [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] og ''Den felles stabssjef-komité'' (engelsk: Combined Chiefs of Staff) på konferansen i [[Quebec]] i [[august]] 1943. Det ble samtidig bestemt at øverstkommanderende for hele operasjonen skulle være [[USA|amerikansk]], samt at hans nestkommanderende og de ansvarlige for de tre forsvarsgrenene (luft, land og sjø) skulle være [[Storbritannia|briter]].<ref>Overy 1995, s. 140–141, 144, 148</ref> Under [[Teherankonferansen i 1943|konferansen i Teheran]] i november 1943 mellom [[Josef Stalin]], [[Franklin Roosevelt]] og [[Winston Churchill]] ble invasjonen, til tross for britisk motstand, endelig besluttet, og tidspunktet fastsatt til 1. mai 1944.<ref>Overy 1995, s. 143</ref><ref group="note">{{Kilde bok|tittel=The Cambridge History of the Second World War|etternavn=Bosworth|fornavn=Richard J. B|etternavn2=Reynolds|fornavn2=David|utgiver=Cambridge University Press|år=2015|isbn=9781108406406|utgivelsessted=Cambridge|side=312|kapittel=The diplomacy of the Grand Alliance|sitat=OVERLORD was first on the agenda when the Big Three finally met at Tehran at the end of November 1943. With American mobilization nearing its peak, Roosevelt was no longer willing to let Churchill exert a veto power over Allied strategy. [...] Desperately, Churchill kept talking about the value of Mediterranean operations, the significance of Turkey and the importance of capturing Rome, but he was clearly outnumbered  two to one. Within an hour of the opening of the Tehran Conference, Roosevelt and Stalin had hammered out the framework of a strategic bargain that would define the rest of the war.}}</ref>

<gallery mode="packed" caption="Allierte og tyske forberedelser for invasjonen">
Teheran conference-1943.jpg|De allierte lederne, [[Josef Stalin|Stalin]], [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] og [[Winston Churchill|Churchill]], under [[Teherankonferansen i 1943]], hvor invasjonen av Vest-Europa ble bestemt. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/cf/Teheran_conference-1943.jpg stor versjon])
Bundesarchiv Bild 101I-263-1591-07A, Atlantikwall, Geschütz.jpg|Tysk kanonstilling ved kysten {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}
Bundesarchiv Bild 101I-719-0243-33, Atlantikwall, Inspektion Erwin Rommel mit Offizieren.jpg|General [[Erwin Rommel]] inspiserer mulige landingsområder {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}
Invasion Training in England 04.jpg|Vest-alliert trening med skarpt før invasjonen
Invasion Training in England 02.jpg|Vest-allierte tropper øver med landgangsfartøy ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/23/Invasion_Training_in_England_02.jpg stor versjon])
Invasion Training in England 03.jpg|Vest-alliert landgangsøvelse i Storbritannia
D-Day-beaches-sketch.jpg|Amerikansk kombinert foto- og kartskisse for invasjonsstrand, opprinnelig merket TOP SECRET ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/08/D-Day-beaches-sketch.jpg stor versjon])
USA C-701 Normandy Invasion Preparations, 1944.jpg|Amerikanske landgangsfartøy klargjør for invasjonen i Normandie
Sherman crab flail tank.jpg|[[M4 Sherman]] uskadeliggjør miner {{byline|Mapham, J (Sgt), War Office official photographer}} ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/54/Sherman_crab_flail_tank.jpg stor versjon])
D-Day-beaches-chart.jpg|Vest-alliert kart over invasjonsområdet, opprinnelig merket TOP SECRET ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/f/ff/D-Day-beaches-chart.jpg stor versjon])
Britain's Landing Craft Wait For D-day. June 1944. Southampton. A23730.jpg|Allierte landing craft, tank (LCT)  klar for invasjonen, i Southampton ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/6e/Britain%27s_Landing_Craft_Wait_For_D-day._June_1944._Southampton._A23730.jpg stor versjon])
Eisenhower d-day.jpg|General [[Dwight Eisenhower]], med soldater fra 101st Airborne Division kvelden før invasjonen ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d6/Eisenhower_d-day.jpg stor versjon])
6thAirdivnormandybriefing.jpg|Personell fra British 22nd Independent Parachute Company, 6th Airborne Division blir informert i forkant av invasjonen, 4.–5, juni 1944
</gallery>

=== Kommandanter ===
Først 6. desember 1943 bestemte Roosevelt seg for å utnevne general [[Dwight D. Eisenhower]] til øverstkommanderende for invasjonstyrkene. I januar 1944 ble navnene på hans britiske underordnede kunngjort: Flymarskalk [[Arthur William Tedder]] ble utnevnt til nestkommanderende, og flymarskalk [[Trafford Leigh-Mallory]], general [[Bernard Law Montgomery]] og admiral [[Bertram Ramsey]] fikk kommandoen over henholdsvis luft-, land- og sjøstridskreftene. Det betød samtidig at de øverste sjefene, som overtok sine kommandoposter i januar, ikke hadde mer enn 4 måneder på seg til å planlegge detaljene i invasjonen.<ref>Overy 1995, s. 144, 147–148</ref>

=== Den vest-allierte angrepsplanen ===
[[Fil:Development of Lodgment.png|miniatyr|Vest-alliert plan for fremrykking. Det gikk sent de første ukene, men så løsnet det i slutten av juli, og Paris ble frigjort 2 uker før planlagt]]
{{utdypende|21. armégruppe}}
Etter at Eisenhower og Montgomery hadde gjennomgått detaljene i COSSAC-planen, var de enige om at landingsområdet var for smalt, samt at det var satt opp for små styrker i de første angrepsbølgene.<ref>Overy 1995, s. 145</ref> Etter grundig diskusjon ble det bestemt at invasjonen skulle foregå over en 80 kilometer lang front.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 153</ref> Den ble fordelt på fem strender og oppdelt i to angrepsstyrker ([[armé]]er), én [[USA|amerikansk]] og én overordnet [[Storbritannia|britisk]]. Under ledelse av general [[Omar Bradley]] skulle den amerikanske 1. armé angripe den vestlige delen (Omaha og Utah) klokken 06:30. På grunn av tidevannsforskjellene ville den østlige delen først bli angrepet én time senere, 07:30. Denne besto av tre strender (to rene britiske, Sword og Gold, og en overordnet kanadisk, Juno) tildelt 2. britiske armé, under kommando av general [[Miles Dempsey]].<ref>Roberts 2010, s. 453, 458</ref>

{{Sitat|Under forberedelse for kamp har jeg alltid funnet at planer er ubrukelige, men planlegging er uvurderlig.
|note=<ref group="note">In preparing for battle I have always found that plans are useless, but planning is indispensable.</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 155</ref>|General [[Dwight Eisenhower]], sjef for SHAEF}}

Selve invasjonen var direkte understøttet av britiske og amerikanske [[luftlandsetting|luftbårne styrker]] (operasjon Tonga, operasjon Chicago og operasjon Detroit), bak de tyske linjene natt til D-dagen. De britiske styrkene skulle sikre landsettingens østlige (venstre) [[flanke]], ta viktige broer og slå ut et tysk kystbatteri. De amerikanske styrkene skulle sikre kjernepunkter på Cotentin-halvøya, særlig områder innenfor Utah-stranden og sikre den vestlige (høyre) flanken.  Med over 18&nbsp;000 mann skulle disse styrkene sikre strategiske steder, skape kaos blant tyskerne, samt forhindre tyske motangrep mot de alliertes landgang. Disse [[luftlandsetting]]ene ble foretatt både ved bruk av [[fallskjermsoldat]]er og [[militære glidefly|glidefly]].<ref>Beevor 2009, s. 66</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.iwm.org.uk/history/how-d-day-was-fought-from-the-air|tittel=How D-Day Was Fought From The Air|besøksdato=15. april 2024|forlag=Imperial War Museums|sitat=Shortly after midnight on 6 June, over 18,000 men of the US 82nd and 101st Airborne Divisions and the British 6th Airborne Division were dropped into Normandy. Allied paratroopers and glider-borne infantry were well trained and highly skilled, but for many this was their first experience of combat. Their objectives were to capture key sites behind the beaches and to secure the flanks of the assault areas.}}</ref>

{{Sitat|Det er svært vanskelig å tro at i løpet av noen få timer vil invasjonen over Kanalen starte! Jeg er er svært urolig over hele operasjonen. På det beste vil den komme veldig til kort for forventningene til flertallet av folk, nemlig de som ikke vet noe om dens utfordringer. På det verste kan det bli den mest forferdelige katastrofen i hele krigen. Jeg ønsker ved Gud at det var vel overstått.|note=<ref group="note">It is very hard to believe that in a few hours the cross Channel invasion starts! I am very uneasy about the whole operation. At the best it will fall so very far short of the expectation of the bulk of the people, namely all those who know nothing of its difficulties. At the worst it may be the most ghastly disaster of the whole war. I wish to God it were safely over.</ref><ref>Bell 2011, s. 168</ref>|Feltmarskalk [[Alan Brooke]], sjef for den britiske forsvarsstaben, til sin dagbok 5. juni 1944, dagen før invasjonen}}

I tillegg var det utarbeidet planer for en undersjøisk drivstoffledning mellom England og Frankrike for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff (operasjon Pluto), så man slapp å transportere dette med skip. For å slippe å bruke spesialbygde landgangsskip til å landsette alle forsyninger, skulle det bygges kunstige havner (operasjon Mulberry). Disse skulle beskyttes ved bruk av bølgebrytere utenfor kysten, bestående av gamle skip, tauet over kanalen og senket (operasjon Gooseberry).<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 71, 73</ref>

=== Værvarsling ===

{{Tekstboks
|overskrift=Vær, på engelsk og tysk

|Ifølge den britiske historikeren Peter Caddick-Adams hadde de tyske styrkene gode meteorologer, og i dagene før invasjonen ga de tilnærmet samme varsel som de vest-allierte: dårlig vær for 4. og 5. juni, med oppklaring den 6. juni. 

Det var imidlertid forskjell på tyskernes og de vest-alliertes syn på betingelsene for invasjon; høyvann-lavvann, fullmåne, maksimal bølgehøyde og mer. I tillegg kom den  feilen at tyskerne regnet tidevann ut fra forholdene ved Calais, mens tidspunktene var andre i bukten i Normandie. Resultatet var  at de tyske styrkene holdt relativ lav beredskap da invasjonen kom.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 347–349</ref>}}

Planleggerne av invasjonen spesifiserte et sett med betingelser angående tidspunktet for invasjonen, og anså bare noen få dager i hver måned som passende. En fullmåne var ønskelig, da den ville gi belysning for piloter og ha det høyeste [[Tidevann|tidevannet]]. De allierte ønsket å planlegge landsettingene til kort tid før daggry, midt mellom lavvann og høyvann, med tidevannet på vei inn. Dette ville forbedre synligheten til hindringer fienden hadde plassert på stranden, samtidig som man minimaliserte tiden soldatene måtte være eksponert. Spesifikke kriterier ble også satt for vindhastighet, sikt og skydekke.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 69–70</ref> Eisenhower hadde foreløpig valgt 5. juni som dato for invasjonen. Den 4. juni var imidlertid forholdene uegnet for en landing, da høy vind og kraftig sjø gjorde det umulig å sjøsette landingsfartøyer, og lave skyer ville hindre flyene i å finne målene sine.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 122</ref>

Den norske meteorologen [[Sverre Petterssen]] spilte en sentral rolle i å oppdage at det var to lavtrykkssystemer som nærmet seg Normandie. Han forutså at mellom disse lavtrykkene ville været forbedres, noe som var betydningsfullt for planleggingen av invasjonen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.yr.no/artikkel/historiens-viktigste-vaermelding-1.11762257|tittel=Historiens viktigste værmelding|besøksdato=2024-06-05|dato=2014-06-06|fornavn=Trond-Ole|etternavn=Husebø|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.met.no/nyhetsarkiv/d-dags-meteorologen-fra-vesteralen|tittel=D-dags meteorologen fra Vesterålen|besøksdato=2024-06-05|fornavn=7 6 2019 {{!}}|etternavn=Endret 17.3.2021|språk=no|verk=Meteorologisk institutt}}</ref>

På kvelden 4. juni varslet det allierte meteorologiske teamet, ledet av James Stagg fra Royal Air Force, at været ville forbedre seg tilstrekkelig til at invasjonen kunne iverksettes 6. juni. Han møtte Eisenhower og andre seniorkommandører ved deres hovedkvarter i Southwick House i Hampshire for å diskutere situasjonen. General Montgomery og generalmajor Walter Bedell Smith, Eisenhowers stabssjef, var ivrige etter å sette i gang invasjonen. Admiral Bertram Ramsay var forberedt på å avgi skipene sine, mens Trafford Leigh-Mallory uttrykte bekymring for at forholdene ville være ugunstige for allierte fly. Etter mye diskusjon bestemte Eisenhower at invasjonen skulle iverksettes.<ref>Beevor 2009, s. 36–37</ref> Alliert kontroll over [[Atlanterhavet]] gjorde at tyske meteorologer ikke hadde tilgang til like mye informasjon som de allierte om innkommende værmønstre. Da Luftwaffes meteorologiske senter i Paris varslet én uke med stormfullt vær, forlot mange Wehrmacht-kommandører stillingene sine for å delta på [[krigsspill]] i [[Rennes]], og personell i mange enheter fikk permisjon. Erwin Rommel returnerte til Tyskland for sin kones fødselsdag, og for å møte Hitler for å prøve å få flere stridsvogner.<ref>Beevor 2009, s. 57</ref>

Hadde Eisenhower utsatt invasjonen igjen, var neste tilgjengelige periode med riktig kombinasjon av tidevann (men uten den ønskelige fullmånen) to uker senere, fra 18. til 20. juni. Som det skjedde, i løpet av denne perioden ville inntrengerne ha møtt en stor storm som varte i fire dager, mellom 19. og 22. juni, som ville ha gjort de innledende landsettingene umulige.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 122, 245–247</ref>

=== Det tyske forsvaret mot invasjon ===

[[Fil:Atlantikwall.png|miniatyr|Kartskisse over [[Atlanterhavsvollen]], festningsverkene var langt fra ferdig utbygd da de vest-allierte invaderte Normandie i juni 1944]]
Øverstkommanderende for landforsvaret i Vest-Europa var generalfeltmarskalk [[Gerd von Rundstedt]]. Han hadde til disposisjon blant annet [[armégruppe B]] i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland, og armégruppe G i Sør-Frankrike. I februar 1944 fikk generalfeltmarskalk [[Erwin Rommel]] kommando over armégruppe B, med 7. armé i Normandie og Bretagne og 15. armé ved Calais. Rommel var av Hitler utnevnt til generalinspektør av [[Atlanterhavsvollen]] høsten 1943 og hadde direkte kontakt med han. Dermed var det i realiteten to kommandanter over landstyrkene langs den kystlinjen det var ventet en alliert invasjon. Kommandolinjen var ytterligere komplisert ved at Hitler holdt sjø- og luftstridskrefter utenfor von Rundstedts kommando, samt hadde satt en pansergruppe i Nordvest-Frankrike (ledet av general [[Leo Geyr von Schweppenburg]]) direkte under sin kontroll. Mens Hitler, som øverste kommandant, stadig skiftet mening om hvor invasjonen ville komme, ble Rommel stadig mer sikker på at Normandie ville være stedet.<ref>Beevor 2012, s. 622</ref> De vestallierte anslo i januar 1944 at det var 53 tyske [[Divisjon (forband)|divisjoner]] i Frankrike, Nederland og Belgia.<ref>Bell 2011, s. 169</ref> Av disse var 10 panserdivisjoner, 13 var infanteridivisjoner og 2 fallskjermdivisjoner, alle vurdert som brukbare for tjeneste i øst. Kun en mindre del av den tyske styrken var i Vest-Europa, av ytterlig 228 divisjoner var mesteparten på østfronten, mot [[Den røde armé]].<ref>Caddick-Adams 2019, s. 19, 47</ref>

Hjørnesteinen i den tyske planen for å avvise en alliert invasjon var Atlanterhavsvollen. Den skulle være en sammenhengende festningslinje langs hele vestkysten av det tyskkontrollerte Europa, med kystbatterier som skulle dekke ethvert landgangsområde og store hær-, artilleri- og panserstyrker utplassert på og rett bak linjen. Å stanse de allierte allerede på stranden eller før de fikk fotfeste på kysten var etter Rommels mening den beste måten, fremfor å utmanøvrere og knuse en alliert styrke inne i landet med et bevegelig forsvar bestående av motoriserte og pansrede styrker. Rommels konklusjon kom fra hans erfaringer i sluttfasen av [[felttoget i Nord-Afrika]]. Der hadde overlegne allierte luftstyrker effektiv forhindret bevegeligheten til de tyske panserstyrkene. Denne overlegenheten i luftrommet var ikke blitt mindre i året etter aksemaktenes nederlag i Afrika, og ville gjøre det svært vanskelig for en større panserstyrke i Vest-Europa i å få utrettet stort.<ref>Beevor 2012, s. 619, 622</ref><ref>Overy 1995, s. 154–156</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 60</ref>

I slutten av 1943 kunne Rommel konstatere at Atlanterhavsvollen kun eksisterte på papiret og besto av spredte, dårlig samordnede forsvarsanlegg. Dette gjaldt særlig kystartilleriet, hvor de eneste moderne kystbatteriene lå i Pas de Calais-området. Arbeidet ble straks trappet opp med å ferdigstille festningslinjen. I sjøen ble det bygget sperringer for å stoppe landgangsbåter. Disse besto av sammensveisede stålskinner, spisse trebukker og trepåler med sprengladninger. På jorder ble det også satt ned trepåler, for å komplisere en luftlandsetting (kjent som «[[Rommels asparges|Rommelspargel]]»). I tillegg ble strender minelagt og betonghindringer reist for å stanse stridsvogner. De knappe seks månedene Rommel fikk til å gjennomføre sine planer var på langt nær nok til å bygge ut festningslinjen tilstrekkelig, bare deler av linjen hadde fått nye, betongsikrede stillinger.<ref>Overy 1995, s. 153–154</ref> Disse, og ubefestede strekninger av kysten, var besatt av hærens artilleri og ikke tungt kystartilleri. Det var plassert kanoner rundt de viktigste havnebyene, men batteriene var ikke ferdig montert. Faktisk var et rundt 50 kilometer bredt område av invasjonsområdet udekket av tysk artilleri på invasjonsdagen. Styrkene i Normandie var derimot forsterket, da både Hitler og Rommel i løpet av våren hadde begynt å anse området som sannsynlig for en invasjon.<ref>Roberts 2010, s. 448–449</ref>