Redigerer Inkaenes mytologi (avsnitt)

== Innledning ==
Før Inkariket forente befolkningen i området sentralt i [[Andesfjellene]] var området splittet i tallrike politisk og språklige grupper som var begrenset til en enkelt dal med elv, [[Cuzco]]dalen. I denne dalen oppsto inkaene en gang rundt år [[1000]] e.Kr. Ettersom inkaene ikke etterlot et skriftlig språk eksisterer det heller ingen skriftlige kilder til deres historie og mytologi. En del versjoner av den muntlige historien lister navnene på 13 herskere, men de første seks var sannsynligvis mytiske.

En gang mellom år [[1200]] og [[1438]] ble inkaene gradvis den dominerende gruppen i Cuzcodalen. [[Viracocha]] Inka begynte å ekspandere sitt maktområde, men i 1438 angrep en nabostamme, [[chanca]]ene, og Viracocha og hans sønn Inka Urcon flyktet mens en annen sønn, Inka Yupanqui samlet en del krigere og ba andre stammer om hjelp for å slå angriperne tilbake. Da kun noe få kom til ba han jorden om hjelp og selv steinene rundt byen ble krigere. Etter at inkaene erobret en hellig stein kom andre krigere til. Yupanqui ble keiser, eller ''[[Sapa Inka]]'', og endret hans navn til [[Pachacuti]] (= «jordskjelv» eller «han som forvandler»). De påfølgende sønner og herskere utvidet Inkariket ytterligere, fra [[Ecuador]] i nord, kysten og høylandene i [[Peru]], og store områder av [[Bolivia]] og deler av [[Argentina]], og sør til sentrale [[Chile]].

Pachacuti bygde en hovedstad og reorganiserte inkaenes religion og gjorde [[Inti]], solguden, til den viktigste guden, og etablerte dyrkelsen av Viracocha, skaperguden. Han bygde [[Coricancha]], et tempel dedikert for Inti. Inkaene praktiserte religiøse ritualer som forsøkte å vinne gudenes gunst. Gudene var knyttet til naturkrefter som solen, vannet eller været, og gudene fikk kostbare gjenstander for å vise sin gunst. Inkareligionen vokste ut av en opprinnelig dyrkelse av verden rundt, som fjell, elver, innsjøer, havet og bestemte [[topografi]]ske trekk hvor blant store steiner ble et hellig sted, kalt ''[[huacas]]''. [[Solen]] ble dyrket som det store livgiver og det ble holdt festivaler for å sikre at solen fortsatt ville skinne hver dag. Kattedyr og slanger var symboler i den religiøse kunsten. Da Pachacuti reorganiserte religionen skapte han et særlig forhold mellom seg selv og solen, og slo fast at Inkarikets hersker var solens sønn.