Redigerer Ingeborg Eriksdatter (avsnitt)

==Oppvekst==
Ingeborg var en av de fire «plogpenningdøtrene». Eldst var [[Sofia Eriksdatter|Sofia]], som ble gift med [[Valdemar Birgersson]] av Sverige, og dermed svensk dronning. Så kom Ingeborg selv, deretter [[Jutta av Danmark|Jutta]] (født [[1246]]) og [[Agnes av Danmark|Agnes]] (født [[1249]]).

I 1250, da Ingeborg var seks år, ble far hennes drept i et bakhold arrangert av hans egen lillebror, Ingeborgs farbror Abel. Da kong Erik bare etterlot seg døtre, var Abel hans tronarving, og lot seg utrope til konge etter at hans menn offentlig hadde sverget på hans uskyld. To år senere ble Abel selv drept under et bondeopprør. I motsetning til Erik etterlot Abel seg en mannlig arving, som imidlertid studerte i [[Tyskland]]. På hjemveien for å ta over tronen, ble han tatt til fange av erkebiskopen av [[Köln]]. Eriks og Abels yngste bror, [[Kristoffer I av Danmark|Kristoffer]], unnlot imidlertid å betale [[løsepenger]] for nevøen. I stedet utropte Kristoffer seg til konge over Danmark. Da Abels sønn omsider kom hjem, brøt det ut [[borgerkrig]] der han underveis fikk tittelen «hertug av [[Sønderjylland]]». Ingeborg og hennes tre søstre ble kasteballer i dette maktspillet. Moren deres var død, og farbroren, kong Kristoffer, gjorde seg selv til deres formynder. Hans siste politiske handling var å gifte bort niesen Sofia til svenskekongen, for å sikre seg Birger jarls støtte i kampen mot nevøen i Sønderjylland.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 82-4), forlaget Spartacus, Oslo 2009, ISBN 078-82-430-0478-8</ref> Det var nemlig i realiteten Birger jarl som styrte Sverige på vegne av sin ubrukelige sønn, kong Valdemar.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 208)</ref>

Ingeborgs ekteskap var et ledd i hennes svigerfars, Håkon Håkonsson anti-danske politikk, nemlig å få [[Halland]] tilbake fra Danmark. Det var derfor Håkon lette etter en dansk prinsesse han kunne få gift med sin siste gjenlevende sønn, Magnus. Ingeborg egnet seg utmerket, da hun var arveberettiget til en rekke store gods rundt om i Danmark, i tillegg til [[Rold]] i [[Himmerland]] og landsbyen Skanderup. Kontroll over denne arven ville sikre den norske kongefamilien et solid fotfeste på dansk jord.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 81-2)</ref>

Da Kristoffer  var død, sendte kong Håkon en forespørsel til enken, [[Margarete Sambiria|Margrete Sambiria]], også kjent som «Svarte Grete» og «Margrete Sprenghest», om hun som Ingeborgs formynder ville gi tillatelse til et ekteskap mellom piken og sønnen hans, den norske tronarvingen Magnus. Men dronningen hadde vært sterkt imot Sofias ekteskap med svenskekongen, og ville iallfall ikke miste kontrollen over flere av «plogpenningdøtrene», så hun sørget for å få den sytten år gamle Ingeborg innesperret i et [[dominikaner]]kloster ved [[Horsens]]. 

Kong Håkon mistet ikke motet av den grunn. Tvert om sendte han sommeren 1261 av gårde en ny delegasjon, bestående av syv [[krigsskip]] og flere hundre menn under ledelse av biskopen av [[Oslo]], som også het Håkon. Margrete Sambiria var imidlertid opptatt med krigen hun hadde startet mot familien til sin svoger, kong Abel. Biskop Håkon besluttet da å dra direkte til Horsens, hvor han personlig gikk opp til klosteret som holdt Ingeborg innesperret, fremla sitt ærend og bad henne bestemme om hun ville bli med eller ikke. Ingeborg foretrakk en fremtid som norsk dronning fremfor et liv som [[nonne]], og bad biskopen komme tilbake og hente henne når hun hadde pakket og gjort seg klar. Men på seilasen nordover fikk nordmennene øye på en stor krigsflåte som førte Birger jarls banner. Det var kjent at han nylig var blitt enkemann, og gjerne ville gifte seg med Ingeborg, som var søster av hans svigerdatter Sofia. Nordmennene forstod raskt at også Birger jarl var på frierferd, så de unnlot å svare sendebudet han sendte over til flåten deres med spørsmål om deres hensikter, og seilte i stedet kjapt tilbake til klosteret, der de fullt bevæpnet bad om å møte Ingeborg. Sammen med noen tjenere og to danske [[ridder]]e som hadde sverget henne troskap, skyndte hun seg ned til skipene sammen med det norske følget. Så snart det lot seg gjøre, seilte de nordover. 

Først kom de til [[Tønsberg]], der de hvilte ut. Så gikk ferden til Bergen hvor [[bryllup]]et skulle stå, men et kraftig uvær tvang skipene til å bruke tre uker på strekningen som normalt lot seg tilbakelegge på en uke. Da de omsider seilte inn i Bergen, blåste det så stygt at de måtte legge til ved [[Laksevåg]] i stedet for byens egentlige [[havn]]. Dagen etter ble kong Håkon og junker Magnus rodd over [[fjord]]en for å møte den forkomne danske prinsessen. Til gjengjeld ble bryllups- og kroningsfesten den mest storslagne festen som til da var blitt holdt i Norge. Nærmere to tusen gjester medbrakte sine tjenere, kammerpiker, oppassere, livvakter og videre. [[Håkonshallen]] ble for første gang tatt i bruk. Nå var Erik Plogpennings to eldste døtre blitt dronninger i hvert sitt land. Tilbake i Danmark var bare de to yngste, Agnes og Jutta. Enkedronning Margrete Sambiria fikk dem raskest mulig inn som nonner i et [[dominikaner]]kloster i [[Roskilde]], men heller ikke dem klarte hun i lengden å holde innesperret. I [[1271]] grep de muligheten til å flykte fra Danmark og nådde frem til storesøsteren Sofia i Sverige. Trygt installert ved sin svogers luksuriøse [[hoff]] innledet Jutta et forhold til kong Valdemar.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 85-7)</ref>