Redigerer Industrialiseringen i Norge (avsnitt)

==Bakgrunn==

===Folk og samfunn 1800 til 1850===
Perioden fra 1800 til 1850 var en markant endring. Befolkningen vokste med omtrent 50 % fra 880 000 til 1,38 millioner, mye på grunn av reduksjon i barnedødelighet. Rundt 1820 var levealderen 45 år for menn og 48 for kvinner. Den relativt høye dødeligheten skyldtes flere årsaker, fra død på havet til dårlige levevilkår, dårlig hygiene og hyppige epidemier.<ref>Side 27, Sverre Steen: ''Drømmen om frihet'', Cappelen, Oslo, 1973</ref> Dette igjen kan ha vært etterlevninger av [[Kanonbåtkrigen]], der engelske skip gjennomførte en blokade av norskekysten som utsultet mange nordmenn. I tillegg var det mangel på både leger og «kloke koner», og sykehus ofte manglet nødvendigheter som vakthavende leger og bad. Spedalske fikk imidlertid god behandling, men dette var også delvis for å isolere dem fra befolkningen.<ref>Side 27-28, Steen: Drømmen om frihet</ref>

====Jordbruk – fra stendersamfunn til modernisering====
På inngangen til 1800-tallet var Norge i en form for mellomting mellom et stendersamfunn og et klassesamfunn. Det eksisterte knapt noen adel, og bare tre adelsgods; grevskapene Laurvig og Jarlsberg og baroniet Rosendal. Mesteparten av jorden ble eid av bønder. Omtrent 80 % av befolkningen drev med jordbruk, men dette er som oftest en samlebetegnelse. Gårdbrukere kunne ofte være husbyggere, jegere, fiskere med mer.<ref name="ReferenceA">Side 28-29, Steen: Drømmen om frihet</ref>

Om man grovdeler bondesamfunnet, kan man se på fem hovedgrupper: Proprietærer – som eide flere bruk og ofte bodde i toetasjershus, selvstendige gårdbrukere – som eide eller leide jorden de jobbet på, [[husmann|husmenn]] – som jobbet på en jordlapp eid av jordeier og måte gjennomføre pliktarbeid, tjenestefolk og daglønnere – som gjorde jobber som trengtes på forskjellige gårder. De tre siste gruppene, husmenn, tjenestefolk og daglønnere, var politisk umyndige, og hadde ikke stemmerett. De var underlagt jordeierne, som oftest proprietærer eller byfolk, og gjerne omtalt som husbonder.<ref>Side 31-33, Steen: Drømmen om frihet</ref> Husmenn var i flertall i forhold til selvstendige gårdbrukere, men det var stor variasjon innen husmenn også. På Østlandet kunne husmannsplassen være stor nok til at husmannen hadde plass til flere kyr og hest, og noen av disse husmannsplassene var større enn selvstendige gårdsbruk på Vestlandet. Til gjengjeld hadde husmennene på Vestlandet nesten ikke pliktarbeid. Den typiske norske husmann hadde langt større friheter enn en [[leilending]] eller [[livegenskap|livegen]] i form av frihet utenom pliktarbeidet – på Vestlandet stort sett hele tiden. Tjenestefolk var langt mer ufrie, og så lenge de var i tjenesten, var de underlagt husbondens disiplin, og fysisk avstraffelse var innenfor husbondens rettigheter.<ref>Side 34-35, Steen, Drømmen om frihet</ref>

Økonomisk hadde bøndene som regel en blanding mellom selvforsyningshushold og pengehushold der selvforsyning var overraskende godt utbredt med tanke på hvor avansert samfunnet var. Handelen gikk oftest i å selge overskudd av egne varer og å kjøpe kaffe, tobakk, bomullsplagg, suppleringsvarer som kjøtt, korn og mel og i noen grad også luksusvarer. For bøndene var det likevel et prinsipp å bruke så lite som mulig av penger. Denne nøysomheten var ikke bare noe som tilhørte bondestanden, også i det offentlige var sparepolitikk normen, delvis etter en inflasjonspolitikk fra rundt 1814.<ref name="ReferenceA"/><ref>Side 32, «Den vanskelige frihet» (bind 10) av Francis Sejersted i ''Norges Historie'' av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1978</ref>

====Liberalisering av yrker====
De mektigste mennene i Norge tilhørte handelsmenn og embetsmenn. Samtidig hadde en rekke grupper fordeler. Byborgerne hadde enerett på å drive handel, laugene hadde langt på vei monopol på håndverk og verks- og brukseiere hadde flere privilegier knyttet til gruvedrift,  jernverk, sagbruk og liknende. Bøndene på sin side hadde odelsretten som sikret at jorden gikk i arv. Stemmeretten per 1814 var begrenset til menn over 25 år som var embetsmenn, tidligere embetsmenn, jordeiere eller jordleiere for mer enn fem år, folk med borgerskap i kjøps- eller ladested eller folk som eide jord eller grunn av en viss verdi i kjøps- eller ladestedene.<ref>Side 19-20, Tore Pryser: ''Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn mot klassesamfunn'', Det Norske Samlaget, Oslo, 1993</ref>

Rettighetene begynte å forvitre. Allerede i 1816 forsvant byenes enerett til å produsere brennevin, og bøndene fikk lovfestet rett til egenbrenning. Ny bergverkslov og handelslov var i teorien friere, men den første fikk liten praktisk betydning, og den andre byttet geografisk enerett med krav om utdannelse og startkapital, noe som var en alvorlig hindring for flere. På 1830-tallet skjedde store forandringer. I 1837 ble [[formannskapsloven]] innført, og den åpnet for mer lokalt selvstyre. I 1839 kom håndverksloven, som medførte at laugene skulle oppløses. Laugene hadde allerede begynt å tape terreng, så det ble en lov som passet med utviklingen. I 1842 kom handelsloven som gjorde det lettere å drive handel, spesielt innenlands.<ref>Side 20-21, Pryser</ref>

====Kunst, litteratur og utdannelse====
I 1811 ble [[Universitetet i Oslo|Det kongelige Frederiks universitet]] dannet. Dette ble starten på en stor bølge av norske vitenskapsmenn, akademikere og andre forskere. [[Ivar Aasen]] studerte folkespråkets grammatikk ute i bygdene. [[Christopher Hansteen (astronom)|Christopher Hansteen]] var en ledende norsk astronom og geofysiker. [[Niels Henrik Abel]] var en banebrytende matematiker på et internasjonalt plan. [[Peder Andreas Munch]] og [[Rudolf Keyser]] var ledende historikere som så på norsk fortid.<ref>Side 35-36, Steen: Drømmen om frihet</ref> Universitetet var imidlertid også i stor grad tenkt på som produsent av embetsmenn.<ref>Side 278, Sejersted</ref>