Redigerer Ian Dury (avsnitt)

== Gryende suksess, 1971–1980 ==
Kilburn & the High Roads, også kjent som The Kilburns, var fremfor alt Durys eget prosjekt. Han var vokalist og den ubestridte lederen i bandet, og bandmedlemmene ble hyppig skiftet ut etter Durys forgodtbefinnende. I 1972 flyttet bandet til [[London]], der de spilte på ulike puber og der konsertene deres fikk ry på seg for å være svært utagerende. Flere av de ledende personlighetene i [[punk]]- og [[new wave]]-bevegelsen, som [[John Lydon|Johnny Rotten]], [[Lene Lovich]] og [[Madness]] var blant dem som lot seg inspirere av Kilburns, Madness har endog omtalt seg selv som et [[Hyllestband|tributeband]] for Kilburns.

I 1973 bidro dette ryktet til at de ble med [[The Who]] som oppvarmingsband på deres turne i Storbritannia, og året etter kom [[debut]]singelen «Rough Kids». Denne ble fulgt opp av singelen «Crippled with nerves», før albumet ''Handsome'' kom i 1975, men misnøye med produksjonen og stadige utskiftninger av bandmedlemmer bidro til at bandet aldri klarte å slå gjennom blant et større publikum, og ikke lenge etter debutalbumet gikk bandet i oppløsning.

En av de siste som sluttet seg til Kilburns var gitaristen og organisten [[Chaz Jankel]], og etter at bandet ble opplyst, fortsatte Dury og Jankel å skrive sanger sammen. Jankel var sterkt inspirert av svart amerikansk musikk, særlig [[funk]], noe som ga musikken deres en særlig dimensjon. Nærmest ved en tilfeldighet kom de i kontakt med [[Stiff Records]], og sammen med [[Norman Watt-Roy]] på [[bassgitar|bass]], [[Charley Charles]] og [[John Turnbull (musiker)|John Turnbull]] på [[gitar]], begge fra bandet The Loving Awareness spilte de inn singelen «Sex & Drugs & Rock & Roll». Singelen, som ble gitt ut under Durys navn og der han selv bidro med vokal, ble ingen storselger, men den fikk gode kritikker, og punkens inntog på det britiske markedet bidro til at den fikk en viss utbredelse. Tittelsangen regnes ofte også som opprinnelsen til dette begrepet, som siden har etablert seg som betegnelse på en viss rock'n'roll-livsstil. 

Singelen ble fulgt opp med albumet ''[[New Boots and Panties!!]]'', også denne kreditert Dury som soloartist. Den kom ikke inn på listene da den ble gitt ut, men har senere solgt til [[platinaplate]], og er den dag i dag en av Stiff Records' mestselgende plater. Med på plata var også tidligere Kilburns-[[saksofon]]ist [[Davey Payne]], og sammen med [[Mick Gallagher|Mickey Gallagher]] på [[orgel]] ble Dury og backingbandet en av hovedattraksjonene på Stiff Records' turne i Storbritannia i 1977. Under denne turneen ble for øvrig bandet døpt Ian Dury & the Blockheads. Det definitive gjennombruddet kom året etter med singelen «What a Waste» som nådde en niendeplass på britiske hitlister, før «Hit Me With Your Rhythm Stick» ble Stiff Records' første og, i en alder av 36 år, Durys eneste nummer én-hit. I forbindelse med suksessen ga også [[Warner Records|Warner Bros. Records]], som Kilburns tidligere hadde spilt inn en plate for uten at den var blitt utgitt, ut Kilburns-plata ''Wotabunch!''.

I 1979 fulgte Ian Dury & the Blockheads opp med plata ''Do It Yourself'', som var Stiffs mest påkostede utgivelse så langt, med bortimot 30 rekke ulike coverdesign og et stort reklamebudsjett. Den oppnådde en annen plass på listene, kun slått av [[ABBA]]. Musikalsk manglet albumet noe av råskapen til forgjengeren, men som på alle utgivelsene Dury var involvert i, var også dette albumet preget av Durys karakteristiske historiefortellinger i tekstform, sunget på [[cockney]]-dialekt. Durys økende alkoholproblem og hans utagerende oppførsel begynte imidlertid å skape gnisninger i bandet, og tidlig i 1980 forlot Jankel bandet, og dermed mistet det også mye av særpreget sitt.