Redigerer Huset Bruce (avsnitt)

== Historie ==
=== Slektens opprinnelse ===
Etternavnet Bruce kommer fra franske de Brus eller de Bruis, avledet fra de landområder som i dag er kalt for [[Brix (Manche)|Brix]], beliggende mellom [[Cherbourg]] og [[Valognes]] i [[Normandie]], [[Frankrike]].<ref>Duncan, A. A. M. (2004): «de Brus, Robert (I), Lord of Annandale (d. 1142)» i: ''Oxford Dictionary of National Biography'', Oxford University Press. ISBN 978-0-19-861411-1.</ref> Det er ingen bevis for å støtte påstanden at et medlem av familien, Robert de Brix, tjenestegjorde under [[Vilhelm I av England|Vilhelm Erobreren]] under [[normannernes erobring av England]] i [[1066]].<ref name="Cownie">Cownie, Emma (2004): «Brus , Robert de (supp. d. 1094)» i: ''Oxford Dictionary of National Biography'', Oxford University Press. ISBN 978-0-19-861411-1.</ref> Denne forestillingen er i dag antatt å ha sin opprinnelse i upålitelige lister, utledet fra senere i [[middelalderen]], av personer som det ble antatt deltok i [[slaget ved Hastings]].<ref name="Cownie"/>

Både engelske og skotske slektslinjer av familien Brus/Bruce nedstammet beviselig fra [[Robert de Brus, 1. lord av Annandale]] (ca. 1070 – 1142) som kom til England i [[1106]].<ref name="Grant">Grant, James (1886): ''The Scottish Clans and Their Tartans''. Edinburgh, Scotland: W. & A. K. Johnston Limited. s. 2.</ref><ref>Blakely, Ruth Margaret (2005): «Robert de Brus I:Founder of the Family» i: ''The Brus family in England and Scotland, 1100–1295''. Woodbridge, UK: Boydell Press. ISBN 978-1-84383-152-5. s. 8–27</ref> Robert de Brus var våpenfelle av prins David, den senere [[David I av Skottland]] (ca. 1083 – 1153).<ref name="Way">Way, George; Squire, Romily (1994): ''Collins Scottish Clan Encyclopedia''. (Foreword by The Rt Hon. The Earl of Elgin KT, Convenor, The Standing Council of Scottish Chiefs). Collins. ISBN 978-0-00-470547-7. s. 82–83</ref> I [[1124]] fulgte han David nordover for å kreve tilbake sitt kongerike.<ref name="Way"/> Da en [[borgerkrig]] brøt ut i England mellom keiserinne [[Maud av England|Maud]] (eller Matilda) og hennes fetter, [[Stefan av England|Stefan]], grep David anledningen til å føre en hær inn i England.<ref name="Way"/> Imidlertid fulgte ikke Robert de Brus den skotske kongen, og gikk isteden sammen med de engelske styrkene, og i [[fanenes slag]] i [[1138]] tok han sin egen sønn til fange, som nå var herre over landene i Annandale og kjempet for skottene.<ref name="Way"/> Robert de Brus, 1. herre av Annandale, døde den 11. mai 1141 og ble gravlagt i den engelske landsbyen [[Gisburn]] i [[Lancashire]].<ref name="Grant"/> Da sønnen til sist slapp fri fra engelsk fangenskap dro han tilbake til Skottland, og for å demonstrere sin vilje på å etablere sin egen divisjon av familien i Skottland, frasa han seg farens våpenskjold bestående av rød løve på bakgrunn i sølv og tok isteden det nå velkjente røde St. Andreas-korset på gull bunn.

=== Etableringen av en kongeslekt ===
Etableringen av slekten Bruce krav på den skotske kronen kom i 1219 da [[Robert Bruce, 4. lord av Annandale]] giftet seg med [[Isobel av Huntingdon]], datter av [[David av Skottland, jarl av Huntingdon]] (ca. 1144 – 1219), sønnesønn til kong David I og niese av kong [[Vilhelm I av Skottland]].<ref name="Way"/> Denne ekteskapsunionen brakte både stor rikdom, med tillegg av landområder i både England og Skottland.<ref name="Way"/> Deres sønn, [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale]], kjent som «konkurrenten» var tidvis [[Tanisteri|tanist]] (tronfølger) av den skotske kronen. Da [[Aleksander III av Skottland]] døde uten mannlige arvinger den 19. mars 1286, krevde både Bruce og [[Johan Balliol]] arverett til tronen. Hans svært unge datterdatter i [[Norge]], resultatet av det politiske ekteskapet mellom kong [[Eirik II Magnusson|Eirik Magnusson]] og hans datter [[Margaret av Skottland (Norge)|Maragret]] som hadde dødd i barsel. Dette barnet, [[Margrete av Skottland|Margrete]], kalt for «Jomfruen av Norge», var den siste direkte i blodsbånd. Men hun døde i [[1290]] på overfarten over [[Nordsjøen]] til Skottland for å kreve den skotske tronen. I frykt for en skotsk innbyrdeskrig mellom de to familiene Bruce og Balliol, og deres respektive tilhengere, ba Skottlands voktere (de utvalgte menn som styrte Skottland i fraværet av en konge) kongerikets sørlige nabo, kong [[Edvard I av England]], om å megle mellom de ulike fordringshavere til den skotske tronen. Edvard I så på dette som sin mulighet som han lenge hadde ventet på, at han var den som bestemte i Skottland, ved å velge den konge som var underlagt ham selv og Englands interesser. Han hadde allerede erobret [[Wales]], med Skottland var han enehersker over [[De britiske øyer]]. I [[1292]] valgte han Johan Balliol framfor Bruce som deretter sverget lydighet til den engelske monarken, i praksis aksepterte han å være skotsk klientkonge av det engelske kongerike. Det var dog ikke lenge før Balliol gjorde opprør mot Edvard, noe som førte til hans nederlag og tvunget til å abdisere etter [[Slaget ved Dunbar (1296)|slaget ved Dunbar]] i [[1296]].<ref name="Grant"/>