Redigerer Holocaust i Litauen (avsnitt)

==Bakgrunn==
{{se også|Litauens historie}}
===Polen-Litauen===
[[Fil:Old Jewish cemetery (XVII c.) - panoramio (1).jpg|mini|En jødisk gravlund i Kaunas.]]
Litauen hadde hatt jødiske innbyggere siden [[middelalderen]]. I 1566 ble jøder pålagt å bruke spesielle klær, blant annet gult hodeplagg. [[Zaporizjakosakkene]]s opprør (under ledelse av [[Bohdan Khmelnytskyj]]) i 1648 resulterte i en [[pogrom]] som raserte mange jødiske institusjoner i [[Polen-Litauen]] og det gikk særlig hardt utover Vilnius. På den tiden var det omkring {{formatnum:30000}} jødiske innbyggere i Litauen.<ref name="Levin2000" /><ref name="Voren" /> Jøder med bakgrunn i [[Storfyrstedømmet Litauen]] omtales ofte som ''litvak''. I [[Israel]] benyttes ''litvak'' til dels om ortodokse jøder som følger en «litauisk» ([[askenasi]] og ikke-[[Ḥasidisk jødedom|hasidisk]]) lære og livsstil.{{Sfn|Voren|2011|s=3}}<ref name="Levin2000" />

''Litvak'' var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, [[Białystok]] og [[Suwałki]] samt deler av Hviterussland innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. På 1600-1700-tallet strakk storhertugdømmet Litauen seg østover og omfattet blant annet [[Vitsiebsk|Vitebsk]], [[Minsk]], [[Mahiljow]] og [[Polatsk|Polotsk]].<ref name=":8">Gaunt, D. (2010). Reichskommissariat Ostland. In ''The Routledge History of the Holocaust'' (pp. 230-240). Routledge.</ref><ref name="Levin2000" /> De fleste jøder i Litauen var fattige.<ref name="Levin2000" />

=== Litauen under tsaren ===
Litauen ble innlemmet i [[Det russiske keiserdømmet|tsarens russiske imperium]] i 1795 som det litauiske [[Gubernija|''gubernia'']]. I 1801 ble delt i to: Vilnius og Grodno, og i 1842 ble Kaunas (Kovno) skilt ut som eget administrativt område. På den tiden ble innbyggerne pålagte ha [[Slektsnavn|familienavn]].<ref name="Levin2000" /> Under tsaren ble [[Litauisk|litauisk språk]] og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive [[litauisk]] med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og [[hviterussisk]] språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen hviterussisk.<ref name="Voren" /><ref name=":4" /> 

I [[Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland|det jødiske bosetningsområdet]] utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i [[Vilnius]]. De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilna, [[jiddisk]]: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord»<ref name="Voren" /><ref name=":4" /> eller «Litauens Jerusalem».<ref name="Begin">{{Kilde bok | forfatter = Begin, Menachem  | utgivelsesår = 1980 | tittel = Hvite netter: en sovjetfange forteller | isbn = 8210018957 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Tiden | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041906185 | side = }}</ref> [[Kongress-Polen]] hadde andre lover enn det russiske imperiet ellers. Etter [[Januaroppstanden|det polske opprøret i 1863]] fikk jødene i Polen betydelig større frihet og rettigheter enn i selve Russland noe som ble etterfulgt av omfattende jødiske utvandring til Polen.

<ref name="Bush">Bush, J. A. (2016). [https://digitalcommons.lmu.edu/ilr/vol39/iss1/12/ Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer]. ''Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review'', 39, 259.</ref><ref name="Omry">{{Kilde artikkel|tittel=At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law|publikasjon=Osteuropa|url=https://www.jstor.org/stable/44934282|dato=2008|fornavn=Omry|etternavn=Kaplan-Feuereisen|etternavn2=Mann|fornavn2=Richard|serie=8/10|bind=58|sider=157–170|issn=0030-6428|besøksdato=2021-10-10}}</ref><ref name="Rosenne">Rosenne, S. (1978). Jacob Robinson—In Memoriam. ''Israel Law Review,'' 13(3), 287–297. doi:10.1017/S0021223700014291</ref>

[[Aleksander II av Russland]] døde i 1881 etter et attentat utført av gruppen «Folkeviljen», der ett av medlemmene var jødisk. Det gikk da et rykte om at «jødene hadde drept tsaren» og myndighetene tilskyndet brutal forfølgelse av jødene i riket. I 1882 ble det innført nye lover som forbød jødene å drive handel på søndager. De fikk heller ikke bosette seg utenfor byer eller ''shtetl'', de fikk ikke eie eller leie jord, og antallet jødiske elever i videregående skole skulle ikke være over 10 prosent. Mange jøder i Litauen flyttet til industribyene i Polen, og bidro til at Polen fikk Europas største jødiske befolkning. Mange jøder flyttet også sørover til Ukraina.<ref name="Voren" /> 

I 1905 var det en bølge av pogromer i tsarens rike. En del jøder emigrerte også til Vest-Europa.<ref name="Voren" /> Pogromer og diskriminering gjorde at om lag 1,85 millioner jøder forlot Russland i perioden mellom 1880-årene til første verdenskrig.<ref name="Arad" /> Antisemittisme var utbredt og vanlig hos respekterte litauiske forfattere som [[Simonas Daukantas]] og [[Vincas Kudirka]].<ref name="Voren" />{{rp|36}}

Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Hviterussland vært en del av [[Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland|de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland]] og hadde relativt stor jødisk befolkning. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn.<ref name=":8" /><ref name="Levin2000" />  

===Mellomkrigstiden===
Etter [[første verdenskrig]] gikk imperiene [[Det russiske keiserdømmet|Russland]] og [[Østerrike-Ungarn|Østerrike]] og til dels [[Det tyske keiserrike|Tyskland]] i oppløsning, der særlig Russland ble satt økonomisk tilbake. Tidligere russiske områder i vest ble etter [[Den russiske revolusjonen|revolusjonen]] til de nye statene [[Finland]], [[Polen]], [[Estland]], [[Latvia]] og [[Litauen]].<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 5-6</ref>
[[Fil:Soviets entering Wilno.jpg|mini|Sovjetiske styrker inntar Vilnius, 19. september 1939 etter [[Molotov-Ribbentrop-pakten]]. Vilnius ble kontrollert av Polen etter første verdenskrig og formelt innlemmet 1922.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Det 20. århundre | isbn = 8203170404 |  utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050403078 | side = }}</ref> {{byline|Imperial War Museums}}]]
På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over [[Vilnius]] med omland (omkring 6000 km<sup>2</sup>), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene.<ref name="Voren" /><ref name="Seim1994">{{ Kilde bok | forfatter = Seim, Jardar | utgivelsesår = 1994 | tittel = Øst-Europas historie | isbn = 8203171699 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020804045 | side = }}</ref> 

Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og [[Kaunas]] ble betraktet som midlertidig hovedstad.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Kristiansen, Tom  | utgivelsesår = 1992 | tittel = Det fjerne og farlige Baltikum: Norge og det baltiske spørsmål 1918-1940 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Institutt for forsvarsstudier | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012071806009 | side = }}</ref><ref name="Begin" /> Hviterussland var et kjerneområde i [[Polen-Litauen]] og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.{{Sfn|Voren|2011|s=162}} Litauen innenfor grensene i mellomkrigstiden ble kalt ''Kovner Lite'' (Kaunas-Litauen) av jødene selv. På grunn av en lang felles historie innenfor [[Polen-Litauen]] og Det russiske keiserriket gjorde den jødiske befolkningen i Litauen og Polen (inkludert den vestlige delen av det senere [[Belarus]]) til et felles område demografisk og kulturelt.<ref name="Levin2000" /><ref>Rosenne, S. (1978). Jacob Robinson—In Memoriam. ''Israel Law Review'', 13(3), 287–297. doi:10.1017/S0021223700014291</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law|publikasjon=Osteuropa|url=https://www.jstor.org/stable/44934282|dato=2008|fornavn=Omry|etternavn=Kaplan-Feuereisen|etternavn2=Mann|fornavn2=Richard|serie=8/10|bind=58|sider=157–170|issn=0030-6428|besøksdato=2023-08-08}}</ref> 

Litauen ratifiserte [[Fredskonferansen i Paris (1919)|traktatene om minoritetenes rettigheter]] og minoritetsrettene ble tatt inn i landets grunnlov av 1922. Både regjeringen og nasjonalforsamlingen i den nye republikken hadde jødiske medlemmer. Jødisk selvstyre ble undergravd utover 1920-årene og var avviklet omkring 1930. Etter statskuppet i 1926 ble jøder nektet å arbeide blant annet i offentlige virksomheter, slik at mange gikk inn i frie yrker. Svært mange jødiske litauere arbeidet som kjøpmenn, leger eller jurister. Etniske litauere arbeidet hovedsakelig i landbrukssektoren.<ref name="Levin2000" /><ref name="Voren" />{{rp|41-42}} 

«Litauiseringen» som begynte på 1920-årene førte til at de ble presset ut av disse sektorene. Jødisk kultur ble generelt tolerert og det ble utgitt flere aviser på [[jiddisk]]; i hovedstaden Kaunas var det fire dagsaviser på jiddisk. Vilnius, «Jerusalem i Litauen», ble regnet som sentrum for jødisk kultur og religion i området. I tiden under polsk styre ble Vilnius en bakevje.<ref name="Voren" />{{rp|41-42}} Antisemittisme var vanlig i Litauen, men mindre utpreget enn i russiske og polske områder.<ref name="Arad2005" />

Ved universitetet i Vilnius var det relativt flere jødiske enn polske studenter. Den polske studentforeningen krevde kvotering slik at andelen jødiske studenter skulle gjenspeile andelen jødiske innbyggere. De polske studentene sørget også for å dele klassene slik at de to etniske gruppene satt hver for seg. I 1933 demonstrerte etniske polske studenter mot de jødiske.<ref name="Voren" />{{rp|47}}

[[Memelland]] ble i 1924 en del av Litauen etter [[Klaipėdaopprøret]] i 1923. Høyreradikale og nasjonalistiske offiserer avsatte den valgte regjeringen ved et militærkupp 17. desember 1926 og nasjonalisten [[Antanas Smetona]] ble innsatt som president. Næringslivet og den katolske kirken var tilfreds med kuppet. Nasjonalisten [[Augustinas Voldemaras]] var statsminister fra 1926 med Vilnius-striden som hovedsak. Smetona innførte trinnvis et autoritært styresett, undertrykte opposisjonen og avsatte i 1929 Voldemaras da denne mislykkes med Vilnius-saken. Smetona regjerte etter dette tilnærmet diktatorisk.<ref name="Voren" /><ref name=":9" /><ref name="Seim1994" /> 

Smetonas-regimet bekjempet [[Fascisme|fascistiske]] bevegelser (der den avsatte Voldemaras var involvert) og nasjonalister som var mer ytterliggående enn Smetona selv. Da Litauen overtok Vilnius etter Sovjetunionens okkupasjon av det østlige Polen høsten 1939, innledet den litauiske regjeringen en tvungen «litauisering» av byen noe som gjorde de jødiske og etnisk polske innbyggerne skuffede og sinte. Omtrent 15&nbsp;000 jøder flyktet nordover fra Polen til Vilnius. Fra [[Suwałki]]-området forsøkte tyske styrker å jage jødiske polakker over grensen til Litauen, opp mot 2000 jøder krysset grensen. Mot slutten av 1930-årene innførte polske myndigheter anti-jødiske tiltak i Vilnius.<ref name="Voren" /><ref name=":9">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | tittel = Cappelens verdenshistorie | isbn = 8202049571 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070905085 | side = }}</ref><ref name="Seim1994" />

Rett før andre verdenskrig hadde Litauen rundt 1 % av verdens jødiske befolkning.<ref name="Levin2000">Levin, D. (2000). ''The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania.'' Berghahn Books.</ref> Den russiske folketellingen i 1897 viste at Kaunas-provinsen (mesteparten av Litauen) hadde 1,5 millioner innbyggere hvorav 67 % var etniske litauere og 14 % jøder; videre 9 % polske og 4 % etniske russere.<ref name="Levin2000" /> En folketelling i 1897 viste at Vilnius hadde 41 % jøder (inkludert noen [[karaitter]]), 36 % katolikker, 23 % ortodokse og et mindre antall muslimer og lutheranere. Morsmål var 40 % [[jiddisch]], 30 % polsk (noe som trolig inkludert etniske litauere som brukte polsk), 20 % russisk, 4 % [[hviterussisk]] og 2 % [[litauisk]]. Rett før andre verdenskrig hadde Vilnius 65 % etniske polske innbyggere og 28 % jøder.{{Sfn|Voren|2011|s=2}} Ved folketellingen i 1923 hadde det uavhengige Litauen 2,03 millioner innbyggere hvorav over 80 % var etnisk litauiske og de fleste var jordbrukere, mens 7,6 % var jøder. Litauen var på den tiden hovedsakelig et jordbruksland.<ref name="Levin2000" />

Høsten 1939 kom det mange flyktninger fra Polen og Vilnius jødiske befolkning økte da fra 60.000 til 80-90.000.{{Sfn|Voren|2011|s=2}}

====Antisemittisme====
[[Fil:Vincas Kudirka Reversum.jpg|thumb|Forfatteren [[Vincas Kudirka]] uttrykte antisemittiske holdninger i sine skrifter.<ref name="Voren" />{{rp|36}} Her avbildet på en minnemynt i 1999.]]
Litauiske nasjonalister var i utgangspunktet ikke utpreget antijødiske, den polske minoriteten i landet ble av nasjonalistene oppfattet som den viktigste barrieren mot nasjonal frigjøring. Fra etableringen av staten i 1918 ble jøder stadig mer ekskludert gjennom språkpolitikk (de færreste jøder behersket litauisk) og den nye statens grenser delte opp jødenes tradisjonelle bosettingsområder. Litauiske myndigheter formulerte ikke antisemittisk politikk, men flere friheter og rettigheter jødene hadde fått ble trukket opphevet fra 1924. Tradisjonell antisemittisme (jødene som «Jesus-drepere») og lokal antisemittisme basert på skepsis til jødenes tradisjonelle næringsveier i bondesamfunnet var rotfestet i landet.{{Sfn|Voren|2011|s=166}}<ref name="MacQueen" /> 

I det overveiende katolske Litauen var den katolske kirken i landet et opphav til mange antisemittiske forestillinger, blant annet myten om at jødene drakk blod fra myrdede spedbarn i sin ritualer. Landets nasjonalister anså de jødiske litauerne som et fremmedelement som ikke var lojale mot den unge republikken. Moderne rasebasert antisemittisme fantes knapt.{{Sfn|Voren|2011|s=35}}<ref name=":7">{{Kilde artikkel|tittel=Robert van Voren, Undigested Past: The Holocaust in Lithuania|publikasjon=European History Quarterly|doi=10.1177/0265691414537193au|url=https://doi.org/10.1177/0265691414537193au|dato=2014-06-18|fornavn=Valdis O.|etternavn=Lumans|serie=3|bind=44|sider=586–588|issn=0265-6914|besøksdato=2022-02-27}}</ref> 

En utbredt antijødisk forestilling var at jødene var spesielt slue, upålitelige og griske, og at de utnyttet ærlige og hardtarbeidende litauere. Antisemittismen tiltok i mellomkrigstiden, men «jødespørsmålet» spilte ingen vesentlig rolle i litauisk politikk. Ønsket om nasjonalstat basert på litauisk etnisitet ble klart uttrykt i 1920-årene. I 1930-årene ble også den etnisk tyske minoriteten utsatt for retoriske angrep. Jødiske litauere hadde ofte jiddisk som førstespråk og polsk eller russisk som andrespråk, noe som ledet til mistenksomhet og fiendtlighet fra etniske litauere.{{Sfn|Voren|2011|s=48-51, 166}}

===Molotov–Ribbentrop-pakten===
{{utdypende|Molotov–Ribbentrop-pakten}}
[[Fil:Occupation of Poland 1939.png|mini|Situasjonen etter oppdelingen av Polen (1939) og sovjetisk annektering av Litauen (1940). Tyskland hadde annektert [[Memelland]] i mars 1939 og vises på kartet som den nordlige delen av [[Østprøyssen]] (nord for [[Nemunas|Memel-elven]].]]
[[Fil:The Nazi-soviet Invasion of Poland, 1939 HU106376.jpg|mini|Litauiske styrker på vei mot den tidligere polske byen Vilnius, 29. oktober 1939. Etter den tysk-sovjetiske delingen av Polen fikk Litauen Vilnius som en sovjetisk gest.<ref name="Seim1994" /> {{byline|Imperial War Museums.}}]]
Etter [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] inntok Sovjetunionen den da polske byen Vilna (litauisk: [[Vilnius]]) i september 1939. Ved en avtale i oktober 1939 fikk Litauen overta Vilnius mot at Sovjetunionen fikk utplassere {{formatnum:25000}} soldater i landet. I juni–august 1940 ble Litauen annektert av Sovjetunionen som antok at [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]s oppdeling av Øst-Europa var permanent. Mange jøder og enkelte etniske litauere ønsket sovjeterne velkommen. [[NKVD]] arresterte og deporterte {{formatnum:35000}} personer 14. juni 1941, om lag halvparten var etniske litauere, resten var jøder og etnisk polske i likt antall. Deportasjonen var traumatisk for landet, og da tyske styrker krysset grensen en uke senere fikk jødene skylden for dette og andre tragedier landet hadde blitt utsatt for.<ref name="MacQueen" /> Andre kilder oppgir at sovjetiske myndigheter deporterte {{formatnum:17000}} til Sibir.<ref name="Voren" />{{rp|27–28}}  

Da de sovjetisk styrkene trakk seg tilbake etter den tyske invasjonen 22. juni drepte NKVD et stort antall fanger (kanskje flere tusen), til dels etter tortur blant annet i Rainiai nær [[Telšiai]].<ref name="Voren" />{{rp|27–28}} Omtrent 10 % av ofrene for det sovjetiske styret var jødiske. De fleste kommunister og medhjelpere for NKVD var etnisk litauere.<ref name=":7" />

Etter den sovjetiske okkupasjonen forlot mange litauere landet til fordel for Tyskland eller tysk-okkupert område. Disse politiske flyktningene utnyttet til dels muligheten ved å følge etnisk tyske baltere som ble omplassert fra sovjetisk- til tyskokkupert område. Tjenestemenn i det litauiske sikkerhetspoliti hadde særlig grunn til flykte før NKVD tok over kontrollen.<ref name="Browning 2004">[[#Browning|Browning (2004)]], s. 269</ref>

Det tyske regimet anså ikke etniske litauere som tilstrekkelig [[Ariere|«ariske»]] og hadde planer om å deportere et stort antall østover etter invasjonen. Frigjort land skulle gi plass til ariske kolonister, blant annet såkalte [[volgatyskere]]. I april 1941 ble en etat for germanisering av Baltikum etablert med [[Alfred Rosenberg]] som leder (''Reichsminister'').<ref name="Voren" />{{rp|64}}

=== LAF (Lietuvių aktyvistų frontas) ===
I motstandsbevegelsen LAF (''Lietuvių aktyvistų frontas''), under ledelse av oberst Kazys Škirpa, ble litauisk nasjonalisme og arbeid for nasjonal selvstendighet slått sammen med anti-kommunisme og anti-semittisme. LAF drev også under sovjetisk styre antisemittisk propaganda der de for eksempel i mars 1941 argumenterte for at jødene måtte flykte fra landet sammen med den røde arme. «Jo flere jøder som forlater Litauen, desto lettere vil det senere bli å frigjøre landet helt fra jødene.» Den gjestfrihet som middelalderfyrsten [[Vytautas den store av Litauen|Vytautas den store]] hadde vist jødene ble trukket tilbake for godt på grunn av jødenes pågående forræderi mot landet, ble det argumentert regelmessig i LAFs publikasjoner.<ref name="Arad2005" /><ref name="Voren" />{{rp|62-64}} 

LAFs politiske uttalelser ble stadig mer radikale og antisemittiske holdninger stadige sterkere. En pamflett fra våren 1941 fremholdt at jødenes eiendom skulle beslaglegges og at jøder som motsatte seg dette ville bli skutt. Ifølge LAF kunne etniske litauere som hadde sluttet seg til kommunistene og Den røde armé rette opp sine feil og bli tilgitt om de skiftet side. Kommunister kunne tilgis om de hadde drept minst én jøde, het det blant annet propagandaen. LAF agiterte ikke eksplisitt for fysisk utslettelse av alle jøder i Litauen.<ref name="Voren" />{{rp|62-64}}<ref name="Arad2005" />  

Det er uklart hvor store praktiske forberedelser til fordrivelse eller massemord LAF gjorde før den tyske invasjonen, men menneskerettighetsforkjemperen Robert van Voren mener at litauerne psykologisk var vel forberedt. En del litauere i eksil i Tyskland gjennomgikk der opplæring med tanke på infiltrering umiddelbart før den tyske invasjonen, og deltok deretter i massemord på jøder og kommunister.<ref name="Voren" />{{rp|62-64}}<ref name="Arad2005" /> Jødene ble beskyldt for å støtte kommunistene og dermed den sovjetiske okkupasjonen. Robert van Voren fremholder at dette forræderstempelet var en vesentlig faktor for oppslutning om anti-jødiske tiltak under tysk okkupasjon.{{Sfn|Voren|2011|s=166}}