Redigerer Holocaust i Frankrike (avsnitt)

==Bakgrunn==

=== Jødenes situasjon i Frankrike ===
I 1791 var Frankrike det første landet som ga jødene fulle borgerretter. Før [[den franske revolusjonen]] hadde jødene få rettigheter og var i stor grad adskilt fra majoritetsbefolkningen. På den tiden var det noen få tusen jøder i Frankrike: [[Sefardisk]]e jøder i sørvest og [[askenasi]] i [[Alsace]]. I siste halvdel av 1800-tallet gjorde jødene seg gjeldende på flere samfunnsområder som bank, handel og industri såvel som kunst og politikk. Etterhvert slo stadig flere jødiske franskmenn seg ned i Paris. Mange jøder forlot Alsace-Lorraine etter Frankrikes nederlag i 1870.<ref name="Wyman" /> 

Ved begynnelsen av første verdenskrig hadde Frankrike rundt {{formatnum:120000}} jødiske innbyggere. Av de over {{formatnum:300000}} jødene som bodde i Frankrike før andre verdenskrig var to tredeler født utenfor landet. Mange jøder hadde forlatt tsarens Russland på grunn av forfølgelse og en vanskelig økonomisk situasjon. I mellomkrigstiden var det en ny innflytting av jøder fra Polen og Sovjetunionen, blant annet fordi USA innførte innvandringsbegrensing i 1924.<ref name="Wyman" /> Fra jødenes perspektiv var Frankrike et foregangsland når det gjaldt frigjøring og likebehandling.<ref name="Marrus" />

De såkalte innfødte jødene (''autochtones'') var for en stor del borgerlige og politisk sentrumsorientert, og støttet en moderate politikk i den tredje republikk. Mange sluttet å kalle seg ''juifs'' og kalte seg i stedet ''israélites francais'', og ivret for assimilering i majoritetsbefolkningen med unntak for at de beholdt sin jødisk religion. Mange jødiske franskmenn tok avstand fra [[sionisme]]n på 1800-tallet og erklærte lojalitet til Frankrike.<ref name="Wyman" /> 

Franske antisemitter var både høyre- og venstreorienterte og assosierte landets jøder både med revolusjonen og moderne styresett og med kapitalismen. [[Dreyfus-saken]] er et kjent enkelttilfelle av [[antisemittisme]]. Innvandrete jøder fra Øst-Europa på 1900-tallet adskilte seg ved skepsis til storsamfunnet og en tendens til å videreføre livsstil fra ''shtetl'' og tradisjonelle jødiske yrker innen tekstil og bekledning. På begynnelsen av 1900-tallet var det klar til tendens til at de østeuropeiske innvandrerne ble integrert i det franske storsamfunnet blant annet ved at et stort antall tjenestegjorde under første verdenskrig.<ref name="Wyman">Wyman, D. S., Rosenzveig, C. H., & Rosenzveig, R. C. H. (1996). ''The world reacts to the Holocaust''. Johns Hopkins University Press.</ref>

Frankrike var i mellomkrigstiden et av de landene som tok mot mest innvandrere og flyktninger inkludert jødiske. Paris ble et viktig senter for jødisk kulturell aktivitet. Tilstrømmingen av flyktninger fra Tyskland og fra borgerkrigen i Spania gjorde at regjeringen begrenset innreisemulighetene betydelig og etablerte interneringsleirer blant annet Gurs i sør.<ref name=":0" />

===Tysk invasjon og okkupasjon===
{{se også|slaget om Frankrike}}
[[Fil:France map Lambert-93 with regions and departments-occupation-no.svg|miniatyr|Situasjonen i Frankrike etter invasjonen i 1940 og fra november 1942 inkludert Italias okkupasjon av grenseområdet (fra [[Toulon]] og Nice i sør til [[Rhône]] i nord med hele [[Provence]]).]]
Etter tysk seier i [[slaget om Frankrike]] ble landet delt i en okkupasjonssone i nord samt langs Atlanterhavet og i sør Vichy-regimet under [[Philippe Pétain]] som samarbeidet med nazistene. Den okkuperte delen av Frankrike ble administrert militært sammen med det okkuperte Belgia. Franske kolonier i Afrika inkludert Madagaskar var i prinsippet styrt fra Vichy. General [[Charles de Gaulle]] var motstander av Pétains linje og flyktet til Storbritannia der han etablerte en eksilregjering.<ref name=":0" /><ref name="Marrus" /><ref name=":3" /><ref name=":4" /> 

Etter tysk kontroll over Frankrike foreslo de tyske utenriksdepartementet å samle fire millioner europeiske jøder på [[Madagaskar]] som var en fransk koloni. Adolf Eichmann og hans medarbeidere arbeidet over et år med planen og utarbeidet konkrete opplegg for gjennomføring. De store avstandene, britisk dominans på havet og behovet for lastekapasitet gjorde planen vanskelig å gjennomføre. [[Slaget om Madagaskar|Allierte styrker inntok øya i 1942]] og [[Madagaskarplanen|planen]] ble uaktuell.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/france|tittel=France|besøksdato=2021-06-14|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref><ref name="Marrus" /><ref name=":3">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 47, 220</ref><ref name=":4">{{Kilde bok | forfatter = Bauman, Zygmunt | utgivelsesår = 1997 | tittel = Moderniteten og Holocaust | isbn = 8290016824 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Vidarforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022500072 | side = }}</ref>

Etter den tyske invasjonen flyktet omkring 3000 jøder fra Luxembourg, mens 816 ble værende og nesten alle disse ble deportert og drept. I [[Alsace-Lorraine]] bodde det omkring {{formatnum:30000}}  jøder i mellomkrigstiden. I 1938 flyttet en del til det andre deler av Frankrike. Ved krigens utbrudd i 1939 evakuerte franske myndigheter {{formatnum:430000}} innbyggere, hvorav en god del jødiske, fra grenseområdet. En stor del av jødene som var i Alsace-Lorraine under tyske okkupasjon døde i konsentrasjonsleirene.<ref name="Bukey" />

SS-offiseren [[Theodor Dannecker]] representerte [[RSHA]]s jødekontor som ble ledet av [[Adolf Eichmann]].<ref name=":0" /> Dannecker var i Paris fra august 1940. Dannecker hadde lite eget mannskap og ble ikke støttet av den tyske okkupasjonsmakten, og presset på egen hånd den franske administrasjonen til å opprette jøderåd (''Union Générale des Israélites de France'', UGIF) på samme måte som i de okkuperte Polen. Jøderådene bl straks brukt av nazistene og Vichey som et verktøy i forfølgelse og undertrykking.<ref name="Marrus">{{Kilde artikkel|tittel=Jewish Leaders and the Holocaust|publikasjon=French Historical Studies|doi=10.2307/286268|url=https://www.jstor.org/stable/286268|dato=1987|fornavn=Michael R.|etternavn=Marrus|serie=2|bind=15|sider=316–331|issn=0016-1071|besøksdato=2021-06-14}}</ref>

Ved inngang til krigen bodde det opp mot {{formatnum:350000}} jøder i Frankrike, av disse var bare halvparten franske statsborgere og de øvrige hadde innvandret eller søkt tilflukt. Omtrent to tredeler av jødene bodde i Paris. Forfølgelsene begynte kort tid etter våpenhvilen både i den okkuperte sonen og i Vichy-sonen. Den tyske sonen mist jødene arbeidet og fikk bevegelsesfriheten innskrenket. Vichy-regjeringen innførte i oktober 1940 ''statut des juifs'' (anti-jødiske lover) som definerte hvem som skulle betraktes som jøder og som søkte å drastisk innskrenke jødenes virksomhet. Vichy-regjeringen innførte 143 lover og forskrifter som rettet seg spesifikt mot jødene. Franske domstoler fulgte i stor grad lojalt de nye lovene.<ref name=":2" /><ref name=":5" /><ref name=":6" /> 

Etter press fra Tyskland etablerte Vichy et kontor for jødesaker under Xavier Vallat i mars 1941. Denne etaten hadde ansvar for å iverksette antijødiske lover herunder beslagleggelse av jødenes eiendommer. I november 1941 etablerte Vallat unionen av franske jøder etter press fra Dannecker. Vichy-regimets tiltak rettet seg til å begynne med mot jøder uten statsborgerskap. [[Pierre Laval]] sluttet i april 1942 seg til Vichy-regjeringen som statsminister. Laval var ivrig i sine bestrebelser på å samarbeide fullt ut med tyske okkupasjonsmakten. Laval erstattet i mai 1942 Xavier Vallat med den ivrige antisemitten Louis Darquier de Pellepoix som velvillig forfulgte jøder, med eller uten fransk pass. Forfølgelsene av jødene i Vichy-sonen pågikk i nesten to år før selve deportasjonene begynte.<ref name=":2">Hand, S., & Katz, S. T. (Eds.). (2015). ''Post-Holocaust France and the Jews, 1945-1955''. New York University Press.</ref><ref name=":5">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 220-221</ref><ref name=":6">Weisberg, R. H. (2013). ''Vichy law and the Holocaust in France'' (Vol. 3). Routledge.</ref>

Vichy-regimet hadde juridisk myndighet både i Nord-Frankrike, som var okkupert av den tyske Wehrmacht; og den sørlige «frisonen», der regimets administrative senter, Vichy, lå.<ref>Christofferson & Christofferson (2006), s. 35.</ref><ref>Moore (2000), s. 126.</ref> Vichy samarbeidet frivillig og forsettlig med Nazi-Tyskland<ref>Knapp (2006), s. 3.</ref> og vedtok en politikk for forfølgelse av [[jøder]], vist ved vedtak av [[Antisemittisme|antisemittisk]] lovgivning så tidlig som i oktober 1940, Loven om jødenes status, som juridisk omdefinerte franske jøder som en ikke-fransk underklasse, og fratok dem statsborgerskap.<ref name="Weitz_29">Weitz (1995), s. 29.</ref><ref>Weisberg (1997), s. 56–58.</ref> Ifølge [[Philippe Pétain|Philippe Pétains]] stabssjef «var ikke Tyskland opphavet til den anti-jødiske lovgivningen til Vichy. Den lovgivningen var spontan og autonom.»<ref>Curtis (2002), s. 111.</ref> Lovene gjorde det mulig å konfiskere eiendom, arrestasjoner og deportasjoner til konsentrasjonsleirer.<ref>Weisberg (1997), s. 2.</ref>

=== Jødestjerne og internering ===
Den 29. mai 1942 ble det kunngjort at alle [[jøder]] som bodde i den okkuperte sonen måtte bære en gul [[Davidsstjerne]] med ordene ''Juif'' eller ''Juive'' til enhver tid innen 7. juni 1942.<ref name="Crowdy_182">Ousby (2000), s. 182.</ref> Hensikten var ikke bare å identifisere, men også å ydmyke og fornedre jødene.<ref name="Crowdy_183">Ousby (2000), s. 183.</ref> Den 14. juni 1942 begikk en 12 år gammel jødisk gutt selvmord i Paris da klassekameratene hans hånet gutten med den gule stjernen.<ref name="Crowdy_183" /> Som en form for stille protest begynte mange jødiske veteraner å bære medaljene sine sammen med den gule stjernen, noe som førte til at tyskerne forbød praksisen som «upassende», da den økte sympatien for menn som hadde kjempet og lidd for Frankrike.<ref>Ousby (2000), s. 186.</ref>
Noen ganger viste vanlige mennesker sympati for jøder; som den skotske kvinnen Janet Teissier du Cros, gift med en franskmann, skrev i dagboken sin om en jødisk kvinne merket med en gul Davidsstjerne som skulle handle mat:<blockquote>«Hun kom ydmykt opp og sto og nølte på kanten av fortauet. Jøder fikk ikke stå i kø. Hva de egentlig skulle gjøre har jeg aldri oppdaget. Men i det øyeblikket folkene i køen så henne, signaliserte de henne om å bli med oss. Hemmelig og raskt ble hun sendt videre til hun sto fremst i køen. Jeg er glad for å kunne si at ikke én stemme ble hevet i protest, politimannen som sto i nærheten snudde hodet bort, og at hun fikk kålen sin før noen av oss.»<ref name="Crowdy_1822">Ousby (2000), s. 182.</ref></blockquote>I den okkuperte sonen måte jøder fra juni 1942 gå med et merke utenpå klærne for å lett kunne identifiseres. Interneringen begynte samme sommer og ble for en stor del utført av fransk politi. I Paris ble [[Velodrom d'Hiver]] og forstaden [[Drancy]] brukt som transittleirer. I november 1942 tok tyske og italienske styrker over Vichy-sonen. I det italiensk-kontrollerte området i sørøst beskyttet italienske myndigheter jødene som bodde eller søkte tilflukt der. Den italienske okkupasjonsmakten nektet å innføre antijødiske tiltak i sin sone. Etter at Italia forsøkte å gå over til de allierte i september 1943 tok tyske styrker kontroll over den italienske sonen og begynte internering av jøder som hadde søkte tilflukt der. Noen forsøkte å flykte til Sveits eller til Spania, få lyktes. Noen jøder ble hjulpet av ikke-jødiske franskmenn som bisto med stor fare for seg selv og familien.<ref name="Rozett 2013">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 221</ref>

Våren 1942 begynte en komité bestående av SS [[Hauptsturmführer]] [[Theodor Dannecker]], kommissæren for jødiske anliggender under Vichyregimet, Louis Darquier de Pellepoix, og generalsekretær i politiet, [[René Bousquet]], å planlegge en ''grande rafle'' («stor samling») av jøder som skulle deporteres til dødsleirer.<ref>Ousby (2000), s. 188.</ref> Om morgenen den 16. juli 1942 begynte den store oppsamlingen med at 9 000 franske politimenn samlet jødene i Paris, noe som førte til at rundt 12 762 jødiske menn, kvinner og barn ble arrestert og brakt til [[Velodrom d’Hiver|Val d'Hiv sportsstadion]], hvorfra de ble sendt til Drancy-leiren og til slutt Auschwitz.<ref name="Ousby_189">Ousby (2000), s. 189.</ref> Den store samlingen var en koordinert fransk-tysk operasjon; det overveldende flertallet av dem som arresterte jødene var franske politimenn.<ref name="Ousby_189" /> Rundt 100 jøder som ble advart av venner i politiet begikk selvmord, mens 24 jøder ble drept mens de gjorde motstand mot å bli arrestert.<ref name="Ousby_189" /> 

En jødisk fransk kvinne, Madame Rado, som ble arrestert med sine fire barn, bemerket om de som så på som tilskuere: «Uttrykkene deres var tomme, tilsynelatende likegyldige.»<ref name="Ousby_192">Ousby (2000), s. 192.</ref> Da de ble tatt med de andre jødene til Place Voltaire, ble en kvinne hørt gi tilrop «Godt gjort! Godt gjort!» mens mannen som sto ved siden av henne advarte «Etter dem blir det oss. Stakkars folk!».<ref name="Ousby_192" /> Madam Rado overlevde Auschwitz, men hennes fire barn ble drept i gasskamrene.<ref name="Ousby_192" />

=== Motstand og bistand ===
Den [[Katolsk|katolske]] kardinal [[Pierre-Marie Gerlier]] fra [[Lyon]] var en antisemitt som trofast hadde støttet Vichyregimets anstrengelser for å løse «jødespørsmålet» i Frankrike, men han motsatte seg oppsamlingen av jøder, og argumenterte i en preken at den «endelige løsningen» var å ta ting for langt; han følte det bedre å konvertere jøder til katolisismen.<ref name="Ousby_1922">Ousby (2000), s. 192.</ref> Erkebiskop [[Jules-Géraud Saliège]] av [[Toulouse]] erklærte i et [[hyrdebrev]] av 23. august 1942: «Du kan ikke gjøre hva du vil mot disse mennene, mot disse kvinnene, mot disse fedrene og mødrene. De er en del av menneskeheten. De er våre brødre.»<ref name="Ousby_193">Ousby (2000), s. 193.</ref> Pastor [[Marc Boegner]], president for ''Fédération protestante de France'', fordømte overgrepet mot jødene i en preken i september 1942, og ba kalvinister om å skjule jøder.<ref name="Ousby_193" /> En rekke katolske og kalvinistiske skoler og organisasjoner som ''l'Amitié Chrétienne'' til [[Jesuittordenen|jesuitten]] Pierre Chaillet tok imot jødiske barn og utga dem som kristne.<ref name="Ousby_193" /> 

Mange [[Protestantisme|protestantiske]] familier, med minner om sin egen historiske forfølgelse, hadde allerede begynt å skjule jøder, og etter sommeren 1942 begynte [[den katolske kirke]], som inntil da hadde gitt bred støttet til Vichyregimets antisemittiske lover, å fordømme antisemittisme, og organiserte innsats for å skjul jøder.<ref name="Ousby_193" /> Den offisielle propagandaen  var at jødene ble «bosatt på nytt i øst» eller ble flyttet til et «jødisk hjemland» et sted i Øst-Europa.<ref name="Ousby_193" /> Etter hvert som året gikk var det stadig flere og flere franskmenn som mistenke at ryktene om at jødene ble utryddet var sanne.<ref name="Ousby_1922" /> 

Til tross for en gjennomgående antisemittisme i det franske samfunnet var det mange vanlige mennesker likevel var forberedt på å forsøke å redde jødene. Det kanskje mest bemerkelsesverdige eksemplet var innsatsen til det kalvinistiske ekteparet André og Magda Trocmé, som mobiliserte en hel kommune, Le Chambon-sur-Lignon i [[Haute-Loire]], for å redde mellom 800 og 1000 jøder.<ref>Sémelin (2013), s. 736.</ref> Jødene i Frankrike hadde gått inn i den tyske okkupasjonen motløse og isolerte, og da trusselen ble brutalt åpenbart, var deres valg skarpere definert.<ref name="Ousby_193" />

==== Motstandsbevegelsen ====
[[Den franske motstandsbevegelsen]] under ledelse av [[Jean Moulin]] motarbeidet både den tyske okkupanten og Vichy. Moulin var de Gaulles representant i Frankrike. Jøder i Frankrike deltok både motstandsbevegelsen og i jødisk undergrunn som ''Armee Juive'' (den jødiske arme) som arbeidet med redde jøder fra deportasjon.<ref name="Rozett 2013" />

Jøder var overrepresentert på alle nivåer i den franske motstandsbevegelsen. Studier viser at selv om jødene i Frankrike bare utgjorde én prosent av den franske befolkningen, utgjorde de ≈15–20 prosent av motstandsbevegelsen.<ref>Suhl (1967), s. 181–183.</ref> Blant disse var det også mange jødiske emigranter, som [[Ungarn|ungarske]] kunstnere og forfattere.<ref name="Kiss">Kiss, Edit Bán; Munkás, Béla Mészöly; Wittmann, Zsigmond (12. april 2010): [http://mardishongrois.blogspot.com/2010/04/art-proscrit-szamuzott-muveszet.html «’Art proscrit’ – ’Száműzött művészet’ – Exposition à Budapest du 17 avril au 15 août 2010»]. ''Holocaust Memorial Center'' (Budapest).</ref>

Den jødiske ungdomsbevegelsen ''Eclaireuses et Eclaireurs israélites de France'' (EEIF), tilsvarende guttespeidere og jentespeidere i andre land, hadde i de første årene av okkupasjonen formelt vist støtte til de tradisjonelle verdiene til Vichy-regimet.<ref>Jackson (2003), s. 364.</ref> Ungdomsbevegelsen ble forbudt i 1943, hvoretter dets eldre medlemmer snart dannet væpnede motstandsenheter.<ref name="Jackson_368">Jackson 2003, s. 368.</ref>

En militant jødisk [[Sionisme|sionistisk]] motstandsorganisasjon, den jødiske hæren (Armée Juive), ble grunnlagt i 1942. Den ble etablert og ledet av [[Abraham Polonski]], Eugénie Polonski, Lucien Lublin,<ref>[https://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/Holocaust/resistgroup.html «Jewish Resistance Groups and Leaders»], ''The American-Israeli Cooperative Enterprise''.</ref> David Knout og Ariadna Skriabina<ref>Berenbaum & Peck (1998), s. 835.</ref> (datter av den russiske komponisten [[Aleksandr Skrjabin]]).<ref>Jackson (2003).</ref> De fortsatte væpnet motstand under et sionistisk flagg til frigjøringen endelig kom. Armée juive organiserte rømningsveier over [[Pyreneene]] til Spania, og smuglet rundt 300 jøder ut av landet i løpet av 1943–1944.

De fordelte millioner av dollar fra amerikanske [[Joint Distribution Committee]] til hjelpeorganisasjoner og kampenheter i Frankrike.<ref>Epstein & Rosen (1997), s. 13.</ref> I 1944 gikk EIF og den jødiske hæren sammen for å opprette ''Organisation Juive de Combat'' (OJC), som hadde fire hundre medlemmer sommeren 1944,<ref name="Jackson_3682">Jackson 2003, s. 368.</ref> og deltok i frigjøringen av Paris, [[Lyon]], [[Toulouse]], [[Grenoble]] og [[Nice]].<ref>Zuccotti (1999), s. 275.</ref>

I den sørlige okkupasjonssonen reddet Œuvre de Secours aux Enfants, en fransk-jødisk humanitær organisasjon med vekt på redde barn, ofte kalt OSE, livene til mellom 7000 og 9000 jødiske barn ved å forfalske papirer, smugle dem ut ti lnøytrale land og å gi dem ly på barnehjem, skoler og klostre.<ref>Jackson (2003), s. 370.</ref>