Redigerer Historia regum Britanniae (avsnitt)

== Innhold ==
=== Dedikasjon ===
Geoffrey begynner verket med et utsagn om hans hensikt å skrive historie: «Jeg har ikke vært istand til oppdage noe i det hele tatt om kongene som levde her før Kristi inkarnasjon, eller faktisk om Arthur og alle andre som fulgte etter inkarnasjonen. Dog var dådene til disse menn slik at de fortjener å bli hyllet for all tid.» Han hevder at han ble gitt en kilde for denne perioden av erkediakon [[Walter av Oxford]] som skaffet ham en «bestemt meget gammel bok skrevet på det britiske språk», og fra denne har Geoffrey oversatt sin historie. Han siterer også [[Gildas]] og [[Beda den ærverdige|Beda]] som sine kilder. Deretter følger en dedikasjon til [[Robert, 1. jarl av Gloucester]], og [[Waleran de Beaumont, 1. jarl av Worcester]], som han hevder at han benyttet deres kunnskap og visdom for å forbedre sin fortelling.<ref>Thorpe, Lewis G. M. (1982): «Dedication» i: ''The history of the Kings of Britain''. Tidligere utgitt av Penguin Books, 1966, London: Guild Publishing, s. 51–52</ref>

=== Del en: Brutus okkuperer øya Albion ===
''Historia'' begynner med [[troja]]nske [[Aineias]], som i henhold til romerske [[legende]]r bosatte seg i [[Italia]] etter [[Trojakrigen]]. Hans barnebarns sønn [[Brutus trojaneren|Brutus]] blir forvist og etter vandringsperiode ble han henvist av gudinnen [[Diana (gudinne)|Diana]] til å bosette seg på en øy i det vestlige hav. Brutus går i land ved [[Totnes]] (i [[Devon]]) og kaller øya, som til da het [[Albion]], for [[Britannia (navn)|Britannia]] etter seg selv. Brutus beseiret store kjemper som er de eneste som bor på øya, og han etablerte sin hovedstad Troia Nova («Nye Troja») ved bredden av [[Themsen]]. Etter hans tid blir byen kalt for [[London]].<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 53-74</ref>

=== Bok to: Før romerne kommer ===
Da Brutus døde delte hans tre sønner, [[Locrinus av britene|Locrinus]], [[Kamber]] og [[Albanactus]], landet mellom seg. De tre kongerikene blir da hetende Loegria ([[England]])<ref>[https://en.wiktionary.org/wiki/Loegria «Loegria»], ''Wiktionary''</ref> [[Cambria|Kambria]] ([[Wales]]) og [[Alba]]ny ([[Skottland]]). Fortellinger går deretter kortfattet gjennom rikene til etterkommerne av Locrinus, inkludert [[Bladud]] som kan bruke [[magi]] og som forsøker å fly, men ble drept da han traff en vegg.<ref>Fear, A. T. (1992): [http://www.jstor.org/stable/1260892?seq=1#page_scan_tab_contents «Bladud: The Flying King of Bath»] i: ''Folklore'' '''103''' (2), s. 222-224, via JStor</ref>

Bladuds sønn [[Leir]] styrte i seksti år. Han hadde ingen sønner og da han ble gammel bestemte han seg for å dele sitt kongerike mellom sine tre døtre, Goneril, Regan og [[Cordelia]]. For å finne ut hvem av dem som skulle ha den største delen spurte han hver av dem om hvor mye de elsket ham. Goneril og Regan ga overdrevne svar, men Cordelia svarte enkelt og ærlig; rasende ga han ikke noe land til Cordelia mens Goneril og Regan fikk dele halve øya med sine ektemenn, hertugene av Albany og Cornwall. Cordelia giftet seg med Aganippus, [[Frankere|frankernes]] konge, og flyttet til Gallia. Snart gjorde Goneril og Regan og deres ektemenn opprør og tok hele kongeriket. Etter at Leir hadde mistet alle sine tjenere, angret han sin handlinger for Cordelia og reiste til Gallia. Datteren tok varmt imot ham og ga ham den kongelige kappe og hans følge. Aganippus samlet en gallisk hær for Leir som deretter vender tilbake til Britannia, beseiret sine svigersønn og var igjen konge av sitt tidligere rike. Leir styrte i tre år og deretter dør; Cordelia arvet riket og styrte i fem år før [[Marganus]] og [[Cunedagius]], hennes søstres sønner, gjør opprør mot henne. De fengslet Cordelia, og fylt av sorg gjør hun selvmord. Marganus og Cunedagius delte kongerikket mellom seg selv, men begynte snart å krangle og gikk til krig mot hverandre. Cunedagius drepte til sist Marganus i [[Wales]], og overtok hele kongeriket som han styrte i 33 år. han ble etterfulgt av sin sønn [[Rivallo]].

En senere etterkommer av Cunedagius, kong [[Gorboduc]], har to sønner ved navn [[Ferrex]] og [[Porrex I|Porrex]]. De krangler og ble deretter til sist drept, noe som fører til en innbyrdeskrig. Det førte til at Britannia ble styrt av fem konger som alle angrep hverandre. Dunvallo Molmutius ([[Dyfnwal Moelmud]]) fra Cornwall beseiret til sist alle de andre kongene og etablerte sitt styre over hele øya.<ref>Lloyd, John Edward (1894): [https://en.wikisource.org/wiki/Moelmud,_Dyfnwal_(DNB00) «Moelmud, Dyfnwal»] i: Lee, Sidney: ''Dictionary of National Biography'' '''38'''. London: Smith, Elder & Co.</ref>

Dunvallos sønner, Belinus og Brennius, kjempet en innbyrdeskrig før de ble forsont, og deretter dro de ut og herjet Roma. Brennius ble værende i Italia mens Belinus dro tilbake for å styre Briannia. En kortfattet redegjørelse av en rekke etterfølgende konger fulgte deretter, en av disse var [[Lud, sønn av Heli]], som gir nytt navn til Trinovantum ved å kalle byen for Kaerlud etter seg selv, dette ble siden endret over tid til byen ble hetende [[London]].<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 75-106</ref>

=== Bok tre: Romerne kommer ===
Etter at [[Julius Cæsar]] har erobret [[Gallia]], ser han over havet og bestemmer å beordre Britannia å sverge lydighet og betale tributt til [[Roma]]. Hans ordre er besvart av et brev med avslag fra [[Cassivellaunus]]. Cæsar seiler en flåte til Britannia, men han er overveldet av hæren til Cassivellaunus og trekker seg tilbake til Gallia. To år senere gjør han et nytt forsøk, men ble på nytt slått tilbake. Deretter kranglet Cassivellaunus med en av sine hertuger, Androgeus, som sender et brev til Cæsar hvor han ber om hjelp for å hevne sin ære. Cæsar invaderer for tredje gang og beleirer Cassivellaunus på en høyde. Etter flere dager tilbyr Cassivellaunus å inngå en fredsavtale med Cæsar, men Androgeus, som er fylt av anger, gikk til Cæsar for å be om nåde for Cassivellaunus. De inngår fred, Cassivellaunus betaler tributt og Cæsar drar tilbake til Gallia.

Da Cassivelaunus døde ble han etterfulgt av Androgeus' sønn Tenvantius som igjen ble etterfulgt av sin sønn [[Cunobelin av britene|Kymbelinus]] som på sin side ble etterfulgt av sin sønn [[Togodumnus av britene|Guiderius]]. Guiderius nektet å betale tributt til den romerske keiseren [[Claudius]] som deretter invaderer Britannia. Etter at Guiderius er drept i et slag med romerne er det hans bror Arvirargus som fortsetter kampen mot romerne, men til sist underkastet han seg Roma. Han fikk da Claudius' datter Genvissa i ekteskap. Claudius drar tilbake til Roma og etterlater provinsen under Arviragus som dens guvernør.

De britiske kongene fortsetter under romersk styre, og består av [[Lucius av britene|Lucius]], Britannias første [[Kristendom|kristne]] konge, og flere romerske figurer, inkludert keiser [[Konstantin den store]], usurpatoren [[Allectus]] og den militære kommandanten Asclepiodotus. Etter en lang periode med romersk styre, besluttet romerne at de ikke lenger vil forsvare øya og drar. Britene ble umiddelbart beleiret av angrep fra [[skotter]] og [[piktere]], [[Norge|nordmenn]] og [[daner]].<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 147</ref> I desperasjon sendte britene brev til generalen for de romerske styrkene, bar om hjelp, men fikk ikke noe svar. Denne delen låner tungt fra de tilsvarende avsnittene i [[Gildas]]' ''[[De excidio et conquestu Britanniae]]'' («Om ødeleggelsen og erobringen av Britannia»).<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 107-148</ref>

=== Del fire: Huset Konstantin ===
Etter at romerne har dratt kommer [[Vortigern]] til makten. Han sliter med å bekjempe piktere i nord, og han inviterer [[saksere]] under ledelse av brødrene [[Hengist og Horsa]] for å kjempe for ham som [[leiesoldat]]er, men de gjør opprør mot ham. Figurer som [[Ambrosius Aurelianus]] og [[Merlin]] introduserers.<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 149-169</ref>

=== Del fem: Merlins profetier ===
Ved dette punktet bryter Geoffrey fortellingen ved å sette inn en rekke [[profeti]]er tilskrevet Merlin, som Geoffrey hevder at «folk fra alle slags steder fra min generasjon har innstendig bedt meg skrive om hans profetier».<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 170</ref> En del av profetiene fungerer som et sammendrag av de neste kapitlene, mens andre er tilslørte hentydninger til historiske figurer og hendelser i den [[Normannere|normanniske]] verden på [[1000-tallet|1000-]] og [[1100-tallet]]. De gjenværende er uklare.<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 170-185</ref>

=== Del seks: Huset Konstantin fortsetter ===
Etter at Aurelius Ambrosius har beseiret og drept Vortigern, ble han konge. Britannia var fortsatt i krig under ham og hans bror [[Uther Pendragon|Uther]], støttet av trollmannen Merlin. Ved et punkt under en rekke av slag ble Ambrosius syk og Uther må lede hæren i hans sted. Det gjorde det mulig for en fiende å forkle seg som lege og forgifte Ambrosius. Da kongen døde, falt en komet over nattehimmelen i form av en drages hode (pendragon), noe Merlin tolker som et tegn på at Ambrosius er død og at Uther vil være seierrik og etterfølge ham. Etter at han har beseiret sine siste fiender legger Uther til «Pendragon» til sitt navn og ble kronet som konge. Men enda fiendtlig angrep skjedde, og Uther må ut i krigen igjen. Denne gangen er han imidlertid beseiret, får sin endelige seier ved hjelp hertug Gorlois av Cornwall. Mens dette skjedde kom Uther til i det skjulte å gå til sengs med Igerna, hustru av Gorlois, under innflytelse av Merlins magi. [[Kong Arthur]] ble unnfanget denne natten. Deretter ble Gorlois drept, og Uther giftet seg med Igerna. Men igjen må han gå i krig med sakserne. Til sist triumferer Uther, men ble forgiftet etter å ha drukket vann fra en kilde sakserne har forgiftet og døde.<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 186-211</ref>

=== Del sju: Arthur av britene ===
Uthers sønn Arthur overtar tronen og beseiret sakserne så gjennomgående at de opphører å være en trussel etter at han selv er død. I mellomtiden drev Arthur krig mot skottene og pikterne, bekjempet kongen av Irland, som kom med «en stor horde med hedninger», som Arthur «nådeløst kuttet i småbiter og tvang dem til å dra hjem»,<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 219</ref> og etter å ha erobret Irland, seilte han til [[Norge]], brente byer, og undertvang seg hele landet, og dessuten [[Danmark]].<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 223</ref> Deretter dro han til [[Gallia]] og således underla seg det meste av nordlige Europa. Etter en periode med fred og framgang som varte fram til den romerske keiser Lucius Hiberius (en mytisk keiser, muligens har Geoffrey forvekslet denne med [[Glycerius]])<ref>Ashe, Geoffrey (1985): ''The Discovery of King Arthur'', London: Guild Publishing, s. 94</ref> som krever at Britannia igjen skal betale tributt til Roma. Arthur beseirer keiseren i Gallia, men i hans fravær har hans nevø [[Mordred]] forført og giftet seg med hans dronning [[Guinevere]], og tatt tronen.

Arthur drar tilbake og drepte Mordred i et slag ([[slaget ved Camlann]]), men ble selv dødelig såret. Han ble fraktet ut til øya [[Avalon]], og overga sitt kongerike til sin fetter Konstantin fra Cornwall.<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 212-261</ref>

=== Del åtte: Saksisk herrevelde ===
Konstantin ble kronet til konge, men to av sønnene til Mordred og sakserne angrep ham, men han slo dem tilbake. Selv krigen mot sakserne fortsatte den britiske rekken med konger, og den siste som omtales er [[Cadwallader]].<ref>Geoffrey av Monmouth (1982): ''The history of the Kings of Britain'', London: Guild Publishing, s. 262-284</ref>