Redigerer Historia Augusta (avsnitt)

== Tittel og omfang ==
Tittelen på verket ble gitt av [[Isaac Casaubon]] som framstilte en kritisk utgave i [[1603]] (sammen med [[Claudius Salmasius]]). Han arbeidet fra en kompleks [[manuskript]]tradisjon med et antall ulike versjoner.<ref>Magie, David, ''Introduction'' til oversettelsen i ''Loeb Classical Library'', s. xi.</ref> Hvor omfattende verket var sirkulert og lest i senantikken er ikke mulig å vite, men omfattende sitater fra det er funnet i tekster til forfattere fra [[500-tallet|500-]] til [[800-tallet]], og de fremste manuskripter er også datert til 800- eller 900-tallet.<ref>Magie, David, s. xxiv-xxv.</ref> ''[[Editio princeps]]'', den første trykte utgaven, skjedde i Milano i 1475. De seks forfatterne – «Aelius Spartianus», «Iulius Capitolinus», «Vulcacius Gallicanus», «Aelius Lampridius», «Trebellius Pollio», og «Flavius Vopiscus (fra Siracusa)» – dedikerte deres biografier til Diocletian, Konstantin og en rekke private personer, og således skrev de alle tilsynelatende en gang på slutten av 200- og tidlig på 300-tallet.

Biografiene omhandler keiserne fra [[Hadrian]] til [[Carinus]] og [[Numerianus]]. En seksjon dekker regjeringstidene til [[Filip Araberen]], [[Decius]], [[Gallus]], [[Aemilianus]]. Men slutten av styret til [[Valerian I|Valerianus]] mangler i alle versjoner av manuskripter, og det har blitt argumentert at biografiene til [[Nerva]] og [[Trajan]] har gått tapt fra begynnelsen av manuskriptet. Det kan antyde at sammenstilningen kan ha vært en direkte fortsettelse av [[Sveton]]s historieverk. Det har også blitt teoretisert at ''lacuna'' (manglende seksjon i et manuskript) kan faktisk ha vært et bevisst litterært grep av forfatteren/forfatterne for således unngå arbeidet med å dekke keisere som det kan ha vært lite kildemateriale å sitere fra.<ref>Paschoud, François: [http://www.oxfordbibliographies.com/view/document/obo-9780195389661/obo-9780195389661-0046.xml «Historia Augusta»], ''Oxford Bibliographies''</ref>

Til tross for at hele bøker (deler) er viet kortvarige eller i en del tilfeller ikkeeksisterende usurpatorer, er det ingen uavhengige biografier for keiser [[Quintillus]] og [[Florian]]us, som kun er kortvarig bemerket mot slutten av biografiene til deres respektive forgjengere, [[Claudius II|Claudius Gothicus]] og [[Marcus Claudius Tacitus|Tacitus]]. Rundt 300 år etter Casaubons utgave, selv om mye av ''Historia Augusta'' ble behandlet med stor skepsis, ble det likevel benyttet som en autentisk kilde, faktisk også av [[Edward Gibbon]] i første bind av ''Romerrikets nedgang og fall'' (1776).<ref>[https://rambambashi.wordpress.com/tag/historia-augusta/ Call for Comment: Invented Sources]: «...uncritically, he accepted the information from the Historia Augusta, never realizing that this source was a hoax, never asking which sources were used by its author, never preferring that information to the Historia Augusta.»</ref> «I moderne tid leser de fleste forskere verket som et stykke med bevisst mystifikasjon, skrevet langt senere enn dens påståtte dato, imidlertid, det fundamentalistiske synet har fortsatt stor støtte. (...) ''Historia Augusta'' er også, beklageligvis, hovedkilden for et århundre av romersk historie. Histoikerne er nødt il å bruke den, men kun med ekstrem varsomhet og forsiktighet.»<ref>Kenney, E. J.; Clausen, Wendell Vernon (1983): ''The Cambridge History of Classical Literature: Volume 2, Latin Literature, Part 5, The Later Principate'', Cambridge University Press, ISBN 0521273714, s. 43, 45</ref>