Redigerer Herakles (avsnitt)

== Opprinnelse ==
[[Fil:Herakles och Antaios, Nordisk familjebok.png|thumb|left|100px|Herakles bryter med Antaios (Nordisk familjebok).]]
Mange populære fortellinger ble fortalt om hans liv, den mest kjente var om [[Herakles' tolv storverk]]. Poeter i [[Alexandria]] i [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistisk tid]] videreførte hans mytologi inn i en meget poetisk og tragisk atmosfære.<ref name="Burkert_208-209"> Burkert (1985), s. 208–209</ref> Hans skikkelse, som opprinnelig lånte motiv fra [[Midtøsten]]{{Omstridt|Løver fantes visstnok i Hellas. Se https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8ven_fra_Nemea}} som kamp mot løver, var svært kjente.

Herakles var den største av alle greske [[Ktoniske guder|ktoniske helter]], men i motsetning til andre greske guder, er det ingen grav som er identifisert med ham. Herakles var både helt og gud, en form for både og, en «heltegud», som [[Pindar]]os betegner som ''heroes theos''; ved den samme festivalen ble det gjort ofringer til ham, først som helt med et ktoniske [[drikkoffer]], og deretter som en gud på et alter, således legemliggjorde han den nærmeste gresk tilnærmingen til en «[[halvgud]]».<ref name="Burkert_208-209"/> Kjernen i fortellingen om Herakles har blitt identifisert av [[Walter Burkert]] som sin opprinnelse i [[Neolittisk tid|neolittisk]] (yngre steinalder) [[Jegere og samlere|jegerkultur]] og tradisjonene til [[Sjamanisme|sjamanistisk]] overfart til [[underverden]].<ref>Burkert (1985), s. 208–212.</ref>

=== Karaktertrekk ===
[[Fil:Eurytios Krater Louvre E635 n1.jpg|thumb|Gresk mytologi påvirket [[etruskisk mytologi]]. Den vasen fra [[Caere]] (ca 525 f.Kr.) som viser Herakles presenterer [[Kerberos]] til [[Eurysthevs]].]]

Usedvanlig styrkekraft, mot, kløkt, og seksuell manndomskraft var blant hans fremste karaktertrekk. Selv om han ikke var like dyktig som [[Odyssevs]] og [[Nestor (mytologi)|Nestor]], kunne Herakles også bruke sin [[intelligens]] ved flere anledninger når hans styrke ikke var nok, eksempelvis som da han arbeidet for kong [[Augeias]] av Elis, bryte med giganten [[Antaios]] eller lure [[Atlas (mytologi)|Atlas]] i å ta tilbake himmelen på sine skuldre. Sammen med [[Hermes]] var han beskytter av ''gymnasia'' (idrettsskoler) og ''palaestrae'' (bryteskoler).<ref>[[Pausanias (geograf)|Pausanias]]: ''Guide to Greece'', 4.32.1</ref>

Hans ikonografiske egenskaper er løveskinnet og klubben. Disse kvalitetene forhindret ham ikke fra å bli oppfattet som en leken person som brukte spill for å slappe av fra arbeidet og han tilbrakte mye tid med barna.<ref>[[Claudius Aelianus]]: ''Varia Historia'', 12.15</ref> Ved å erobre farlige arkaiske styrker skal han etter sigende ha «gjort verden trygg for menneskeheten».<ref>Claudius Aelianus: ''Varia Historia'', 5.3</ref>

Herakles var meget lidenskapelig og lettbevegelig, i stand til å gjøre både store dåder for sine venner (som å bryte med [[Thanatos]] på vegne av prins [[Admetos]] som hadde vært gjestmild overfor Herakles) og å være en forferdelig fiende som ville la det gå fryktelig utover de som gikk imot ham, slik som Augeias, [[Neleus]] og [[Laomedon]].

=== Helt eller gud ===
Herakles’ rolle som [[kulturhelt]], hvis død ble emne for mytiske fortelling, ble akseptert inn i den olympiske gudeverden under [[klassisk tid]]. Det skapte en tafatthet i møtet med [[Odyssevs]] i en episode i [[Odysseen]]s ellevte sang, «Dødsriket», hvor Odyssevs møter Herakles i [[Hades]]:

{{sitat|Nest efter ham fikk jeg se den veldige kjempe Herkles,<br>
halvgudens skygge. Selv fryder han seg blant evige guder<br>
benket ved gilder og festet som brud den deilige Hebe,<br>
datter av Zevs og av Hera hans viv med gylne sandaler.<br>
Dødninger hylte omkring ham lik oppskremte fugler som flykter<br>
skrikende bort. Selv stod han så mørk som natten den sorte,<br>
knuget den blottede bue i hånd, og med pilen på strengen<br>
så han seg rundt om med truende blikk som en siktende skytte.<ref>Homer: ''Odysseen'', Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1976, oversatt av P. Østbye, s. 173</ref>}}

Antikkens kritikere var oppmerksom på problemet som brøt med den livfulle og komplette beskrivelsen hvor Herakles gjenkjenner Odyssevs og hilser på ham, og moderne litteraturforskere finner gode grunner til å tvile på at hele innslaget med Herakles var en del av den opprinnelige teksten. «Straks folk kjente til Herakles’ opptagelse til [[Olympos]], ville de ikke tolerere hans tilstedeværelse i underverden, bemerket Friedrich Solmsen,<ref>Solmsen, Friedrich (1981): «The Sacrifice of Agamemnon's Daughter in Hesiod's' Ehoeae», ''The American Journal of Philology''. '''102''' (4), s. 353–358 [s. 355]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/294322 294322].</ref> og la til at de interpolerte versene representerte et kompromiss mellom de motstridende representasjonene av Herakles.

=== Kristen kronologi ===
[[Fil:Herakles lion Louvre F33.jpg|thumb|Herakles' kamp med [[løven fra Nemea]] er en av hans mest berømte stordåd, side B fra en attisk svartfigur amfora, ca. 540 f.Kr.)]]

I [[Kristendom|kristne]] sirkler var en [[Evhemerisme|evhemerisk]] lesning eller tolkning av det utstrakte Herakles-kulten tilskrevet til en historisk figur som fått kultstatus etter hans død. Således rapporterte [[Eusebius av Cæsarea]] i hans ''Forberedelser for evangeliet'' (10.12) at [[Klemens av Alexandria]] kunne tilby historiske datoer for Herakles som en konge i [[Argos]]: «... fra styret til Herakles i Argos til guddommeliggjøringen av Herakles selv og [[Asklepios]] der, er omfattet av trettiåtte år, i henhold til [[Apollodoros]] kronikøren: og fra det tidspunkt til guddommeliggjøringen av [[Dioskurene|Kastor og Polydevkes]] femtitre år: og et sted på omtrent denne tiden var erobringen av Troja.»<ref>Eusebius (2012): ''The Preparation for the Gospel'', Lulu.com, s. 325</ref>

De som leste Klemens’ tankegang bokstavelig forsikret at fra denne bemerkning så styrte Herakles over byen [[Tiryns]] på samme tid som [[Eurysthevs]] styrte over nabobyen [[Mykene]], og siden rundt denne tid var Linos læreren til Herakles. Som følge av dette, basert på [[Hieronymus]]’ datering (i ''Chronicon'', hans universalhistorie), gitt Linos’ berømmelse i opplæringen av Herakles i 1264 f.Kr., at Herakles’ død og guddommeliggjøring skjedde 38 år senere, det vil si omtrent 1226 f.Kr.