Redigerer Henri de Man (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Hendrik de Man vokste opp i Antwerpen i en borgerlig familie. Etter videregående skolegang studerte han matematill ved [[Universitetet i Brussel]] og ved [[Universitetet i Gent]]. I 1905 ble han utvist fra universitetet i Gent, fordi han hadde deltatt i en demonstrasjon for det russiske arbeideropprøret. Han dro da til [[Tyskland]], som fremstod for ham som «marxismens lovede land».<ref>Hendrik de Man: ''Gegen den Strom. Memoiren eines europäischen Sozialisten.'' Stuttgart 1953, s. 70.</ref>

===I Tyskland===
Etter å ha begynt som korrespondent for sosialistiske belgiske aviser, ble han redaktør for ''[[Leipziger Volkszeitung]]''. I tillegg til sitt journalistiske arbeid studerte han økonomi, historie, filosofi og psykologi ved [[universitetet i Leipzig]] og tok doktorgraden. Han tilbrakte ett semester i 1907/08 ved [[universitetet i Wien]]. I løpet av årene som journalist i [[Leipzig]] pleiet han personlig kontakt med [[August Bebel]], [[Karl Kautsky]], [[Karl Radek]], [[Rosa Luxemburg]] og [[Karl Liebknecht]]. Sammen med Liebknecht og [[Ludwig Frank]] ledet han det internasjonale sekretariatet for de sosialistiske ungdomsorganisasjoner fra 1906 til 1908. 

I 1910 sluttet han seg til ''Social Democratic Federation'' i [[London]]. 
===Belgia===
Etter hjemkomsten i 1911 forårsaket hans radikale synspunkter nesten en splittelse i det belgiske arbeiderpartiet,  [[Parti Ouvrier Belge]] (POB; flamsk: ''Belgische Werklieden Partij'' (BWP)).
===Undervisning i USA og i Tyskland===
Etter [[den første verdenskrigen]] underviste Henri de Man i [[sosiologi]] for en periode ved [[University of Washington]], deretter flyttet han til [[Weimar]] i [[Tyskland]] hvor han skrev og studerte på utviklingen av det moderne sosialisme og samfunn. 
===Belgia igjen===
Etter hans retur til Belgia, ble han ansatt som visepresident i den belgiske arbeiderpartiet. Ved dødsfallet til den tidligere presidenten [[Emile Vandervelde]] i 1938, begynte de Man som president for dette partiet.

De Mans politiske standpunkt angående sosialismen og hans meninger om marxismen ble ansett som kontroversielle. De Man var en av rådgiverne til den belgiske kong [[Leopold III av Belgia|Leopold]], og hans dronningmor [[Elisabeth av Bayern (belgisk dronning)|Elisabeth]]. 

'''Andre verdenskrig:''' Etter kapitulasjonen av den belgiske hæren til tyskerne i 1940, utstedte han et manifest der han hevdet at den tyske okkupasjonen langt ifra var noen stor katastrofe, men i stedet ville være en befrielse for Belgia.

De Man var involvert i å sette opp en paraplyfagforening, ''de Unie van Handen Geestesarbeiders'' som også blir kalt ''Union des Travailleurs Manuels et Intellectuels'' (UHAG / UTMI) som ville forene de eksisterende belgiske fagforeningene og dessuten ta sikte på integrering av både manuelle og intellektuelle arbeidere.

De Man ble mistrodd både av flamske kollaboratører og av de tyske nasjonalsosialistene som hadde overtatt den reelle kontroll med de belgiske myndigheter. Tyskerne forbød de Man å gi noen flere offentlige taler rundt påsketider 1941.

===Eksil i Frankrike, så Sveits===
Siden de Man hadde mistet grepet om hendelsene, valgte han å gå i selvpålagt eksil i en hytte i [[Haute Savoie]]-regionen i [[Frankrike]]. Etter frigjøringen krysset han grensen mellom Frankrike og Sveits. De Man ble dømt ''[[in absentia]]'' for landssvik etter den andre verdenskrig. 

Han omkom 29. juni 1953 i Sveits, da han var 68 år gammel, sammen med sin kone, i en kollisjon med et godstog (som hans sønn Jan de Man og andre mente muligens var selvmord). 

Han var onkel til litterærteoretikeren [[Paul de Man]].