Redigerer Hellfire Club (avsnitt)

== Whartons klubb ==
[[Fil:wharton p.jpg|thumb|left|165px|Philip, hertug av Wharton.]]
Lord Wharton, gjort til hertug av [[Georg I av Storbritannia|Georg I]],<ref>Ashe, Geoffrey (2005): ''The Hell-Fire Clubs'', s. 52</ref> var en framstående politiker som fikk to adskilte liv: den første var en litterær og kunnskapsrik mann, den andre en «drukkenbolt, en urostifter, en vantro, og en libertiner».<ref name="Blackett_70"/> Medlemmene til Whartons klubb er i stor grad ukjente, men det er antatt at de tilhørte hans nærmeste venner: [[Trevor Hill, 1. visconte Hillsborough|jarlen av Hillsborough]], som var en fetter, jarlen av Lichfield, og Ed O’Brien, men andre navn er ikke kjent.<ref name="Blackett_44"/>

De typiske [[Gentlemen's club|herreklubbene]] var særlig et fenomen på [[1800-tallet]], men mange av dem hadde sin opprinnelse på [[1700-tallet]] da flere av dem ble opprettet i [[London]] for bortimot hver eneste interesse; inkluder [[poesi]], [[filosofi]] og [[politikk]].<ref name="Blackett_43">Blackett-Ord, Mark (1982): ''The Hell-Fire Duke'', s. 43</ref><ref>Ashe, Geoffrey (2005): ''The Hell-Fire Clubs'', s. 46</ref> Enhver respektabel herre (og noen få som ikke var fullt så respektabel) tilhørte en eller annen form for klubb.<ref>[http://historyhoydens.blogspot.no/2006/12/gentlemens-clubs_29.html «Gentlemen's Clubs»], ''History Hoydens''; [http://historicalhussies.blogspot.no/2011/11/gentlemens-clubs-in-regency-england.html «Gentlemen's Clubs in Regency England»], ''Historical Hussies''</ref> Philip Whartons Hellfire Club var en [[Satire|satirisk]] herreklubb som var kjent for å latterliggjøre [[religion]] med [[blasfemi]], noe som var en opprørsk trang mot kirkens autoritære grep på samfunnet.<ref name="Ashe_48">Ashe, Geoffrey (2005): ''The Hell-Fire Clubs'', s. 48</ref><ref name="Blackett_43"/> Disse klubbene var mer av en [[vits]], ment til å sjokkere omgivelsene, framfor et alvorlig angrep på religion elle moral. Den påståtte president av denne klubben var [[Djevelen]], til tross for at medlemmene i seg selv ikke hadde noen hensikt å dyrke verken demoner eller Djevelen, men kalte seg selv for djevelske.<ref name="Blackett_44-46">Blackett-Ord, Mark (1982): ''The Hell-Fire Duke'', s. 44-46</ref> Whartons aksepterte både menn og kvinner som likestilte, i motsetningen til andre klubber på denne tiden.<ref name="Ashe_48"/> Klubben møtes på søndager ved en rekke ulike lokaliseringer rundt om i London. Vertshuset Greyhound Tavern var et møtested som ble benyttet jevnlig, men ettersom kvinner ikke kunne bli sett i et vertshus, ble det også holdt møter i medlemmenes hus og ved Whartons rideklubb.<ref name="Ashe_48"/><ref name="Blackett_44"/><ref>Willens, Daniel (1992): «Sex, Politics, and Religion in Eighteenth-Century England»</ref>

I henhold til minst én kilde omfattet aktivitetene å latterliggjøre religiøse seremonier og delta i måltider som inneholdt matretter som «Holy Ghost Pie», «Breast of Venus», og «Devil's Loin» og drikke «Hell-fire punch».<ref name="Blackett_44"/><ref name="Ashe_49"/> Klubbens medlemmer skal etter sigende ha kommet til møtene kledd som figurer fra Bibelen.<ref name="Ashe_49">Ashe, Geoffrey (2005): ''The Hell-Fire Clubs'', s. 49</ref>

Whartons klubb kom til sin slutt i [[1721]]<ref name="Ashe_48"/> da kong [[Georg I av Storbritannia|Georg I]], påvirket av Whartons politiske fiender, hovedsakelig [[Robert Walpole]], vedtok en lov mot «vemmelige ugudeligheter» og umoral som var rettet mot Hellfire Club.<ref name="Ashe_48"/><ref name="Blackett_70">Blackett-Ord, Mark (1982): ''The Hell-Fire Duke'', s. 70</ref> Whartons politiske motstandere benyttet hans medlemskap og aktiviteter i denne klubben som en måte å slå en kile mellom ham og hans politiske allierte, og således få ham fjernet fra parlamentet.<ref name="Blackett_70"/> Etter klubben hans ble oppløst, ble Wharton [[Frimureri|frimurer]], og i 1722 ble han [[stormester]] av England.<ref>Ashe, Geoffrey (2005): ''The Hell-Fire Clubs'', s. 62</ref>