Redigerer Heksesabbat (avsnitt)

== Historikk ==
[[File:Crisme Vauderye 1460.JPG|thumb|Miniatyrmaleri fra manuskriptet ''Du Crisme de Vauderye'' (1460) som viser hekser og [[valdensere]] som tilber en [[geitebukk]]. Valdenserne var et religiøs samfunn som oppstod i Frankrike på 1170-tallet og ble forfulgt på samme måte som [[katarene]].]] 

=== Tidlige opptegnelser og bakgrunn for troen på hekser ===
Forestillingene om heksesekter, hemmelige heksesamfunn og en heksesabbater antas å ha oppstått i forbindelse med religionsforfølgelsen av [[katarene]] i [[seinmiddelalderen]]. Dette var en [[gnostisk]] gruppe som holdt til i det sørlige Frankrike og nordlige Italia. Den første heksa ble brent i [[Toulouse]] i [[1275]]. [[Inkvisitor]]ene i Toulouse og [[Carcassonne]] anklaget på 1330-tallet kvinner for å ha deltatt i sabbaten og praktisert [[djeveltilbedelse]] som et uttrykk for en [[dualistisk]] religion. Tilståelser som ble tvunget fram under [[tortur]], inneholder grelle beskrivelser av ''maleficia'', det vil si skadebringende [[trolldom]]skunster og [[svart magi]]. Tilståelsene gir også en fordreid versjon av katarenes lære der Gud og [[Satan]] blir likestilt som herskere over henholdsvis himmel og jord. 

Flygende natthekser har forbilder og inspirasjonskilder i flere folkelige forestillinger. Blant disse er romernes hvinende, kjøttetende nattvesen [[strix (mytologi)|strix]] (i flertall ''striges'' og ''strigae''). Dette var kvinner som var omskapt til demoner, ugler eller ravner på jakt etter amorøse eventyr eller spedbarn å spise. Troen på uhyggelige, [[kannibal]]istiske hekser kommer også til uttrykk i den germanske lovsamlinga «[[Saliske lov]]» (''Lex Salica'') fra 500-tallet. Det samme gjelder seinere folkelige forestillinger om ''striga'' (også skrevet ''stria'', tilsvarer heksevampyren ''strigoi'' i rumensk folklore) som kunne fortære en mann innenfra og fly gjennom natta. Slike forestillinger ser ut til å ha vært vanlig blant en rekke germanske folkeslag tidlig i middelalderen. 

Det var også en utbredt tro på at det foregikk en [[hedensk]] dyrking av de gamle romernes jakt- og månegudinne [[Diana]] som overnaturlig leder for en [[kult]] av natthekser. Den samme rollen hadde også Herodes' datter [[Herodias]] samt den flygende [[Frau Holle]]. Frau Holle, som også ble kalt Holda og Hulda, er en sagnfigur i tysk, mellom- og nordeuropeisk folketro som var knyttet til spinning, husdyr og barnefødsler, men også vinter, hekser og [[hulder|huldre]].<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042608046  Norman Cohn ''Europas indre demoner : demoniseringen av kristne i middelalderen'' (Humanist forl., 1997)]</ref> Skriftlige hentydninger til dette ble anført i ''[[Canon Episcopi]]'' fra cirka [[905]], et verk som inngikk i biskopen [[Buchard av Worms]]' ''Codex Iuris Canonici'', den katolske lovkanon. Dette skriftet hevder imidlertid at påstander om «Diana-ritt» er falske og at slike «åndereiser» ikke skjer i virkeligheten.

=== I renessansen ===
Det var likevel først under [[renessansen]] at folkelige fortellinger, bøker og beskyldninger om slike hendelser ble vanligere. Sabbaten blir nevnt i ''[[Errores Gazariorum]]'', «Feilgrep av katarene» (det vil si hekser), fra [[1437]]. Det samme gjelder prekentekstene til den italienske fransiskanerpredikanten [[Bernardinus av Siena]] (1380–1444) som har vært viktige for den seinere forståelsen av fenomenet. Andre hentydninger til møter mellom hekser og demoner finnes i «[[Heksehammeren]]» (''Malleus Maleficarum'') fra [[1486]], inkvisisjonens håndbok i heksejakt. I ''De lamiis et phitonicis mulieribus'' (kjent som ''Hexenbüchlein'', «den lille hekseboka») fra [[1489]], en [[traktat]] om [[hekseri]] som fikk stor utbredelse særlig i tyskspråklig område, avviste [[Ulrich Molitoris]] forestillinger som nattlige ritt, heksesabbaten, og djevelavkom etter kjønnslig omgang mellom hekser og djevelen. Molitoris, som var kirkelig rettslærd, avviste også tilståelser etter tortur, men er blant de forfattere som i praksis innsnevret heksebegrepet til [[kvinne]]kjønnet og gikk inn for [[dødsstraff]] for hekser. Den tyske biskopen [[Peter Binsfeld]] (1545–1598) hevder i sin «heksetraktat» ''Tractatus de confessionibus maleficorum et sagarum'' fra [[1591]] <!-- samme som ''Commentarius de Maleficius'' fra 1623?)-->at deltakelse i heksesabbater er et bevis for at en person utøver heksekunst.