Redigerer
Hekseprosessene
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
== Trolldomsprosessene i Norge == [[Fil:2007-12-23 Heksemonumentet.jpg|miniatyr|200px|Heksemonument i [[Gloppen]], [[Sogn og Fjordane]]<p>Kunstner: Stig Eikaas</p> {{byline|C. Hill, 2007}}]] I [[Norge]] er den korrekte juridiske betegnelsene på forbrytelsen «[[trolldom]]». Forbryteren var følgelig «trollkvinne» eller «trollmann». Det er altså mest korrekt å tale om trolldomsprosessene i Norge (og i andre [[Skandinavia|skandinaviske land]]). Det er først mot slutten av [[1600-tallet]] at man i Norge tok i bruk den tyske samlebetegnelsen [[heks]] (tysk ''Hexe'') for alle typer magi. Trolldomsprosessene var vanlige rettsprosesser der kongen i [[Danmark-Norge]] ga lovene, og domstolene var de lokale [[bygdeting]]ene (laveste instans på den tiden) som dømte etter trolldomslovene. Prestene hadde ikke noen formell rolle i disse prosessene.<ref>''Morgenbladet'' 17. april 2015, s. 44.</ref> I alt kjenner man navnet på 860 kvinner og menn som ble anklaget for å være trollfolk i Norge. [[Erling Sandmo]] oppgir 924 saker i perioden 1566-1754 registrerte trolldomssaker. Størst var antallet i Finnmark med 160 saker mens det i Troms var under 20 saker. I Rogaland var det 60-80 prosesser. Ingen av de norske sakene tyder på at de tiltalte selv var knyttet til en form for organisert heksetro.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1126-fantes-det-hekser-pa-1600-tallet.html|tittel=Fantes det hekser på 1600-tallet?|besøksdato=25. mars 2023|forfattere=Erling Sandmo|dato=25. november 2015|forlag=Norgeshistorie/Universitetet i Oslo}}</ref> Det er grunn til å tro at det har vært ført prosesser mot dobbelt så mange. Ikke alle sakene endte med fellende dom eller henrettelse. I Norge er det dokumentert at 307 mennesker ble henrettet for trolldom fra [[1570-årene]] til 1695. Trolldomsanklager mot både menn og kvinner var spesielt hyppige imellom ca. 1610 og 1690. Bruken av dødsstraff avtok gradvis etter «toppåret» 1663 og utover mot slutten av [[1600-tallet]]. === 1500-tallet === I Danmark kom [[reformasjonen]] før i Norge, og alt på 1530-tallet var danske hekseprosesser påbegynt. I 1547 ble det derfor lovfestet at [[tortur]] ikke skulle brukes for å få noen til å tilstå; tortur var et eventuelt tillegg til idømt straff. I 1558 kom et ytterligere tillegg om at hvis noen som var tiltalt for trolldom, utpekte andre som trollfolk, skulle ikke dette tas til følge. Dette hindret store kjedeprosesser på dansk jord. Reformasjonsiveren i Norge tok først fart på 1560-tallet med de første norske hekseprosessene, der de aller fleste ble frifunnet. Fra 1500-tallets Norge kan det dokumenteres 15 dødsdommer, mot hele 262 dødsdommer på 1600-tallet. Det fremkommer mye skepsis til påstander om trolldom på 1500-tallet. [[Lagmann]] [[Niels Stub]] i Oslo lot sakene ligge, mens biskop [[Jørgen Erikson]] i [[Stavanger]] var en pådriver for slike siktelser, og [[fogd]]en på [[Bergenhus]] fengslet en kvinne i 1576, anklaget for trolldom. Hun satt i «foraktelig» fengsel der hun ble slått blå og blodig, til hun fikk «gjøre sin [[meded|døl]]» der 11 [[dannemann|dannekvinner]] hjalp henne å sverge seg fri foran [[lensherre]], lagmann, [[borgermester]] og råd. Hennes frifinnelse ble stadfestet av [[herredag]]en i 1578.<ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 231), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4</ref> [[Fil:Francisco_de_Goya_y_Lucientes_-_Witches'_Sabbath_-_WGA10007.jpg|miniatyr|[[Francisco Goya]]: Heksesabbaten.]] I [[Bergen]] som var Norges største by til langt inn på 1800-tallet, ble det tent flere heksebål fra slutten av 1500-tallet. Mest kjent er saken mot [[Anne Pedersdotter]], enken etter [[Absalon Pedersson Beyer]], den teologiske [[lektor]] ved byens [[latinskole]]. Mye tyder på at lensherren på Bergenhus, Peder Thott, presset lagmann og byråd til å dømme henne til døden på bålet på [[Nordnes]] i april 1590. Samme høst fikk Marine Robertsdatter, konen til Bergens lutherske biskop [[Anders Foss (biskop)|Anders Foss]], samme anklage rettet mot seg, og det var bare ved biskopens iherdighet og flere reiser til [[København]] at han fikk et beskyttelsesbrev for seg selv og familien sin som medførte at anklagen mot konen ble frafalt i [[1592]].<ref>Fossen, Anders Bjarne: «Anders Foss» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 29. april 2022 fra [https://nbl.snl.no/Anders_Foss]</ref> === 1600-tallet === Til hundreårsjubileet for reformasjonen 12. oktober 1617 fikk [[Danmark-Norge]] [[Christian IV]] utstedet en skjerpende [[forordning]] om «trollfolk og deres medvidere». Her tydeliggjøres det hva som menes med «rette trollfolk». Det er mennesker «''som med diefvelen sin bebudning hafver eller med hannom omgaais''» og videre heter det at disse «''skal straffes paa deris hals uden ald naade!''» Slottskirken på [[Fredriksborg slott]] stod ferdig til jubileet. Forordningen satte landsforvisning - ikke dødsdom, for «signeri», og var dermed mildere enn forordningen fra 1584. Likevel førte den til en merkbar vekst i tallet på dødsdommer, spesielt på [[Østlandet]] og Finnmark. Rundt [[Oslofjorden]] ble det på få år henrettet 33; i det tynt bebodde Finnmark 17 personer. Begge steder ble vannprøven tatt i bruk, der det gjaldt å synke. Disse sakene gikk for bygdetinget, der lensherren og futen hadde stor makt, og ble sjelden anket til lagmann og herredag. Det var bønder og fiskere som dømte naboer til døden på bålet.<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 234)</ref> Vannprøve av trolldomsanklagede beskrives i både [[Ur-Nammus lover]] og [[Hammurabis lover]]. Hvis en mann hadde anklaget en annen for å ha lagt en [[forbannelse]] på ham, men ikke kunne bevise det, skulle den anklagede føres ned til den hellige elven, hoppe uti, og hvis elvevannet tok imot ham, var hans skyld bevist. Men hvis elven bekreftet hans uskyld, og han fløt, skulle hans anklager dømmes til døden.<ref>{{Kilde www |url=https://sites.ualberta.ca/~egarvin/assets/hammurabi.pdf |tittel=Hammurabis lover, s. 3 |besøksdato=2022-07-25 |arkiv-dato=2022-07-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220703145854/https://sites.ualberta.ca/~egarvin/assets/hammurabi.pdf |url-status=yes }}</ref> [[Assyria|Assyrerne]] så det derimot slik at hvis personen sank, bekreftet vannet hans uskyld ved å motta ham. Den som fløt, var skyldig, og denne versjonen var den som ble videreført i nyere tid,<ref>James O'Connor: ''Keplers heks'' (s. 313), Damm forlag, 2005, ISBN 82-496-0703-1</ref> selv om en [[synode]] holdt i [[Valladolid]] i [[1322]] erklærte i [[Lov|kanon]] 27: «''Vannprøver og ildprøver forbys. Den som deltar i dem, [[ekskommunikasjon|ekskommuniseres]].''»<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_(1913)/Ordeals «prøver», ''Catholic encyclopedia'' (1913)]</ref> I England holdt vannprøven seg også etter 1736, da trolldom ikke lenger var noen [[forbrytelse]]. Likevel fortsatte ''swimming'' («svømming») som en form for [[lynsjing]], der den gamle gudsprøven ble misoppfattet som en form for straff, der den mistenkte ble holdt under vann, ofte til en punkt der personens liv var i fare. Så sent som i [[1864]] falt det dom i en sak i [[Essex]] der en gammel mann omkom under vannprøve, mistenkt for å ha forhekset en lokal kvinne, og to menn ble dømt for å ha forårsaket hans død.<ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803100546104;jsessionid=A9593090609AF7218EECA428F72908A0 «swimming ordeal», ''Oxford Reference]</ref> Mye tyder på at prosessregelen i norsk lov som krevde to samstemte vitner for å dømme skyldig, ble tilsidesatt. Det samme gjaldt lovene fra 1547 med tilsidesettelse av anklager fra personer som selv var siktet i trolldomssaker, og forbud mot bruk av tortur. I Finnmark forklarte en kone på tinget i 1627 at hun hadde betalt [[same]]n Kvive Bårdsson for å skaffe hennes mann seilvind til hjemreisen. Saken endte på tinget fordi vinden ble for sterk. Båten forliste, og de fem mennene druknet. Bårdsson forklarte at han fremkalte vind ved å vaske høyre fot i stille sjø og rope «havvær» eller «landvær». En gang hadde han dyppet en grisunge i sjøen i stedet, men den sprellet slik at vinden ble for sterk. På spørsmål om Bårdsson mestret [[gand]], forklarte han om [[runebomme]]n. Han ble dømt til døden på bålet for å ha brukt «djevelskunster» som resulterte i forliset. Tinget fikk også mange saker om heksenes værmagi mot lensherrens skip.<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 233–235)</ref> Mellom dem som ble henrettet i Norge på 1600-tallet, nevnes [[Johanne Pedersdatter]] fra [[Stavanger]] som ble brent på bål i 1622 for å ha forårsaket prestekonens sykdom.<ref>[[Bente Gullveig Alver]]: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 218–219), forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2</ref> Hovedvitnet i den saken var den påstått synske Karen Nilsdatter. Fem år etter at Karen hadde bidratt til å få Johanne dømt til døden, ble Karens egne foreldre, Nils Pedersen Skabo og Maren Povlsdatter, også anklaget for trolldom, dømt og begge brent.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 224)</ref> [[Carl von Linné]] var Johanne Pedersdatters tippoldebarn. Barbro Bjelland fra [[Sokndal]] ble brent i [[1623]], etter å ha innrømmet at hun kunne mane djevelen inn og ut av folk.<ref>{{Kilde www|url=http://erlingjensen.net/Historie/heksebrenning.htm|tittel=Heksebrenning|besøksdato=|forfattere=|dato=|verk=erlingjensen.net|forlag=|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160921045217/http://erlingjensen.net/Historie/heksebrenning.htm|arkivdato=2016-09-21}}</ref> Etter den skjebnesvangre brannen i [[Oslo]] i august 1624, brannen som førte til at kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] beordret byborgerne flyttet fra østsida til vestsida av [[Bjørvika]], ble fire kvinner dømt, fengslet og brent for trolldom samme år: Sissel, Karina, Eline og Birgitte.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014112581068_001|tittel=St. Hallvard :. 1988|dato=1988-01-01}}</ref> En av de mest kjente trolldomssakene i Norge er prosessen mot ekteparet [[Lisbeth Nypan]] og Ole Nypan fra [[Trøndelag]]. Hun ble brent og han halshugd i 1670.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014071706062|tittel=Lisbet Nypan: den siste hekseprosess i Trøndelag som førte til bål og brann|etternavn=Prestvik|fornavn=Torbjørn|dato=1962-01-01|utgiver=s.n.|utgivelsessted=Trondheim}}</ref> Heksejakten i Norge rammet [[Finnmark]] verst, der 91 mennesker fikk dødsdom, og de aller fleste av disse ble brent på bål.<ref>[http://www.vegvesen.no/Turistveg/varanger/Utforte+anlegg/Steilneset Steilneset minnested]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} hos vegvesen.no</ref><ref>[https://www.vegvesen.no/om+statens+vegvesen/presse/nyheter/nasjonalt/storstilt-åpning-av-steilneset Åpning av Steilneset Minnested] {{Wayback|url=https://www.vegvesen.no/om+statens+vegvesen/presse/nyheter/nasjonalt/storstilt-%C3%A5pning-av-steilneset |date=20201014213153 }} hos vegvesen.no</ref> Finnmark hadde på denne tiden omkring {{formatnum:3000}} innbyggere, og ser man antall personer henrettet for trolldom i Finnmark i forhold til folketallet, kommer Finnmark høyt opp på listen over områder i Europa der de mest intense hekseprosessene fant sted.<ref>{{Kilde bok|tittel=Trolldomsprosessene i Finnmark. Et kildeskrift|etternavn=Willumsen|fornavn=Liv Helene|utgiver=Skald|år=2010|isbn=978-82-7959-151-1|utgivelsessted=Bergen|sider=11|kapittel=}}</ref> [[Nordland]], [[Troms]] og [[Finnmark]] har over 40 % av alle dødsdommene i norske trolldomssaker.<ref>[http://varangermuseum.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=382 Lensherrer, heksejakt og justismord i Finnmark på 1600-tallet], hos varangermuseum.no</ref> En femdel av de dømte var samer. Heksejakten i Nord-Norge var blant de mest omfattende og brutale i verden, med bruk av tortur for å presse fram tilståelser,<ref>{{Kilde bok|tittel=Trollkvinne i nord|etternavn=Willumsen|fornavn=Liv Helene|utgiver=Skriftserien Høgskolen i Tromsø|år=1994|isbn=82-7389-010-4|utgivelsessted=Tromsø|sider=29, 39|kapittel=5}}</ref> i strid med loven av 1547. [[Hans Køning|John Cunningham]] var til stede da Kirsten Seffrensdatter ble ført for retten på [[Vardøhus festning]] 26. april 1621 fordi syv trollkvinner som var brent, skulle ha utpekt henne for å omgås med «tøveri og trollkunst» («tøveri» = heksekunst<ref>Hagen, Rune Blix: «heks» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 16. november 2021 fra [https://snl.no/heks]</ref>), at hun var «mester og [[admiral]] for dem» - «mester og admiral» ble et stående uttrykk i disse sakene<ref>[http://www.livhelenewillumsen.no/res/Magic%20Language.pdf Arne Kruse og Liv Wilhelmsen: ''Magic language'' (s. 18)]</ref> - og hadde lært opp en del av dem. Hvis hun tilstod, skulle hun ikke bli pint, og da hun hørte at hun skulle utsettes for vannprøven, tilstod hun. Hun forklarte at hun tjente hos en gammel kone i [[Helsingør]] da hun var 16 år, og der kom Satan til henne i skikkelse av en hund en dag hun var ute på marken for å hente inn [[gås|gjessene]]. Han spurte om hun ville lære heksekunst, og fulgte henne inn i huset til den gamle konen som lærte henne opp. Hun fikk et nøste til å løpe rundt på vannet, men praktiserte ikke mer, heller ikke de 7 årene hun bodde i Bergen. Men da hun ble gift med Anders Johansen og flyttet til Finnmark, blåste hun på kalven sin, og den døde straks. Hun bekjente at hun hadde ønsket vondt over Hendrich Meyer som siden døde, og den [[julaften]] da mange folk druknet i uværet, hadde hun og de andre trollkonene slått hver sin knute på et snøre og blåst på det, og da blåste det opp storm.<ref>«Prosessen mot Kirsten Seffrensdatter», tekstsamlingen ''Kolon'', Samlaget, Oslo 1996, ISBN 82-521-4333-3</ref> I 1638 falt Cunningham og brakk benet, og to hekser ble mistenkt for å stå bak. Begge ble dømt til bålet for dette. Under Cunninghams virke som lensherre kom 52 personer for retten anklaget for hekseri, og de fleste ble dømt til døden på bålet.<ref>Hagen, Rune Blix: «John Cunningham» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 16. november 2021 fra [https://nbl.snl.no/John_Cunningham]</ref> Den siste kjente brenningen av en dømt heks i Norge var [[Johanne Nilsdatter]] i [[Kvæfjord]] i 1695.
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 3 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Kategori:Omdirigering mangler
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon