Redigerer Hegra festning (avsnitt)

== Hegra i kamp ==
Hegra festning fikk en plass i historien i april/mai 1940 da 284 norske soldater og én kvinne, «Lotta fra Hegra», [[Anne Margrethe Strømsheim]], under major [[Hans Reidar Holtermann]]s kommando tok den foreldede og nedlagte festningen i bruk og kjempet mot tyske okkupanter i 25 døgn. Festningen hadde sine viktigste skuddfelt rettet østøver, mot [[Sverige]], og hadde således minimal strategisk verdi under det tyske angrepet vestfra. Festningen kunne ha bistått under en eventuell alliert innmarsj mot Stjørdal nordfra. Rekkevidden til kanonene var imidlertid for kort til beskytning av flyplassen på [[Trondheim lufthavn, Værnes|Værnes]], som var av avgjørende strategisk betydning for tyskerne under invasjonen. Likevel påførte forsøkene på å innta festningen tyskerne store tap av mannskap og materiell, og den bandt opp tropper under felttoget i Norge.

[[Fil:Hegra Fortress - soldiers 1940.jpg|left|thumb|Norske soldater i underjordisk forlegning 1940. {{byline|Odd Nilsen}}]]
Festningen ble besatt av Holtermann og en mindre styrke 10. april, som ledd i en tilbaketrekning etter at flyplassen ved Værnes måtte overgis mot en massiv overmakt. Festningen var da totalt nedsnødd og nediset, og området rundt festningen var gjengrodd. Forsvarerne var ikke kjent med befestningene, og de  oppdaget festningens utforming etter hvert som den ble gravd fram fra snøen. På grunn av dyp snø fant for øvrig verken de norske eller tyske styrkene de mindre fortene på Kleivplassen og Svartåsen. Soldatene ble forlagt i de underjordiske tunnelene, og de rå og kummerlige forholdene tæret etter hvert på helsen, slik at ved festningens overgivelse led de fleste av kraftig forkjølelse, bronkitt eller lungebetennelse.

Ved innrykk den 10. april var så godt som alt inventar i festningen fjernet, men de demonterte kanonene og rikelig ammunisjon til disse var lagret på festningen. I løpet av kort tid lyktes det å gjøre festningen og skytset operativt, men proviant, forsyninger, håndvåpen og ammunisjon til disse måtte skaffes på risikable ferder, tildels gjennom okkuperte områder. Festningens besetning økte etterhvert som mobiliserte norske styrker strømmet til, men mange måtte avvises pga. mangel på våpen og utstyr.

Opprinnelig var meningen å holde stand på Hegra festning under mobiliseringen av lokale styrker, og man forventet at allierte styrker fra [[Namsos]] og [[Åndalsnes]] ville gjenerobre [[Trondheim]] og Værnes innen kort tid. Da disse operasjonene trakk ut i tid, ble kampen om Hegra festning en ren beleiringsoperasjon.

For å sikre forsyningene til festningen satte Holtermann opp en ytre forsvarslinje ved Hegra bru. Denne falt 15. april, da tyskerne innledet sitt første angrep rettet mot festningen. De norske troppene ble drevet tilbake, men de tyske styrkene ble stanset ved neste forsvarslinje, på veien opp mot festningen. Tyske [[Gebirgsjäger]]e (bergjegere) tok seg etterhvert opp mot festningen, og et stormingsforsøk ble såvidt slått tilbake 17. april. Et enda større angrep var planlagt 18. april, men tett snøvær vanskeliggjorde koordineringen av angrepet, som igjen ble avverget.

Etter dette ble festningen hovedsakelig utsatt for artilleriangrep, uten avgjørende virkning, selv om vann- og strømforsyning ble brutt. Festningen besvarte ilden fra tysk artilleri, og satte flere tyske kanoner ut av spill. Imidlertid hadde tyskerne også erobret et antall 12&nbsp;cm [[haubits]]er fra Artilleriregiment 3 i Trondheim, der de også fant kart over festningens skuddfelter. Haubitsene ble plassert i dalen under festningen slik at de ikke kunne nås med festningens flatbane-kanoner, og kunne således fortsette beskytningen uforstyrret fram til festningens overgivelse.

[[Fil:Hegra Fortress - surrender 5 May 1940.jpg|thumb|Den norske styrken på Hegra festning overgir seg til tyskerne 5. mai 1940. {{byline|Odd Nilsen}}]]
Festningen mistet helt sin strategiske betydning etter at de øvrige norske og allierte styrkene i Sør-Norge trakk seg ut eller la ned våpnene i begynnelsen av mai. Festningen var på dette tidspunkt helt omringet, og provianten var i ferd med å ta slutt da styrken valgte å kapitulere 5. mai 1940 som den siste i Sør-Norge. Før kapitulasjonen besørget soldatene å få ødelagt det meste av våpen og ammunisjon i festningsanlegget.

Ved overgivelsen talte styrken 189 mann og en kvinne: 14 offiserer, ett håndverksbefal, sju sersjanter, en befalselev, seks korporaler, 161 menige og en hjelpesøster; Anne Margrethe Strømsheim (senere gift Bang). Seks mann falt under kampene i og omkring festningen.