Redigerer Hardingfele (avsnitt)

==Historie==
===Betegnelse===
Den første kjente bruken av betegnelsen ''hardangerfele'' er [[Henrik Wergeland]] i 1840. På 1800-tallet var hardangerfele eller hardingfele felles betegnelse for feletyper utviklet særlig i Hardanger. Etterhvert ble hardingfele fast betegnelse.<ref name="trollstilt" /> Ordet er ikke oppført i [[Ivar Aasen|Ivar Aasens]] ''Norsk Ordbog''.<ref name="Bjorndal" /> Skriftlige kilder på 1700-tallet omtaler felene fra Hardanger som ''fiol'' eller ''violin'' uten at det ble skilt mellom feler med og uten understrenger og fiolin generelt. Muntlig betegnelse i dialekt er ikke dokumentert. [[Simon Olaus Wolff]] skrev i 1822 om «den lille broget malede Violin» som temmelig sikkert var en hardingfele.<ref name="revitalisering" />

===Hardingfeleprosjektet===
I 1993 satte [[Ole Bull-akademiet|Ole Bull akademiet]], [[Universitetsmuseet i Bergen|Bergen museum]] og [[Hardanger Folkemuseum|Hardanger folkemuseum]] igang et hardingfeleprosjekt med formål å belyse hardingfelas eldste historie. Førsteamanuensis Bjørn Aksdal var prosjektleder. Bakgrunnen var blant annet at kildene særlig om 1700-tallet og tidligere var få og usikre når gjaldt for eksempel opphavspersoner og datering. Prosjektet skulle blant annet registrere så mange historisk relevante hardingfeler som mulig ved å spore opp og registrere i privat eller offentlig eie. Selve instrumentene var det viktigste grunnlaget for hardingfeleprosjektet. Datering av hardingfeler var en særlig utfordring for prosjektet.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1999 | tittel = Innlegg fra jubileumsseminaret på Voss, artikler om hardingfele, stev og bjønndans | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Norsk folkemusikklag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009031000031 | side = }}</ref>

===Opphav og utvikling===
Diskantfiolinen ble utviklet i [[Brescia]] på slutten av 1500-tallet og regnes som fullt utviklet i [[Cremona]] frem til 1740. Det er ikke kjent nøyaktig når fiolinen kom til Norge. Fra andre halvdel av 1600-tallet er det dokumentert fiolinspill på bygdene. Trolig ble den raskt spredt, kanskje fordi det fantes en tradisjon basert på et eldre feleinstrument. Fiolin er særlig omtalt i forbindelse med bryllup og andre fester. Det er kjent fra skriftlige kilder at spellemenn på bygdene ofte bygget sine egne fioliner.<ref name="trollstilt" /><ref name="Kaasa" /> 

På grunn av mangelfulle og usikre kilder er hardingfelas opprinnelse ikke sikkert fastslått. Det er to hovedhypoteser om opphavet:<ref name="Bjorndal">{{ Kilde bok | forfatter = Bjørndal, Arne | utgivelsesår = 1985 | tittel = - og fela ho lét: norsk spelemannstradisjon | isbn = 8200072622 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015091106042 | side = }}</ref>
# Hardingfela er basert på gamle norsk instrument og noe omformet etter utenlandsk inspirasjon.
# Hardingfela er videreutvikling av internasjonale instrumenttyper.

Det er uklart om hardingfela har oppstått i Norge helt uavhengig eller om den ble inspirert av lignende instrument i andre land. Understrengene kan være kopiert fra det norditalienske instrumentet [[viola d’amore]]. Instrumentforskeren Hortense Panum mener at hardingfela er en variant av den moderne fiolinen med understrengene kopiert fra viola d'amore eller lignende instrument. Flere forskere peker på at understrengene ikke er særegent for hardingfele. [[Arne Bjørndal]] konkluderte med at det er konsensus blant forskerne om at hardingfela ble utviklet fra internasjonale instrumenttyper og uten påvist forbindelse til eldre norske strenginstrument. Bjørndal tror ikke at viola d’amore var forbildet fordi den ikke ble introdusert før på slutten av 1600-tallet og viola d’amores understrenger er ikke kjent før 1720.<ref name="Bjorndal" />  

Ifølge Bjørndal er den flate stolen og det flate fingerbrettet en viktig detalj på hardingfela og finnes på de eldste eksemplarene: denne utformingen legger opp til en [[Polyfoni|polyfon]] stil. Ifølge Bjørndal finnes det få europeiske paralleler og han antok at det kunne være en innovasjon eller en arv fra eldre instrumenter.<ref name="Bjorndal" /> 

Kunnskapen om bygging og bruk av hardingfeler har i stor grad blitt overlevert muntlig og lite skriftlig er bevart om bygging av feler. De eldste opplysningen er knyttet til Isak Botnen og hans familie.<ref name="Bjorndal" />

Den eldste bevarte, [[Jaastadfela]], skal ha blitt laget i [[1651]] og det har trolig blitt laget feler før den tid i Hardanger. Jaastadfela er mindre og understrengene har mindre betydning enn i nyere feler. De fleste sikre dateringer av gamle hardingfeler er ellers fra midten av 1700-tallet. En fele av [[Isak Botnen]] fra 1692 er bevart. Ifølge Bjørn Aksdal var fele- og fiolinbygging underlagt danske regler om håndverksprivilegier som innebar at slike håndverkere skulle holde til i byene. Felemakerne kan ha unnlatt å signere arbeidene for å unngå straff for brudd på bestemmelsene. Reglene ble liberalisert fra 1750 og utover. På slutten av 1700-tallet var det i Bergen flere felemakere som laget både fioliner og hardingfeler.<ref name="revitalisering" />

I «[[Efterretninger fra Adresse-Contoiret i Bergen i Norge]] for 1766» nummer 46 omtales «Viol-Mageri» i Vigøers prestegjeld ([[Kvam herad]]) i Hardanger. Dette er en sentral kilde i beskrivelsen av Isaks og Tronds virksomhet. Isak Botnen døde i 1759 og sønnen Trond Botnen fortalte ifølge «Efterretningen» at faren som ung i 1670 hadde lært å lage fele av klokker og skolemester Lars Klark. Ifølge fremstillingen i ''Efterretninger'' skal Isak Botnen ha lært dekorasjoner av presten [[Didrik Muus]] på Stord; Muus var også treskjærer og maler. Isak og Trond skal ifølge artikkelen ha tjent godt på sine feler og de ble solgt i Røldal, Kongsberg og andre steder i "store mengder". Artikkelen var signert M og det antas å ha vært presten [[Marcus Schnabel]] eller Even Meldal. Eldre kilder som dette blander ofte sammen fiolin og fele.<ref name="revitalisering" /><ref name="Sandvik">{{Kilde bok | forfatter = Sandvik, Sverre | utgivelsesår = 1983 | tittel = Vi byggjer hardingfele: ei bok om felebygging med malar i naturleg storleik | isbn = 8210023578 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tiden | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007082000077 | side = }}</ref><!---Sandviks bok er en relativt svak kilde angående forhistorie og opphav.---> 

Disse kildene inneholder mostridende opplysninger om Isak Botnens virksomhet blant annet var han bare 1 år gammel da han ifølge Efterretninger skulle ha gått i lære hos Lars Klark og da Austlands-Pål skal ha kommet til Botnen i 1640 lenge før Isak var født. Disse kildene sier lite om eldre tradisjoner for felebygging i Hardanger. Dateringen av Jaastadfela har vært omdiskutert. Ifølge Bjørn Aksdal kan dateringen likevel være korrekt og dersom Ole Jonsen Jaastad (1621-1694) drev felebygging i [[Ullensvang]] midt på 1600-tallet er det trolig at Isak kjente til dette. Aksdal formoder at Isak var kjent med lokal tradisjon med bygging av små feler og at inspirasjon utenfra (Austlands-Pål eller Lars Klark) dreide seg om fiolinbygging. Noen eldre bevarte feleskrin (fra før 1667) er svært små og for små til mange av de bevarte felene etter Isak. Det eldste bevarte feleskrinet er fra Voss og merket med året 1512 og av treverket er fra 1400-tallet. Aksdal konkluderer med at det fantes små feler i Norge fra tidlig 1500-tall. Den eldste kjente spellemannen i Kvam er Svein V. Hovland (1660-1742). Dokumenter fra Ullensvang (Jaastads hjemsted) tidlig på 1600-tallet omtaler lokale eller omreisende spellemenn; dette var trolig personer som benyttet et enkelt folkelig strykeinstrument.<ref name="revitalisering" />

Datering av Jaastadfela har vært omdiskutert blant annet fordi den neste sikre dateringen er på 1700-tallet og Jaastad-fela har likhetstrekk med disse yngre variantene. Etiketten med årstallet 1651 har på grunn av skriftformen vært tolket som siste del av 1700-tallet. En hypotese er at årstallet er tilføyd i nyere tid. Det er ikke sikker dokumentasjon for eventuell spredning av hardingfele til Telemark eller andre deler av landet før 1700-tallet. Sikker dokumentasjon om bruk av hardingfele finnes først ut på 1700-tallet.<ref name="Thedens" /> 

Ifølge Arne Bjørndal ble hardingfela modellert etter den vanlige europeisk fela, men ble opprinnelig bygget mindre. Eldre norske instrumenter som [[langeleik]], [[lur]] og [[horn]] hadde færre muligheter enn fele. Ifølge Bjørndal medvirket hardingfelen til en rikere folkemusikk i Norge.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Hardanger Fiddle: The Tradition, Music Forms and Style|publikasjon=Journal of the International Folk Music Council|doi=10.2307/834737|url=https://www.cambridge.org/core/journals/journal-of-the-international-folk-music-council/article/abs/hardanger-fiddle-the-tradition-music-forms-and-style/700F13436C6868157F0E04EA6D822BAD|dato=1956-01|fornavn=Arne|etternavn=Bjørndal|språk=en|bind=8|sider=13–15|issn=0950-7922|besøksdato=2022-11-04}}</ref> 

I Numedal og Telemark begynte lokale felemakere å lage sin egen hardingfeler og det er bevart instrument fra slutten av 1700-tallet; de minste av disse hardingfelene har også blitt kalt telemarksfeler. Fra rundt 1820 utviklet [[Jon Erikson Helland|Jon Eriksen Helland]] i [[Bø (Telemark)|Bø]] telemarksmodellen videre og han laget midt på 1800-tallet en større hardingfele som lignet mer på fiolin. Helland-felene ble trolig påvirket av Karl Rue og Olav Gullbekk, og disse ble kombinert med Tronds modell ifølge Arne Bjørndal. Helland-slekten ble en av de ledende felemakerslektene i landet og tradisjonen ble holdt levende til 1970-tallet. Først del av 1800-tallet var en blomstringstid for hardingfele. På midten av 1800-tallet ble hardingfelene stort sett laget med fire understrenger og etterhvert ble feler også bygget med fem understrenger.<ref name="Bjorndal" /><ref name="trollstilt" /> Hardingfela ble stadig mer like fiolin i formen. Brødrene [[Eilev Jonsson Steintjønndalen|Ellef Johnsen Steintjønndalen]] og [[Erik Jonsson Helland|Erik Johnsen Helland i Bø]] sto for den viktigste utviklingen og deres modell har bortsett fra detaljer bestått siden.<ref name="revitalisering" /> I Helland-slekta var det 14 felemakere. Modellen utviklet på midten av 1800-tallet ga kraftigere lyd som passet i store konsertsaler og fremhevet i større grad den spesielle tonen i hardingfela.<ref name="Kaasa" />

På Vestlandet ført [[Johannes Bårdsen Tveit]] i [[Samnanger]] tradisjonen videre etter Trond; felen hans ble kalt Tveita-feler eller Samnanger-feler. Tveit brukte furu til lokk, [[svartor]] til bunn, ellers bjørk eller [[hassel]]. [[Anders Heldal]] hadde Tronds feler som modell og laget relativt små og runde feler.<ref name="Bjorndal" /> 

====Historiske hovedfaser====
Ifølge Bjørn Aksdal er det tre hovedfaser i hardingfelas utvikling:<ref name="revitalisering" />
# Gamle bondefeler
# Feler laget av [[Isak Botnen]] med familie
# Moderne feler av Telemarks-type

De eldre bondefelene kjennes i to hovedformer: En form fra Vestlandet som Jaastadfela og de små runde feler fra 1700-tallet; en annen form fra Telemark og Setesdal der felene var enda mindre (kjent fra slutten av 1700-tallet ved blant andre Olav Gullbekk og Karl Rue samt [[Jon Erikson Helland]]). På disse små «telemarksfelene» ble [[akantus]] introdusert som dekorasjon slik [[Rikard Berge]] beskrev dem.<ref name="revitalisering" />

Felemakervirksomheten i Botnen i Fyksesund la ifølge Aksdal grunnlaget for at de gamle bondefelene fikk navnet hardingfele. Fiolinen var trolig viktig inspirasjon og felene fra Botnen ble etterhvert større nesten like store som Erik Johnsen Hellands feler 100 år senere. Isaks feler var litt smalere og mer hvelvet enn Hellands feler. Felemakerne Johannes Bårdsen Tveit og Anders Heldal videreført tradisjonen etter Isak Botnen og hans familie. Det er uklart om Isak bør regnes som oppfinner av hardingfela eller om han bør regnes som en svært dyktig i å videreføre og utvikle det eksisterende.<ref name="revitalisering" />

Den tredje fasen i utviklingen er knyttet til Bø i Telemark der felemakeren Erik Johnsen Helland og broren Ellef Johnsen Steinkjønndalen virket. De eksperimenterte med ulike modeller over flere år og endte med den store, moderne hardingfeletypen rundt 1860. Dekoren fikk samtidig lokal stil fra Telemark. Hardingfelebyggingen ble etter dette dominert av Telemark. Felemakerne i Telemark fortsatte å bruke navnet hardingele på felene de laget trolig fordi felemakerne i Hardanger fortsatt hadde en sterk posisjon lenge etter at Isak og Trond var døde.<ref name="revitalisering" />

==== Understrengenes opphav ====
[[File:Saranghi ou Sarangi (Luth), "Rituels et Musiques du Monde", CPFI, Festival Les Orientales (Saint-Florent-Le-Vieil).jpg|thumb|Det indiske instrumentet sarangi, som har over 30 understrenger, kan være inspirasjonen til understrenger på [[de britiske øyer]].<ref name="revitalisering" />]]
På 1600-tallet fantes det på de britiske øyer feler med understrenger, trolig etter eksperimentering som begynte sent på 1500-tallet. Det indiske instrumentet sarangi har vært fremholdt som mulig inspirasjon. På den tiden var det nær kontakt mellom Vestlandet og de britiske øyer i forbindelse med trelasthandel. Det var særlig [[oppgangssaga]] som førte til oppsving i bruk av tømmer og Hardanger/Sunnhordland gjennomgikk et økonomisk oppgang med tyngdepunkt for trelasthandel i Granvin, Ullensvang og Ulvik. Handelen hadde så stort omfang at det ble etablert eget tollsted på [[Stord]]. Idag er Botnen i Fyksesund et isolert sted, mens den gangen var sjøen hovedveien og Botnen var ikke vanskelig tilgjengelig. Fra Botnen var det relativt kort vei over fjellet til [[Evanger]] og Voss.<ref name="revitalisering" /> Understrenger var en kjent teknikk på 1600-1700-tallet. Tømmerhandel mellom Vestlandet og de britiske øyer kan ha medvirket til å spre kunnskapen. Viola d'amore og den svenske [[Nøkkelharpe|nyckelharpa]] fikk understrenger tidlig på 1700-tallet.<ref name="Thedens" /> 

I England var det på 1700-tallet et instrument kalt violin d’amour som trolig var en viola d’amor med fire spillestrenger og fem understrenger. I Bayerisches Nationalmuseum finnes en violin d'amour med fire spillestreng er og fire understrenger laget i Bamberg i 1743. På 1700-tallet ble det bygget celloer med fire understrenger.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.taylorfrancis.com/books/mono/10.4324/9780429433993/viola-amore-rachael-durkin|tittel=The Viola d’Amore: Its History and Development|etternavn=Durkin|fornavn=Rachael|utgiver=Taylor & Francis|år=2020|doi=10.4324/9780429433993}}</ref> Arne Bjørndal fremholder at understrenger var kjent på mange instrumenter før viola d’amor og understrenger på asiatiske instrumenter kan ha inspirert instrumentmakere på de britiske øyer. Bjørndal fremholder den omfattende kontakten over Nordsjøen på den tiden, særlig mellom Vestlandet og Skottland, samt Bergen som handelssenter.<ref name="Bjorndal" /> 

Det er usikkert når understrenger ble tatt i bruk i Norge, det kan ha vært tidlig på 1600-tallet.<ref name="trollstilt" />

====Isak Botnen med familie====
Felebyggingen ved [[Isak Botnen]] og hans sønn Trond Flatebø er den eldste godt dokumenterte og det er mange grunner til å anta at hardingfelas historie begynner med Isak.<ref name="trollstilt" /> Basert på antakelsen om at Jaastadfelas datering er feil har Isak blitt omtalt som oppfinner av hardingfela.<ref name="revitalisering" />

Isak og Trond var virksomme i Vikør (senere [[Kvam|Kvam herad]]) i Hardanger. Det er nokså sikre biografiske opplysninger, bevarte instrumenter og skriftlig materialet om virksomheten. Den viktigste dokumentasjonen gjelder 1750-1760-årene. Det er bevart instrumenter fra tidlig 1700-tall, men kildene fra denne perioden er forøvrig usikre. Det regnes som sikkert at Isak bygget instrumenter, hardingfeler eller vanlige fioliner, fra rundt 1690 og Trond fra rundt 1720. Den nest eldste bevarte felene ette Isak er merket med årstallet 1720 og trolig ble fela reparert på 1800-tallet med blant annet ny bunn. Det er regnet som sikkert at Isak og Trond var sentrale i utvikling og spredning av fele med understrenger, men det er usikkert hvilken fase i hardingfelas utvikling de medvirket til og hvilke impulser de fikk utenfra. Isak bygget nokså sikkert [[Barokkfiolin|barokkfioliner]] (som har noen likhetstrekk med hardingfele) og noen av forbildene var nokså sikkert utenlandske.<ref name="Thedens" /> Arne Bjørndal mente at Isak uten tvil hadde eldre feler å ta modell av og peker på at det sjøveien bare var 3 mil til Ullensvang der Ole Jaastad formodentlig laget blant annet Jaastadfela 20 år før Isak ble født.<ref name="Bjorndal" /> 

Midt på 1600-tallet slo en felespiller kalt Austlands-Pål (død 1693), kanskje av [[tater]]slekt, seg ned i Botnen og Isak skal ha fått en fele av tysk type av Pål.<ref name="Thedens" /> Ifølge muntlige overleveringer skal Pål ha snakket et slags dansk. Arne Bjørndal hadde dette blant annet fra [[Nils Nilsson Skaar (1852–1948)|Nils N. Skaar]]. Isak skal ha brukt furu til lokk, og [[barlind]] eller svartor til bunn. Han foretrakk tørr, hard ved. Svigersønnen Sjovat Ålvik (senere kalt Sjovat Steinstø) i [[Ålvik|Indre Ålvik]] drev med felebygging som det er bevart to av. Isak flyttet til Indre Ålvik rundt 1750 og han laget da (over 80 år gammel) noen av sine beste feler. Isak tok tilbake navnet Skaar da han flyttet til Ålvik. Isak etterlot seg nær 500 riksdaler som var en betydelig sum på den tiden. Felene i boet ble verdsatt til 1 riksdaler hver.<ref name="revitalisering" />

Av de 20 bevarte felene etter Isak er 7 signert eller datert, og de øvrige 13 har så klare likhetstrekk at de tilskrives Isak. De har fra 1 til 6 understrenger, med 4 overstrenger og 4 understrenger som det vanlige. Trond laget også feler med 1 til 6 understrenger med 4 som det vanlige. Variasjonen i antall understrenger følger ikke noe tydelig mønster over tid.<ref name="revitalisering" />

Kroppen på de bevarte av Isaks feler er fra 30,4 til 35,6 cm med tendens til at han etterhvert laget større feler. Målt etter overflatearealet på kroppen var det også en tendens til større feler. Tronds feler varierte mellom 32,3 og 35,5 cm, og hans feler etter 1750 var 1,7 cm mindre enn de faren laget på samme tid. Målt etter overflate på kroppen laget Trond vesentlig mindre feler de siste årene. Fiolinen Trond laget i 1764 har nesten samme form som hardingfelene. Isak laget til å begynne med lokk og bunn som var tydelig hvelvet (runde), mens med tiden ble kroppen på felene hans stadig flatere. Trond gikk på samme måte og samtidig som faren mot mindre hvelving, mens han på slutten laget mange feler med høy hvelving.<ref name="revitalisering" />

Isak skal ha laget så gode vanlige fioliner at [[Johan Henrik Freithoff|Johan Henrik Freithoff,]] hoffmusiker i København, brukte en av hans fioliner. Ingen av Isaks fioliner er bevart. En av Tronds fioliner bygget i 1764 ble funnet i Danmark i 1994 og er i god stand.<ref name="trollstilt" /> Det er bevart omkring 50 feler etter Isak og Trond. [[Erik Pontoppidan]] beskrev i 1753 den høye kvaliteten på fiolinene bygget i Hardanger. [[Even Meldal]] var kapellan i Vikør fra 1757 laget manus med beskrivelse av Hardanger og Sunnhordland, og noterte der at innbyggerne er særdeles hendige og der finnes de beste «Viol-Magere». [[Marcus Schnabel]] født i Granvin begynte også på en beskrivelse over Hardanger, det ufullførte arbeidet ble senere sammenstilt av [[Hans Strøm]]. Schnabel nevner i beskrivelsen av Vikør på samme måte som Meldal de hendige Violinmagerne. [[Hardanger Folkemuseum|Hardanger folkemuseum]] har bevart en vanlig fele fra 1692 laget av Isak. Det er registrert 20 bevarte feler etter Isak. Fra 1751 er det ved Stavanger museum bevart en fele med en enkelt understreng. Omkring år 2000 dukket det i tillegg opp en Isak-fele i Minnesota.<ref name="revitalisering" />

[[Nils Nilsson Skaar (1852–1948)]] fortalte en overlevert historie om at Isak rundt 1680 fikk en ''fidla'' som var et middelaldersk strenginstrument med form som en tresko og strengene ble slått med en liten trestokk. Da Isak fikk se den vanlige felen hos Austlands-Pål, skal han fått ideen om lage en kombinasjon av disse to. Flere av Isaks svogere var sjøfolk i utenriksfart. Sønnen Trond bosatte seg på gården Flatebø som tilhører samme grend som Botnen og skrev seg deretter for Trond Flatebø. Da Trond i 1762 flyttet til Ytre Ålvik fortsatte han å kalle seg Flatebø. Trond skal ifølge overlevert historie ha vært svært nøye og omstendelig med trematerialet blant annet skal han ha gravd treverket ned i myr, kokt materialet og tørket det i solveggen. Trond reiste til markedene i Røldal, Lærdal og på Kongsberg, og fikk der opp til 10 riksdaler for de beste instrumentene. Felene hans var særlig etterspurt i Valdres. Trond laget feler i tre størrelser. Det antas at Trond laget rundt 1000 hardingfeler og fioliner, av disse er 26 feler og en fiolin bevart. Verktøyskrinet hans er bevart i Ålvik. Trond døde i 1772 og etterlot seg da over 1400 riksdaler som var et betydelig beløp og han var en av de mest formuende i Hardanger.<ref name="revitalisering" />

Grenda Botnen ligger innerst i [[Fyksesund|Fyksesundet]]. Isak ble født på [[Skåro]] lenger ute og overtok senere Botnen<ref name="revitalisering">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2005 | tittel = Revitalisering av tradisjoner | utgivelsessted = Oslo | forlag = Norsk folkemusikklag |forfatter=Bjørn Aksdal|kapittel=Isak-feler og Tronda-feler - felemakerne fra Botnen i Hardanger| url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011090606097 | side = }}</ref>

===Utbredelse===
{{se også|Hardingfeleområdet}}
De områdene hvor hardingfeler er vanlig er [[Telemark]], [[Numedal]], [[Hallingdal]], [[Valdres]], [[Setesdal]], [[Hardanger]], [[Nordhordland]] og videre langs [[Vestlandet]] til og med [[Sunnmøre]].<ref name="SNL"/>

I andre halvdel av 1700-tallet hadde hardingfela blitt vanlig på Vestlandet i området fra og med Hardanger til og med [[Sogn (distrikt)|Sogn]]; rundt 1800 hardingfeler utbredt i [[Ryfylke]], [[Hallingdal]], [[Valdres]] og deler av [[Setesdal]]. Rundt 1750 var hardingfeler kjent i et større område blant annet ved at feler laget av Isak Botnen og sønnen Trond ble fraktet over fjellet og solgt i Valdres og på Kongsberg.<ref name="Thedens" /> 

Rundt 1800 hadde hardingfela for en stor del forsvunnet fra Setesdal og vanlig fiolin dominerte. Da hardingfele kom på moten igjen rundt 1860 var det mange setesdøler som bygget om fiolinene sine med kortere hals, flatere stol og understrenger; denne varianten ble kalt setesdalsfele. Tidlig på 1900-tallet ble hardingfele tatt i bruk i [[Nordfjord]] (og til dels på [[Sunnmøre]] og etterhvert i noen bygder på [[Nordmøre]] og i Sør-Trøndelag); i Agder og Rogaland ble etterhvert hardingfele brukt av enkelte i kystbygdene, og på Østlandet har den vært noe brukt i Vestfold og på [[Hadeland]]. På slutten av 1900-tallet var det en nokså tydelig geografisk deling der vanlig fele dominerte i Hedemark, Østfold, mesteparten av Oppland, Nordmøre, Trøndelag og Nord-Norge. Hardingfela som et nasjonalt symbol på slutten av 1800-tallet bidro trolig til spredning til nye områder. Kjerneområdet regnes som Hordaland, [[Sogn (distrikt)|Sogn]], Sunnfjord, Telemark (unntatt kysten), Numedal, Hallingdal og Valdres. Konserter med hardingfele dyrket frem flere virtuoser som reiste rundt og imponerte lokale spellemenn. Ulike stiler i slåttemusikken følger for en stor del grensene mellom hardingele og vanlig fele.<ref name="trollstilt" /><ref name="Kaasa" />

Norske utvandrere til Nord-Amerika (etter 1825) kom for en stor del fra de indre bygdene i Sør-Norge og tok med seg en del tradisjoner derifra. Det er flere kjente spellemenn på hardingfele blant de norskættede. Senere på 1800-tallet fortrengte «[[gammeldans]]», vanlig fele og trekkspill til dels hardingfela. I noen «bygdelag» basert på opphavssted i Norge, for eksempel Valdres Samband, ble hardingfele og tradisjonell dans bevart. Rundt 1900 var det flere hundre tusen norskættede i USA og hardingfeleviruoser reiste fra Norge på turne i Midtvesten der det var mange med røtter i Norge. [[Lars Fykerud]] var blant de mest populære. Ola Mosafin og Knut Dale hadde konsertturnerer 1890-1900. I 1914 ble The Hardanger Fiolinist Forbundet of Amerika stiftet og i 1915 arrangerte Telelaget kappleik i Minnesota. Felemakerne, brødrene Gunnar og Knut Helland utvandret til USA i 1905 og etablerte felemakerverksted, med produksjon og reparasjon hardingfeler og vanlige feler, i [[Chippewa Falls]], Wisconsin. Rundt første verdenskrigen var minst 362 norskættede spellemenn i Midtvesten. Hardingfela ble kritisert fra kristent hold i USA.<ref name="Kaasa" />{{rp|115}}

===Spellemenn og fremføring===
{{sitat|En stor mængde spile på violin, hvilken er av en egen og besynderlig dannelse. Deres musik beståer i egne opfindelser, hvori gives få modulationer, derefter dandser mannfolket med mange comiske bevægelser, medens fruentimret meget stadig gåer rundt om den dansende.|Sogneprest Will i [[Seljord]] (1786)<ref name="Kaasa" />|align=right}}
I Danmark og Norge på 1600-tallet fikk faglærte musikere i byene egne betegnelser som musikant eller instrumentalist, mens spillemann trolig ble etablert som betegnelse for felespillere som spilte til dans og underholdning på bygdene. Danske bestemmelser på 1600-tallet fastslo hvilke instrumenter du ulike samfunnsklassene kunne bruke til bryllupp: De øverste borgerne kunne bruke trompeter, mens håndverkere og lavere borgere bare kunne bruke trommer og strykeinstrumenter. Dette tyder på at instrumentene hadde ulik status. Dette mønsteret er senere kjent også fra Norge med fele som det dominerende festinstrumentet og av til trommer til seremoniell bruk.<ref name="Thedens" />

[[Ole Bull]] hadde en hardingfele som han brukte under konserter utenlands, blant annet i Paris på 1830-tallet. I 1849 arrangerte Bull en konsert med [[Myllarguten]], en ledende spellemann på den tiden, i Logen i Christiania. Bull skal ha sagt at han selv ikke var noe særlig god sammenlignet med Myllarguten. Jon Erikson Helland laget den første hardingfela til Myllarguten som holdt kontakt med felemakerne i Helland-slekta. [[Ola Mosafinn]] på Voss var Vestlandets motstykke til Myllarguten i Telemark. På slutten av 1800-tallet ble det vanlig at andre hardingfelespillere reiste rundt og ga konserter. For eksempel [[Hallvard Ørsal]] fra Nordmøre behersket både hardingfele og vanlig fele. Etterhvert fikk hardingfela status som nasjonalinstrument og som bærer av nasjonal musikkarv. Hardingfele ble også omtalt som ''hardangerviolin'' og vanlig fiolin ble til dels omtalt som ''tyskfele''. Overføring fra danselokale til konsertsal førte til at dansetakt og stort slåtterepertoar ble mindre viktig hos utøverne: Kjente «konsertslåtter» ble viktig å kunne og artistisk eller virtuos fremføring ble ettertraktet. Rundt 1900 var reiste en del av de ledende spellemenn på turne i USA. En del danseslåtter ble gjort om til "lydarslått" (slåtter det skulle lyttes ikke danses til). Konsertsituasjonen krevde at slåttene fikk navn. [[Sjur Helgeland]] fra [[Vossestrand]] var en ledende skaper av konsertstil for hardingfele. Lydarslått har vært mindre utbredt på vanlig fele.<ref name="trollstilt">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1998 | tittel = Trollstilt: lærebok i tradisjonsmusikk | isbn = 8205236496 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal undervisning | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051104108 | side = }}</ref><ref name="Kaasa">{{ Kilde bok | forfatter = Kaasa, Halvard og Astrid Versto | utgivelsesår = 1997 | tittel = Hardingfela: det norske nasjonalinstrumentet | isbn = 8250424182 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl Dreyer | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010071903009 | side = }}</ref>

I hardingfeleområdet forble lenge muntlig overføring uten faste oppskrifter den vanlige måten å lære og formidle eksisterende musikk.<ref name="Kaasa" />

Den første felekappleiken («spillemannsprøve») ble avholdt i Bø i 1888, bare hardingfelespillere deltok. I 1896 arrangerte [[Vestmannalaget]] kappleik i Bergen med blant andre [[Edvard Grieg]] tilstede. Favoriseringen av hardingfele førte til at flere spellemenn fra Møre og Trøndelag gikk over til hardingfele. Den første [[landskappleiken]] hadde en feleklasse, mens ved den andre landskappleiken, i Molde 1923, var hardingfele skilt ut i egen klasse. Ole Bull lanserte på 1860-tallet ideen om et musikkakademi basert på den nasjonale musikkarven. [[Ole Bull-akademiet]] ble etablert på Voss i 1977 på initiativ av [[Sigbjørn Bernhoft Osa]] med spesialisering i hardingfele.<ref name="trollstilt" /> Grieg var mye i Hardanger og var ofte til stede der folkemusikk ble fremført. Grieg tok inn blant annet hardingfelemusikk i sine komposisjoner.<ref name="Kaasa" />

På slutten av 1800-tallet ble fele på dansetilstelninger delvis utkonkurrert av trekkspill som hadde sterkere lyd. Religiøse vekkelser i siste del av 1800-tallet førte til at dans og felespill ble sett på som syndig og flere spellemenn følte seg tvunget til legge opp.<ref name="trollstilt" /> Flere prester bad spellemennene om å slutte med det syndige håndverket. I en del bygder på Vestlandet ble felene brent på bål og for eksempel i Øvre Numedal forsvant mye av det gamle felespillet. Ola Mosafinn på Voss ble presset til å slutte som lærer fordi han spillte fele.<ref name="Kaasa" />

Mange og gode felemakere har trolig lagt grunnlag for aktivt folkemusikkmiljø og stigende musikalsk kvalitet fra 1800-tallet.<ref name="Kaasa" />

Hardingfeler spilles tradisjonelt alene på samme måte som annen norsk folkemusikk. En enkelt hardingfele gir i seg selv et rikt lydbilde og slåttemusikkens ornamenter og detaljer forsvinner lett i samspill med andre instrumenter. [[Eivind Groven]], [[Alfred Maurstad]] og [[Sigbjørn Bernhoft Osa]] dannet en hardingfeletrio og var blant de første som samspillgruppene for hardingfele.<ref name="Kaasa" />

Det er registrert over 1000 slåtter for hardingfele og i tillegg kommer "former" eller varianter av hver av disse. Telemark har størst antall med 400 kjente slåtter.<ref name="Kaasa" />