Redigerer Hardangervidda (avsnitt)

== Natur og geografi ==
[[Fil:Bilde-Sandfloegga 1.jpg|thumb|left|Ved [[Sandfloeggi]]]]
[[Fil:Skrekken.JPG|thumb|left|Hardangervidda om vinteren, ved [[Store Skrekken]].]]
[[Fil:Hårteigen 1.jpg|thumb|left|[[Hårteigen]]]]
[[Fil:Solfonn VIII.jpg|thumb|left|[[Solfonn]], en [[isbre]] i den sørvestlige delen av Hardangervidda]]
Vidda strekker seg fra [[Røldal]] i [[Ullensvang]] kommune i sør og til [[Finsedalen]] ved Bergensbanen i nord. Platået har en generell høyde på ca. 1&nbsp;100&ndash;1&nbsp;200&nbsp;[[Meter over havet|moh]], men i nord hever [[Hardangerjøkulen]] seg til nesten 1&nbsp;900&nbsp;moh og i sør når [[Nupsegga]] i Vinje opp til 1&nbsp;674&nbsp;moh. Hardangerviddas høyeste isfrie punkt er [[Sandfloegga]] som rager 1&nbsp;721&nbsp;moh. Andre topper er [[Hårteigen]] 1&nbsp;690&nbsp;moh., Nupsegga 1&nbsp;674&nbsp;moh., og [[Solfonntaggen]] 1&nbsp;674&nbsp;moh.

[[Hardangerjøkulen]] er en [[platåbre]], og en av de større breene i Norge. De største innsjøene på Hardangervidda er [[Møsvatn]], [[Totak]] og [[Songevatnet]], alle tre i [[Vinje]] i [[Telemark]], samt [[Ustevatn]] i Hol i Buskerud. De største [[elv]]ene som har sitt utspring på Hardangervidda er Lågen, [[Hallingdalselva]] og [[Skiensvassdraget]].

Grunnplatået består av om lag 1 milliard år gammelt prekambrisk [[grunnfjell]], i hovedsak dominert av hard [[gneis]] og [[granitt]] på østvidda. Vidda er i sør og øst en del av det [[svekonorvegiske grunnfjellsskjold]]. For ca 600 millioner år siden var grunnfjellet erodert helt ned til peneplanet, mens områder lengre sør (Setesdalsheiene) sank ned under havet. Dagens flate landskap på Hardangervidda skyldes denne nedslitingen av fjellmassene i sen prekambrium. Under den [[kaledonske fjellkjedefolding]] 200 millioner år senere ble havbunns-sedimenter lagt over grunnfjellet, slik at skyvedekker og [[fyllitt]] fortsatt er viktig i geologien i nordvest (Hårteigen, Hardangerjøkulen, Hallingskarvet), med gneisplaten bevart bare helt øverst på de høyeste fjellene. Man finner ellers de nederste (eldste) lagene av dette fyllitt-dekket så langt sørøst som ved Haukeli. Noen steder førte fjellfoldingen til at eldre gneis ble lagt som en kappe over de foldede fyllittmassene. I [[tertiær]]-tiden ble vidda hevet opp, særlig i vest.<ref name="Honoria Bjerknes Hamre 2006"/> Elvedannelse og [[kvartær]]e [[isbre]]er bidro til å erodere bort og fjerne mye av fyllitten, og i vest er landskapet nesten blankskurt. I sør og vest er vidda sterkt preget av [[bunnmorene]], som i områder med fyllitt gir til dels fruktbare forhold for plantelivet. Mange steder har også bunnavsatte [[eskere]] av grus og sand.

Hardangervidda har et plante- og dyreliv som er typisk for sørnorske fjellområder. Plantedekket er mest frodig i de kalk- og fyllitt-rike traktene ved Haukeli og i vest og nord. Ved Haukeli vokser [[søterot]], som ellers er mer vanlig i Setesdalsheiene i sør. Orkideene [[brudespore]] og [[kvitkurle]] finner man langs vandringsstiene til og fra Hårteigen. Her vokser også store mengder [[reinrose]], samt [[rødsildre]], [[bergveronika]], [[reinmjelt]] og [[flekkmure]]. Rundt [[Finse]] er berggrunnen tilsvarende gunstig, med de samme artene samt [[blindurt]], og sørgrensen for [[småsøte]].<ref>Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 153.</ref> Vidda danner sørgrense for utbredelsen av en rekke plante- og dyrearter i Norge.

I øst er grunnen surere, men [[musøre]] på bakken og [[reinlav]] på morenemassene her er svært viktig for [[rein]]-bestanden. Villreinstammen på Hardangervidda er Norges og Europas største, og her finner man blant annet rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen (som ellers er utdødd). Stammen er ideelt sett på 12.000 dyr, men det hender ofte at bestanden vokser seg langt større. Reinen tilbringer gjerne vinter i øst og vår og sommer lengre vest på Hardangervidda. Kalvingsområdet er særlig [[Veigdalen]].<ref>Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 154.</ref>

Samtidig har vidda flere karakterarter for høyfjell, eksempelvis [[jaktfalk]], [[kongeørn]], og tidvis [[snøugle]] som har sin sørgrense her. Også [[jerv]] streifer på vidda, men det er ikke kjent at jerven holder til der permanent. [[Fjellrev]]en ble nesten utryddet på [[1900-tallet]] på grunn av pelsverket, og fredningen fra [[1930]] har ikke fått bestanden særlig opp igjen. Den holder gjerne til ved Finse, og med [[lemen]]år bare hvert fjerde-femte år tar bestanden seg bare sakte opp.

I og rundt de rike [[våtmark]]s- og [[myr]]områdene i fjellet finnes også ellers et stort [[art]]smangfold. I de mange grunne vannene på vidda er [[ørret]]en enerådende i kalkrike fyllittområder i vest og nord, noe som er unikt i et så stort område på verdensbasis. I øst og sør er det større innslag av [[røye]].