Redigerer Harald Hardråde (avsnitt)

== Oppvekst og ungdomstid ==
Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til [[Gardarike]] i [[1028]]. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere, var Harald med som en av de meget få blant Olavs menn som unnslapp etter [[slaget på Stiklestad]]. Han kom seg over til [[Sverige]] og videre over Gardarike til [[Bysants]]. 

Keiseren i [[det bysantinske rike]] holdt en [[livvakt]] av skandinaviske [[leiesoldat]]er, den såkalte [[væring]]garden. De var viden kjent som fryktløse, sterke og dristige, og Harald sluttet seg til dem. I årene 1034-43 tjenestegjorde han først ved fyrst Jaroslavs [[hird]] i [[Kijev]] og siden i den bysantinske hæren. Han kjempet på [[Sicilia]], i [[Bulgaria]] og [[Lilleasia]]. Siden ble han forfremmet til [[offiser]] med sin egen tropp og fine titler, der den fremste var ''manglabites'' som han ble kalt når han gikk i keiserens følge med ordensmaktens [[symbol]].<ref>Heikki Kirkinen: «Europa blir til», ''Cappelens verdenshistorie'' (s. 213) bind 7, 1984, ISBN 82-02-04926-1</ref> Harald ble kalt «Bulgarernes brenner» etter at han deltok i keiserens herjing av Bulgaria i 1041, noe Snorre ikke hadde fått med seg, men [[Tjodolv den kvinværske]] kjente til det.<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Harald_Haardraades_saga «Bulgarernes brenner»]</ref>

Harald stod så høy i kurs hos fyrst Jaroslav at han fikk gifte seg med fyrstens datter [[Elisabeth|Jelisaveta]] som i Norge ble kalt [[Ellisiv av Kyiv]]. [[Stuv den blinde Tordsson]] kvad om dette:
:''Svogerskap slik han ønsket''
:''vant [[Agder|egders]] fyrste.''
:''Mennenes venn fikk [[gull]]et''
:''i mengde og kongens datter.''<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Harald_Haardraades_saga ''Harald Hardrådes saga'' kap. 17]</ref>

Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i. Det skal være i alt 18 større slag rundt om i middelhavslandene, og han var med å erobre hele 80 byer. [[Snorre Sturlason|Snorre]] forteller i ''[[Harald Hardrådes saga]]'' at han fikk vite om at brorsønnen [[Magnus den gode|Magnus Olavsson]] var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem. 

Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk [[manuskript]] som forteller om Harald, oversatt og kommentert av historikeren [[Gustav Storm]] i 1884:
:''Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til'' manglabites'' og ''spatharokandidatos,'' og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.''

Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han [[desertør|deserterte]] fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem med skipet søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Ved den bysantinske keiserens død var det skikk at gardistene fikk rett til å plyndre [[palass]]et og stikke til seg alle kostbarheter de fant. Og selvfølgelig hadde de rett til [[krigsbytte]]. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Han og hans menn har vært rike da de kom hjem; rike nok til å påvirke politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme.