Redigerer Hans av Danmark, Norge og Sverige (avsnitt)

== Kalmarunionen vakler ==
[[Fil:Kong Hans (John)2.JPG|thumb|left|''Kong Hans'' på en bislagssten ved den utvendige trapp til Riddersalen på middelalderens Københavns slott. Hugget i gotlandsk sandsten i 1503, tilskrevet [[Adam van Düren]], befinner seg i [[Nationalmuseet]] i København{{Byline|Orf3us}}]] 
Etter Christian Is død i [[1481]] var det på tross av tidligere løfter uro omkring fortsettelsen av [[Kalmarunionen]]. [[Norge]] søkte forbund med [[Sverige]], men svenskene svarte ikke på tilnærmelsene. Derfor ble Hans to år senere, i [[1483]], også utropt til konge av Norge. I Sverige holdt [[Sten Sture den eldre|Sturepartiet]] igjen, og Hans valgte å utvise tålmodighet. Hele 16 år etter farens død ble han endelig utropt til konge også i Sverige, og unionen var dermed igjen samlet under et felles overhode. Den svenske riksforstanderen [[Sten Sture den eldre|Sten Sture]] hadde på det tidspunkt fått et så dårlig forhold til Riksrådet av han ble avsatt. Han ble deretter beseiret av Hans i [[slaget ved Rotebro]] den [[28. september]] [[1497]]. Sten Sture underkastet seg, og sverget troskap mot å få tilgivelse for sin motstandsvirksomhet. [[26. november]] [[1497]] kunne Hans endelig krones til konge av Sverige på tinget i [[Mora (Sverige)|Mora]].

Også i [[Sønderjylland]] hadde kongen problemer. Enkedronning Dorothea ønsket at hans 16 år yngre bror [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik]], som var hennes yndling, skulle være enehertug. Den [[holstein]]ske adelen fikk gjennom at hertugdømmet skulle være delt mellom Frederik og Hans. Frederik fikk velge først, og fikk den [[gottorp]]ske delen, mens Hans fikk den segebergske delen. I en tidligere avtale var det lovet at hertugdømmet skulle være udelt, og de to måtte derfor regjere dem i fellesskap. Dorothea fortsatte sine forsøk på å skaffe Frederik mer makt, og foreslo at [[Norge]] og [[Danmark]] skulle deles på samme måte. Dette gikk ikke Hans med på, og ved Danmarks tredje [[Stenderforsamling|stendermøte]] i [[Kalundborg]] i [[1494]] ble det slått fast at riket er udelelig.

Frederik kom raskt i konflikt med bøndene i [[Ditmarsken]]. Han overtalte Hans til et felles hærtog mot dem, og de stilte med en hær på 12-15&nbsp;000 mann. Dette ville normalt vært nok til å slå ned opprøret, men været snudde til tøvær og regn nettopp den dagen de rykket frem. Veiene var smale og gjørmete, og hadde dype grøfter på sidene, og den tunge rytterhæren og de tyske leiesoldatene hadde derfor ingen bevegelsesfrihet. Kongen og hertugen klarte med nød og neppe å slippe unna [[Slaget ved Hemmingstedt]], men led et forsmedelig nederlag.