Redigerer Høymiddelalderen (avsnitt)

==Vesentlige hendelser ==
'''Norden'''

[[Fil:Europe map 1092.PNG|thumb|300px|Europa ca. [[1092]].]]

Fra begynnelsen av [[1000-tallet]] og framover ble [[Norden|de nordiske landene]] hver for seg samlet og kristnet, og således en del av Europa, noe som betydde slutten på den såkalte [[vikingtiden]]. [[Danmark]] hadde en storhetsperiode på begynnelsen av 1000-tallet, da [[Knut den mektige]] var konge over Danmark og [[England]] og [[Norge]] var i tillegg underkastet, men ikke erobret. Etter Knuts død i [[1035]] gikk England tapt og Norge løsrev seg. Med [[Valdemar II]]s død var det slutt på dansk hegemoni i [[Nordsjøen|Nordsjøregionen]]. [[Sverige]] etablerte en maktbase mot [[Østersjøen]] og østover, mens Norge styrket båndene vestover, fra [[Grønland]], [[Island]] og til de [[norrøn]]e områdene nord for [[Skottland]] og [[Man]] i [[Irskesjøen]].

'''De britiske øyer'''

[[Normannere|Normannernes]] erobring av England i [[1066]] resulterte i et kongedømme styrt av en fransktalende adel og at [[Angelsaksere|det angelsaksiske riket]] gikk under. Normannerne invaderte [[Irland]] i [[1169]] og etablerte seg snart over det meste av øya. [[Skottland]] og [[Wales]] ble gjort til [[vasall]]stater på samme tid, men Skottland klarte senere å gjenvinne sin uavhengighet. På 1100-tallet etablerte [[Henrik I av England]] de første kimene til den kommende engelske statsmakten, ved å organisere en form for et [[finansdepartement]]. Etter å ha tapt [[Normandie]] ble [[Johan I av England|Johan uten land]] tvunget i [[1215]] til å signere ''[[Magna Carta]]'', som overførte makt fra monarken til adelen.

'''Tyskland og Frankrike'''

I [[843]] ble [[Karl den store]]s [[Karolingerne|karolinske rike]] delt i tre. Den minste delen, (Lothringen, [[Lorraine]]), gikk etter hvert i oppløsning, mens den vestre delen konsoliderte seg som kongeriket [[Frankrike]] og den østre som det løsere sammensluttede kongeriket [[Tyskland]]. Tyskland ble kjernelandet i [[Det tysk-romerske riket]], som ble gjenopprettet av keiser [[Otto I av det tysk-romerske rike|Otto den store]] i [[962]]. Både det franske kongedømmet i vest og det tysk-romerske keiserriket i øst ekspanderte og ble de to ledende europeiske stormakter i høymiddelalderen.

'''Sør-Europa'''

Det mest av Den iberiske halvøy hadde vært okkupert av [[maurerne]] etter 711. De nordøstlige delene hadde vært delt mellom flere [[Kristendom|kristne]] stater. På 1000-tallet, og igjen på 1200-tallet, ble maurerne fordrevet fra Spania av en koalisjon av kristne konger, under ledelse av kongeriket [[Castilla]].

I [[Italia]] vokste de uavhengige bystatene basert på handelen med [[Orienten|Østen]]. Dette gjaldt særlig byene [[Pisa]], [[Amalfi]], [[Genova]] og [[Venezia]].

'''Øst-Europa'''

Det [[slavere|slaviske]] [[Kievriket]] nådde sitt høydepunkt og påfølgende fall under høymiddelalderen, og det var i den samme perioden at [[Polen]] vokste fram som egen stat. Senere skulle den [[Den gylne horde|mongolske invasjon]] på 1200-tallet få store konsekvenser for Øst-Europa, da flere land i regionen ble invadert, plyndret, erobret og underlagt mongolene som [[vasallstat]]er.

I første halvdel av høymiddelalderen (ca. 1025-1185) dominerte [[Det bysantinske riket]] [[Balkan]] sør for [[Donau]], og under [[Huset Komnenos|komnenoskeiserne]] opplevde det en ny kulturell blomstring. Blomstringstiden tok imidlertid slutt med det [[Bulgaria|bulgarske]] opprøret i [[1185]], og riket ble delt slik at Bysants beholdt det nåværende [[Hellas]], [[Makedonia (region)|Makedonia]] og [[Trakia]], mens [[Serbia]] og Bulgaria delte områdene i nord. 

'''Korstogene'''

{{utdypende artikkel|Korstog}}

[[Fil:1099jerusalem.jpg|thumb|Jerusalem etter [[det første korstog]]]]
Den østlige og vestlige kirken ble delt ved [[det store skisma 1054|det store skisma]] i [[1054]]. Det periodevise samarbeidet mellom de to kirkene på 1100-tallet tok slutt med [[det fjerde korstog]], som endte med at [[Konstantinopel]] ble invadert i [[1204]].

En av de viktigste hendelsene i denne perioden var en rekke religiøse korstog, hvor de [[Kristendom|kristne]] kjempet for å gjenvinne [[Palestina (område)|Palestina]] fra [[seldsjukkene]]. Korstogene hadde innflytelse på alle samfunnslag i høymiddelalderen, fra kongene og keiserne som ledet an, til de laveste klassene. Storhetstiden for korstogene var på 1100-tallet, etter [[det første korstog]] og grunnleggelsen av korsfarerstatene. Fra 1200-tallet og fremover ble korstog også rettet mot kristne grupper som stod i opposisjon til paven og den «rette tro», i tillegg til mot [[hedning]]er.

[[Tempelridderne]] var en kristen, militær orden som ble grunnlagt etter [[det første korstog]] for å beskytte de kristne pilegrimene mot [[muslim]]ene. Ordenen var dypt involvert i bankvesen, og satt på store økonomiske verdier. I [[1307]] ble alle ordenens medlemmer arrestert i Frankrike av [[Filip IV av Frankrike|Filip IV]], og den franske kongen fikk dem anklaget og brent for kjetteri. De ble senere i hemmelighet tilgitt av pave [[Clement V]] i [[1314]].

'''Kjetterske bevegelser'''

[[Fil:Cathars expelled.JPG|thumb|[[Katarene]] blir utvist fra [[Carcassonne]] i [[1209]]]]
[[Kjetteri]] eksisterte i Europa lenge før 1000-tallet, men i en mindre skala og av en lokal karakter. Noe nytt var derimot alternative massebevegelser. Bakgrunnen for disse bevegelsene kan spores tilbake til framveksten av storbyer, folkevandringer og en ny pengebasert økonomi. Den landsbybaserte munkebevegelsen appellerte lite til urbane mennesker, som heller begynte å danne sekter som sto i stil med den voksende bykulturen. De første folkelige bevegelsene oppsto i de nyurbaniserte områdene i [[Frankrike]] og det nordlige [[Italia]]. Kirkens svar på tiltale var enkelte ganger total utryddelse, som for eksempel av [[katarene]] (fra [[gresk]] ''ren'') som prekte et liv i ytterste nøysomhet og forsakelse, noe som sto i kontrast til kirkens verdslige rikdom. [[Pave Innocens III]] appellerte til korstog mot kjetteriet i [[1208]].<ref>Hay, Denys: ''Middelalderens historie''. Side 146.</ref>