Redigerer Hårtransplantasjon (avsnitt)

== Historie ==
Moderne teknikker for hårtransplantasjon har sine røtter i Japan på 1930-tallet hvor kirurger brukte små samlinger av hårsekker, og også flytting av individuelle hårsekker, for å reparere skadede områder på øyebryn og øyevipper. De gjorde imidlertid ingen forsøk på å behandle [[skallethet]] spesielt. Deres innsats fikk lite internasjonal oppmerksomhet på den tiden, og andre verdenskrig holdt kunnskapen isolert i ytterligere to tiår.

Moderne hårtransplantasjon skjøt fart i den vestlige verden på slutten av 1950-tallet, da den amerikanske [[dermatolog]]en Norman Orentreich begynte å eksperimentere med transplantasjon [[#grafts|grafts]] til skallete områder hos pasienter med mannlig hårtap. Tidligere ble det antatt at transplantert hår ikke ville være i stand til å vokse på skallete mottakerområder. Dr. Orentreich demonstrerte at transplantert hår bevarer egenskapene det hadde før flytting, og fortsetter å vokse livet ut.

I de neste 20 årene jobbet kirurger med å transplantere mindre grafts, men resultatene hadde begrenset suksess hvor 2–4&nbsp;mm store [[#grafts|punch grafts]] som førte til unaturlig «dukkehår» på pasientene. På 1980-tallet begynte Uebel i Brasil å bruke et stort antall mindre [[#grafts|grafts]], og i USA begynte Rassman å flytte tusenvis av [[#grafts|micro grafts]] i én enkelt operasjon.

Sent på 1980-tallet introduserte Limmer bruk av stereo-mikroskop for å dele en hudstripe fra donorområdet opp i [[#grafts|micrografts]]. Denne teknikken kalles «''strip surgery''», hvor en hudstripe skjæres ut av donorområdet i bakhodet. I 1995 publiserte Bernstein og Rassman den første medisinske artikkelen om «''Follicular Unit Transplantation''» hvor hår utelukkende transplanteres i naturlige grupper på 1-4 hår. Ved oppdeling av hudstripen som var skåret ut av bakhodet kunne individuelle hårsekker forberedes og relokeres til preparerte snitt i mottakerområdet. Dette ga et mer naturlig resultat.

Metodene for hårtransplantasjon har fortsatt å utvikle seg, og moderne metoder gir mindre trauma både i donor- og mottakerområdet. Mindre og mer skånsomme snitt for plassering av hårrøttene gjør det blant annet mulig å plassere håret tettere i mottakerområdet.

Moderne metoder legger også mer vekt på det transplanterte hårets retning og vinkel. På starten av 2000-tallet ble «lateral slit» metoden tatt i bruk. Denne gir kirurgene mulighet til å kontrollere vinkelen og retningen på det transplanterte håret, slik at denne følger det naturlige vekstmønsteret.