Redigerer Gustav Vigeland (avsnitt)

== Biografi ==

=== Oppvekst ===
[[Fil:G Vigelands fodested.jpg|thumb|Gustav og [[Emanuel Vigeland]]s fødested og barndomshjem i [[Mandal]] åpnet som museum i 2001. [[Vigeland hus]] blir forvaltet av [[Mandal museum]].{{byline|Bjørn Fjeldstad, 2009}}]]
Adolf Gustav Thorsen var sønn av snekkermester Elisæus Thorsen (1835&ndash;1886) og Anna Aanensdatter (1835&ndash;1907). Han vokste opp som nest eldstemann blant fire brødre; eldstebroren het Theodor, de to yngre het Julius og [[Emanuel Vigeland|Emanuel August]]. I tillegg fikk han en yngre bror da han var to år gammel, Edvard August, men han døde etter bare ett år.

Adolf Gustav vokste opp i leiligheten over farens snekkerverksted i Halse, i huset som i dag har adresse Gustav Vigelands vei 20 i Mandal. Tilgangen til redskap og treverk gjorde at han tidlig fikk pusle med treskjæring. Stadige sykdomsperioder i barndommen gjorde at han ble skrevet ut av skolen og fikk bo hos morfaren på Mjunebrokka på [[Vigeland]], i det som i dag heter [[Lindesnes kommune]], hvor han fikk anledning til å dyrke interessen for treskjæring. Morfaren så at lille Gustav hadde talent, og han fikk den dyktigste treskjæreren i bygda, Tarald Lauen, til å gi ham undervisning i faget.

Sosialt tilhørte familien Thorsen småborgerskapet i Mandal, som drivere av et fremgangsrikt snekkerverksted med flere svenner og læregutter. Faren var aktiv i den pietistiske vekkelsesbevegelsen i byen, og hjemmet var stadig en samlingsplass for religiøse møter. Dette skulle imidlertid forandre seg; Elisæus tapte i begynnelsen av 1880-årene mye penger på noen skipsinvesteringer, og etter hvert begynte han å ty til alkoholen. Moren tok da sønnene med seg og flyttet til Mjunebrokka, dog uten å få innvilget skilsmisse. Gustav er ført inn i skoleprotokollen på Vigeland 19. februar 1883.

I 1884 fikk Elisæus barn med en pike fra Audnedalen, og samme året ble han også dømt for ulovlig omsetting av brennevin.

=== Læretid i Kristiania ===
Thorsen fullførte aldri folkeskolen, og i 1884 ordnet faren en lærlingeplass som treskjærer hos Thorsten Christensen Fladmoe i Kristiania. På kveldstid tok han kurs på [[Tegneskolen]]. I 1886 ble imidlertid Fladmoe syk, og verkstedet ble stengt. Thorsen flyttet tilbake til Mandal, hvor faren lå for døden med tuberkulose.

Først i 1888 returnerte Thorsen til Kristiania, denne gang med ambisjoner om en kunstnerkarrière. Han fikk seg jobb på et treskjærerverksted, men ble oppsagt julaften samme år. Han levde som en løsgjenger en periode, men i begynnelsen av februar [[1889]] oppsøkte han billedhuggeren [[Brynjulf Bergslien]] med en bunke av sine egne skisser. Bergslien ante at det var et spesielt talent han hadde foran seg, og ved hjelp av professor i kunsthistorie, [[Lorentz Dietrichson]], fikk de samlet en gruppe kunstinteresserte personer til å yte den unge kunstneren støtte en tid. Det var på denne tiden at Adolf Gustav Thorsen begynte å bruke etternavnet Vigeland.

Allerede samme år debuterte Vigeland på [[Høstutstillingen]] med statuettgruppen «Hagar og Ismael». I 1890 begynte han å arbeide som assistent for [[Mathias Skeibrok]]; her fikk han også anledning til å jobbe med egne verk.

=== 1890-årene ===
I 1890 fikk han et stipend til en studiereise til København, der han jobbet i atelieret hos Vilhelm Bissen d.y, som var en anerkjent billedhugger, men som i ettertiden har kommet i skyggen av sin [[Herman Wilhelm Bissen|far med samme navn]]. Her jobbet han med helfigurgruppen «Forbannet», et svært dristig prosjekt med tanke på de begrensede midlene han hadde til rådighet. Mottagelsen ble imidlertid god da den ble utstilt på Høstutstillingen året etter. Vigeland hadde med det etablert seg som kunstner, bare 23 år gammel.

I første halvdel av 1893 oppholdt han seg i [[Paris]], hvor han blant annet fikk treffe og studere verkene til [[Auguste Rodin]]. Året etter lagde han relieffet «Helvete» som nok har vært inspirert av Rodins verk «Helvetesporten». I 1895 dro han på studietur til [[Firenze]] med et tre måneders opphold i [[Berlin]] på veien. Her pleide han omgang med blant andre [[Edvard Munch]]. I løpet av det 6 måneder lange oppholdet i Firenze fikk han studert [[renessansen]]s kunst. [[Michelangelo]]s verker skal ha gjort inntrykk på ham. Tilbake i Norge laget han en portrettbyste av Emanuel, som i formspråket er tydelig inspirert av renessansekunsten.

Edvard Munch var seks år eldre enn Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget ''[[Skrik]]''. Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.<ref>{{Kilde avis|tittel=Forsiktig myteknusing|avis=Morgenbladet|url=|dato=9. oktober 2015|side=40}}</ref>

Vigeland holdt i løpet av karrieren to separatutstillinger; i 1894, hvor i alt 51 verk blir stilt ut, og i 1899, med 42 verk.

=== Arbeid ved Nidarosdomen ===
{{Flere bilder
| justering    =  høyre
| retning      =horisontal
| bredde       =

| bilde1=  10 Fra Domkirken i Trondheim. G. Vigeland. Korsfæstelsesgruppe i korbuen - no-nb digifoto 20150728 00159 bldsa PK19365.jpg
| bredde1= 110
| alt1= 
| bildetekst1  =

| bilde2= D 13 Fra Trondhjems Domkirke G. Vigeland. Engel fra korbuen. - no-nb digifoto 20150629 00098 bldsa PK19404.jpg
| bredde2= 110
| alt2= 
| bildetekst2  =
| bilde3= D 16 Fra Trondhjems Domkirke. G. Vigeland. Esaias. Fra Korbuen - no-nb digifoto 20150629 00096 bldsa PK19401.jpg

| bredde3= 110
| alt3= 
| bildetekst3  =

| bilde4= D 14 Fra Trondhjems Domkirke. G. Vigeland. St. Olav (Østre oktogonkapel) - no-nb digifoto 20150728 00157 bldsa PK19351.jpg
| bredde4= 110
| alt4= 
| bildetekst4  =

| undertekst =1898–1902 arbeidet Vigeland med utsmykning av [[Nidarosdomen]] i Trondheim. Postkortene viser Vigelands korsfestelsesgruppe i korbuen, [[engel]] og [[Esaias]] samme sted, og hans [[sankt Olav]] på østre oktogonkapel.
| justering_undertekst = left 
}}
Allerede da Vigeland var i slutten av tyveårene hadde han gode inntekter av arbeidet sammenlignet med andre billedhuggere i Norge, men med en såpass stor produksjon hadde han også store utgifter til materialer og modeller. I årene fra 1898 til 1902 arbeidet han med utsmykning av [[Nidarosdomen]], et arbeid han ikke var altfor begeistret for å ta på seg, men som i det minste ga en forutsigbar inntekt.

Delvis begrunnet av hans arbeid ved domkirken, fikk Vigeland et reisestipend for å studere [[gotisk kunst]] i Frankrike og England. Reisen varte i et helt år fra høsten 1900. I Paris traff han [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og fikk modellert en portrettbyste av ham som senere ble hugget i marmor.

Ikke lenge etter at han kom tilbake fra studiereisen, sa han opp sitt engasjement ved Nidarosdomen, da han følte at arbeidet hemmet hans kunstneriske utvikling. I tillegg hadde han så smått begynt å tenke på et større prosjekt, en monumental fontene.

=== Turbulent familieliv ===
Under arbeidet med «Helvede» rundt 1894 traff Vigeland Laura Mathilde Andersen, som stilte som modell. De utviklet et forhold, og i juni 1899 fikk de datteren Else sammen. Året etter ble Laura på nytt gravid. Vigeland hadde derimot på det tidspunktet innledet et forhold til den 17 år gamle Inga Syvertsen, men gikk med på å gifte seg med Laura mot at hun søkte skilsmisse straks etter vielsen. I mars 1901 ble barnet født, og Laura ga ham navnet Alf Gustav Vigeland, noe Vigeland selv ble svært lite begeistret for. Skilsmissen var ikke et faktum før i 1906.

Vigeland betalte barnebidrag til Laura etter skilsmissen, men utover det hadde han ikke noen kontakt med barna sine.

Også i hans øvrige biologiske familie ble det et brudd for Vigeland i denne perioden. Lillebroren Emanuel hadde bodd i Oslo fra midten av 1890-årene, og var i ferd med å arbeide seg opp som billedkunstner. I etterkant av en utstilling i 1902 ble Emanuel kritisert for å hente mange av motivene sine fra brorens kunst, noe Gustav ikke gjorde noe for å tilbakevise. Det førte til et brudd mellom brødrene, og bortsett fra litt brevveksling i forbindelse med morens død i 1907, hadde de aldri mer kontakt.

=== Portrettering av kjente nordmenn ===
Fra 1890-årene og utover lagde Vigeland på eget initiativ flere portrettbyster av kjente nordmenn. Hans motivasjon for dette var tosidig; for det første var modellering av slike byster en måte for ham å utvikle seg selv teknisk på, for det andre var det godt håp om å få avsetning av slike byster til offentlige institusjoner eller private samlere. Vigeland fikk snart et navn på seg for å være en portrettør med god innsikt i modellenes psyke, og snart ble det ansett som en ære å bli portrettert av ham.

I alt skal Vigeland ha utført 100 portrettbyster i løpet av karrieren, med en særlig konsentrasjon i årene 1901-1907. Personer som har sittet modell og blitt portrettert av Vigeland i denne perioden omfatter [[Henrik Ibsen]], [[Arne Garborg]], [[Knut Hamsun]], [[Edvard Grieg]], [[Aasta Hansteen]], [[Jonas Lie]] og [[Fridtjof Nansen]].

[[Fil:Gustav Vigeland 2007.jpg|thumb|upright|Vigelands «Mann og pike» fra 1906 ved [[Thielska Galleriet]] i Stockholm. En avstøpning av skulpturen står også på [[Vigeland]] i Lindesnes kommune.]]

=== 1900 - 1910 ===
[[File:Nobels fredspris, medalje - no-nb digifoto 20160310 00042 NB NS NM 10016+ 00049 NB NS NM 10023 contrast.jpg|thumb|Vigelands [[relieff]]er til medaljen til [[Nobels fredspris]] 1901–1902.{{Byline|Narve Skarpmoen}}]]

I 1901 ble Vigeland utnevnt til [[St. Olavs Orden|Ridder av St. Olavs Orden]]; på 60-årsdagen i 1929 ble han tildelt [[St. Olavs Orden|Storkorset]]. I 1901 vant han også konkurransen om utformingen av medaljen til [[Nobels fredspris]].

I 1902 overtok Vigeland et falleferdig atelier på [[Hammersborg]], etter at han i mange år hadde arbeidet i leiligheten i [[Pilestredet (Oslo)|Pilestredet]] 8, som upraktisk nok lå i 4. etasje. Samtidig flyttet han inn i en ny leilighet i området sammen med Inga, som offisielt var der som hans husholderske. Utover de mer huslige sysler satt hun ofte modell for billedhuggeren, i tillegg til at hun samvittighetsfullt loggførte alt Vigeland produserte, et arbeid som i ettertid har vært svært nyttig for å gi en oversikt over Vigelands produksjon.

I dette tiåret fullførte han statuene av [[Niels Henrik Abel]] («[[Abelmonumentet]]» 1905), [[Rikard Nordraak]] (1905) og [[Camilla Collett]] (1906) i Oslo og [[Henrik Wergeland]] (1907) i Kristiansand.

I oktober 1907 bestemte formannskapet i Kristiania å bevilge penger til Vigelands fonteneprosjekt. Arbeidet med [[Vigelandsanlegget]] ble dermed satt i gang for fullt, uten at noen, antagelig heller ikke Vigeland selv, på dette tidspunktet ante hvor omfattende dette prosjektet skulle bli.

Mens Vigelands skulpturer i 1890-årene kunne være naturnære og dramatiske, ble figurene på 1900-tallet roligere og mer harmoniske. Forholdet mellom mann og kvinne ble et gjengangertema. Etter [[1910]] begynte han å modellere for hugging i stein, noe som betød at formspråket ble mer stilisert med få detaljer og store flater.

=== 1910 og utover ===
[[File:Gustav Vigeland (9471830616).jpg|thumb|Håndkolorert lysbilde av Vigeland omgitt av skulpturmodeller og byster i atelieret.{{byline|[[Anders Beer Wilse]]/[[Norsk Teknisk Museum]]}}]]
Fra formannskapets vedtak i 1907 arbeidet Vigeland mye med utformingen av fontenen og de tilstøtende tregruppene. Vigeland holdt sitt tidsskjema, men det var problemer med å reise nok penger til prosjektet.

I 1914 begynte Vigeland å lage egne tresnitt. Vigelandsmuseet har registrert 430 tresnitt som er utført i perioden 1914-1940. Motivene på disse er ofte dramatiske landskapsbilder som er tydelig inspirert av sørlandsnaturen.

[[Fil:Vigelandsmuseet.JPG|thumb|[[Vigeland-museet]], Gustav Vigelands bolig og atelier 1924-1943]]

I 1920 hadde den da 51 år gamle Vigeland, etter eget utsagn, behov for en kvinnelig modell med vakre hender. Oppdraget falt på den 18 år gamle Ingerid Vilberg. De utviklet etter hvert et forhold, og året etter flyttet Inga ut fra deres leilighet i Maridalsveien. Vigeland giftet seg med Ingerid i 1922.

Vigeland inngikk i 1919 en prinsippavtale med Oslo kommune om å forære kommunen sitt livsverk mot å få et atelier og museum. Den formelle avtalen ble undertegnet i 1921, og i 1924 kunne Vigeland flytte inn i leiligheten på [[Frogner (strøk)|Frogner]] sammen med Ingerid. Her ble Vigeland boende til sin død i 1943, og bygget huser i dag [[Vigeland-museet]], i tråd med avtalen mellom kunstneren og kommunen. 

Fra 1920 arbeidet han hovedsakelig med fonteneprosjektet, som nå hadde utviklet seg til å bli en hel skulpturpark. Dette forhindrer ham likevel ikke fra å jobbe med andre prosjekter; statuene av [[Christian Michelsen]] og [[Snorre Sturlason]] i Bergen blir til i denne perioden, likeså statuen av [[Peder Claussøn Friis]] utenfor [[Valle kirke (Lindesnes)|Valle kirke]] på Vigeland. 

I 1939 skiltes Vigeland og Ingrid.

Vigeland døde 12. mars 1943. Bisettelsen fant sted 19. mars i Vestre krematorium. Urnen er plassert i tårnrommet i Vigeland-museet.

=== Vigeland og nasjonalsosialismen ===
Etter frigjøringen i mai 1945 stilte oslopressen spørsmål om Vigelands nasjonale holdning. [[Statsråd]] [[Kaare Fostervoll]] beroliget pressen med å ha funnet et brev fra Vigeland, datert 4. juli 1941. Det var et svar på en forespørsel fra departementet om Vigeland ville skrive under på et opprop mot [[bolsjevisme]]n.<ref>''[[Bergens Tidende]]'' 30. juli 1945</ref> Vigeland hadde svart: 
{{sitat|Siden jeg ble voksen har mitt arbeide vært så helt av allmennmenneskelig karakter, at det har utelukket alle politiske elementer.|Vigelands svar<ref name="Wikborg"/>}}
Enkelte kunstkritikere har beskrevet Vigelands skulpturarbeider, særlig Vigelandsanlegget, som preget av et [[fascisme|fascistisk]] kunstideal.<ref>[[Rune Slagstad]]: Døde og levende kropper: Hofmo mot Vigeland, ''Nytt Norsk Tidsskrift'', 2, 2008</ref> Kunstkritikeren [[Pola Gauguin]] skrev om Vigelandsanlegget at «hele Tørtberg-anlegget ånder av [[nasjonalsosialistisk kunst|nazistisk mentalitet]]: Bruskulpturen, med den sammenbitte kraftutfoldelse, er som sprunget ut av pannen på ''[[Kraft durch Freude]]''-bevegelsen, hvor all livsutfoldelse er blitt hermetisert».<ref>Anmeldelse av Vigelandsanlegget av [[Pola Gauguin]], ''[[Verdens Gang]]'', 3. juli 1945</ref> Under [[andre verdenskrig i Norge]] ble bevilgningene til Vigelands arbeid i Frognerparken økt, og Vigeland skrev selv at han «med glede» åpnet sitt atelier for [[Reichskommissariat Norwegen|fremtredende nazister]] og at han «tør trygt la tyske [[soldat]]er med sin utpregede disiplin bevege seg mellom mine arbeider».<ref name="Wikborg">[https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/2GV4Wq/Uholdbar-brunmaling-av-Gustav-Vigeland--Tone-''Uholdbar brunmaling av Gustav Vigeland'', kronikk av Tone Wikborg, førstekonservator ved Vigelandmuseet, i ''Aftenposten'' 25. april 2019]</ref>