Redigerer Gulag (avsnitt)

=== Historie frem til andre verdenskrig ===
Fangeleirene var en videreføring av tvangsarbeidsleirer fra [[tsar]]tiden. Grunnlaget var at [[bolsjevikene]]s leder [[Lenin]] sommeren [[1918]] forlangte at alle «upålitelige elementer» skulle sperres inne i konsentrasjonsleirer - i praksis betydde det alle som ikke støttet bolsjevikene, eller av andre grunner kunne betraktes som «folkets fiender». Man begynte derfor å arrestere personer og sette dem i fangeleirer som gjerne lå nær byene. De virkelige tvangsarbeidsleirene som kom noe senere, ble derimot opprettet på mer avsidesliggende steder.

En av de viktigste fangeleirene i den tidligste tiden var den på [[Solovkiøyene]], som mottok mange fanger frem til [[1926]]. Noen av fangene der fikk anledning til å drive forskjellige aktiviteter, deriblant [[teater]]. Imidlertid ble mange av fangene behandlet grusomt, og [[tortur]] var utbredt. Det var her den beryktede [[Naftaly Frenkel]] begynte sin karriere som fangevokter.

GULag-leirene ble offisielt grunnlagt [[25. april]] [[1930]], etter at [[Stalin]] hadde bestemt at leirsystemet skulle utvides. Fangene ble etter hvert en viktig kilde til billig arbeidskraft for gjennomføringen av Sovjetunionens [[industri]]aliseringsprogram. Den 225&nbsp;km lange [[Kvitsjøkanalen]] i [[1932]]–33 ble bygd i løpet av bare to år, med svært primitive redskaper, av 170 000 fanger, hvorav 25 000 omkom. Dette ble omtalt som et helteepos av [[Maksim Gorkij]] og 120 andre forfattere. Men under den store [[terror]]en i [[1937]] ble forholdene verre. Nå var ikke hensikten lenger rehabilitering, og en fange kunne ikke lenger kalle sin vokter ''tavaritsj'' (kamerat). [[Trotskij]]s sønn omkom i Gulag. Hans kone og to svigersønner døde også, og Trotskijs barnebarn, som var blitt foreldreløse, forsvant sporløst.<ref>Geert Mak: ''Europa'' (s. 410), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4</ref> Av de 394 medlemmene i [[Komintern]]s eksekutiv-komité i januar [[1936]], var 171 i live i april [[1938]].<ref>Geert Mak: ''Europa'' (s. 411)</ref>

Fanger i leirene ble gjennomgående behandlet svært dårlig, både etter dagens og datidens standarder. De fikk systematisk for lite mat, og ble dermed utsatt for en rekke sykdommer. Samtidig måtte de arbeide, ofte med tungt kroppsarbeid som [[gruve]]drift og [[tømmer]]hugging. Mye på grunn av den dårlige behandlingen var ikke GULag økonomisk sett særlig lønnsomt. Fri arbeidskraft ville vært langt mer produktiv. GULag var ikke bare var grusomt og umenneskelig, men også en økonomisk byrde for sovjetsamfunnet.<ref>Robert Gellately: ''Lenin, Stalin og Hitler'' (s. 531), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8</ref>

Fra 1930 ble leirene (under Stalin) bedre organisert. I 1931 ble det regstrert omkring 200 000 innsatte fanger totalt. I [[1935]] var antallet steget til 800 000, og ikke lenge etter var det nådd over en million. Antallet var 1. januar [[1941]] 1&nbsp;500&nbsp;524 fanger – ikke medregnet 429 000 i arbeidskolonier og 488 000 i vanlig fengsel.<ref>Robert Gellately: ''Lenin, Stalin og Hitler'' (s. 276)</ref> Etter andre verdenskrig toppet det seg igjen med 2,5 millioner registrerte arbeidsfanger i [[1952]].<ref name="ReferenceA">Robert Gellately: ''Lenin, Stalin og Hitler'' (s.529)</ref> Men som i Tyskland ble det regelmessig løslatt store grupper.

Antallet leirer i GULag-systemet vokste raskt, og hadde i 1937 etter Stalins [[offiser]]sutrenskinger om lag to millioner fanger. 10. juni 1937 ble de mest betydningsfulle [[general]]ene i [[Den røde hær]] arrestert og henrettet i løpet av én dag. Alle militære distriktskommandanter og tre av de fire [[admiral]]ene ble henrettet. Av den røde hærs offiserer med minst obersts rang ble flere drept av Stalin enn av [[Hitler]].<ref>Geert Mak: ''Europa'' (s. 412)</ref> Dette året gjorde antall sultofre utslag på befolknings[[statistikk]]en, som derfor ikke kunne offentliggjøres. Følgelig ble hele folketellingskommisjonen arrestert, fordi de «på forrædersk vis hadde gjort seg flid med å redusere innbyggertallet i SSSR».<ref>Geert Mak: ''Europa'' (s. 406)</ref>

Alt i alt regnes det med at kanskje så mange som 18 millioner sovjetborgere fikk erfare GULag-systemet, rubrisert som kriminelle eller politiske fanger. Noen satt der bare en kort tid, andre lenge. I mellom [[1930]] og 1941 fikk hele 20 millioner sovjetborgere en eller annen dom på seg. I 1938 ble det f.eks påbudt å si opp arbeidere og kaste dem ut av bedriftsboligen hvis de kom for seint på jobb tre ganger. I [[1939]] ble dette trappet opp ved at man ''kriminaliserte'' dårlig oppførsel på arbeidsplassen. Det ble ført en obligatorisk arbeidsbok for hver ansatt. I juni 1940 ble det innført syv dagers arbeidsuke, altså slutt på søndagsfri. Arbeidere og [[lærer]]e som kom mer enn 20 minutter for sent på jobb, kunne idømmes et halvt års «forbedringsarbeid», der de ble trukket for en fjerdedel av lønnen sin, og fengsel i inntil fire måneder. Siden ingen kan gardere seg mot å komme for sent, ble tre millioner (dvs. åtte prosent av landets samlede arbeidsstyrke) stilt for retten, og halvparten av disse fikk fengselsstraff. Dette ble ett av de mest forhatte dekretene. Fra 10. august [[1940]] kunne ansatte også sendes i leir i inntil tre år for påstått slurv eller nasking. Alt avhang av at oppsynsmennene var redelige å ha med å gjøre, og domstolene var oversvømt av saker mot påstått udisiplinerte arbeidere. Stalin ble urolig over misnøyen dette vakte, men rustningskommissæren [[Boris Vannikov]] overbeviste ham om nødvendigheten av å inngi folk respekt for autoritetene. Folk på sin side ble så distrahert av utryggheten dekretene medførte i hverdagen deres, at de knapt la merke til begivenheter som [[Frankrike]]s fall og okkupasjonen av [[Baltikum]].<ref>Robert Gellately: ''Lenin, Stalin og Hitler'' (s. 276-77)</ref>  Fra 22.juni 1941 trådte direktiv 221 i kraft. Det kriminaliserte «trusler» mot sovjetstaten, dvs at personen kunne oppfattes som et «samfunnsskadelig element». I løpet av ti måneder var 84 034 arrestert med hjemmel i dette direktivet.<ref name="ReferenceB">Robert Gellately: ''Lenin, Stalin og Hitler'' (s. 531)</ref>

Etter [[Operasjon Barbarossa]] ble gulagene kraftig redusert, da en god del av de innsatte ble tvangsinnskrevet i den sovjetiske hæren og sendt til fronten. Dekreter av 12. juli og 24. november løslot over 600 000 fanger, hvorav 175 000 til mobilisering. Det fantes også fanger som meldte seg frivillig, men av disse måtte mange sone videre i Gulag etter krigen, og noen fikk attpåtil straffen sin forlenget. Kvinneandelen i leirene steg fra 17,3 % i [[1943]] til 28,4 % i [[1945]], som følge av de mange mobiliserte.<ref name="ReferenceA"/> I femårsperioden 1941–45 oppgis det offisielt 621 637 dødsfall blant Gulag-fanger, men trolig var det store mørketall.<ref name="ReferenceB"/>