Redigerer Grundgesetz (avsnitt)

== Historie ==
=== Sekslandskonferansen ===
[[Sekslandskonferansen i London 1948]] ble i to sesjoner (23. februar til 6. mars og 20. april til 2. juni) avholdt mellom [[USA]], [[Storbritannia]], [[Frankrike]] og Tysklands nærmeste nabostater [[Be-Ne-Lux-landene]]. Foranledningen til konferansen var bl.a. utenriksministerkonferansen 15. desember 1947 mellom de fire seiersmaktene USA, Storbritannia, Frankrike og [[Sovjetunionen]], som hadde endt uten resultat i Tysklandsspørsmålet, og Sovjetunionen var ikke innkalt til Londonkonferansen. Derimot startet [[Berlinblokaden]] 24. juni 1948. 
=== Frankfurtdokumentene ===
Konferansen i London vedtok at de tre militærguvernørene for henholdsvis USA, Storbritannia og Frankrike skulle gi anbefalinger til [[Ministerpresident|ministerpresidentene]] i de vesttyske ministerpresidentene («Londonanbefalingene»). Regjeringssjefene for de tyske delstatene mottok 1. juli militærguvernørenes anbefalinger i [[Frankfurt am Main]] og dokumentene fikk deretter navnet [[Frankfurtdokumentene]]. 
=== Rittersturzkonferansen, Forfatningskonventet på Herrenchiemsee ===
Dokumentene ble deretter behandlet av de tyske delstatsregjeringene i [[Rittersturzkonferansen]] og videre i en fagkonferanse ([[Forfatningskonventet på Herrenchiemsee]]), før et utkast endelig ble presentert for Det parlamentariske Råd.

=== Det parlamentariske råd ===
Den endelige behandlingen av grunnloven ble ikke gjort av en grunnlovsgivende forsamling, noe som i såfall skulle vært valgt av hele Tyskland.<ref name="EB">[[Einar Berntzen]] i Politikk i Europa, kap. 13. ISBN 978-82-1502220-8</ref> Det parlamentariske råd besto av medlemmer av delstatsforsamlingene i de daværende vesttyske delstatene. Dette var delstatene som lå innenfor vestmaktenes okkuperte område, det vil si områdene okkupert av USA, Storbritannia og Frankrike. Forslaget ble dessuten kalt grunnlov og ikke konstitusjon.<ref name="EB"/> Rådet holdt sitt første møte 1. september 1948. Ved avstemningen 8. mai 1949 stemte 53 for og 12 mot forslaget til Grundgesetz.

[[Ratifisering|Ratifiseringen]] av Grundgesetz foregikk i de tyske delstatene i perioden 18. til 21. mai 1949. Det var delstatsparlamentene som stemte og det ble ikke avholdt noen folkeavstemning. [[Bayern]] stemte imot Grundgesetz, men aksepterte at den hadde gyldighet også for dem, da flere enn 2/3 av delstatene hadde stemt for.<ref>{{Kilde www|url=https://www.fjs.de/fileadmin/user_upload/FJS/Documents/deutschlandpolitik/DS9_47.pdf|tittel=Unser Nein zu Bonn, unser Ja zu Deutschland|besøksdato=21. august 2023|dato=u.d.|forlag=CSU}}</ref>

=== Okkupasjonsstatuttet 1949-1955 ===
[[Okkupasjonsstatuttet]] var et regelverk for (Vest-)Tyskland, fastsatt av [[Allierte (andre verdenskrig)|de vestlige allierte]], og ble meddelt Det parlamentariske råd i mai 1945. Statuttet trådte i kraft etter tiltredelsen av Konrad Adenauers første regjering i september 1945, og gjaldt parallelt med Grundgesetz. Det ble opphevet ved [[Parisavtalene]] i 1955.<ref>{{Kilde www|url=http://www.1000dokumente.de/index.html?c=dokument_de&dokument=0013_bes&object=context&st=&l=de|tittel=Einführung Besatzungsstatut zur Abgrenzung der Befugnisse und Verantwortlichkeiten zwischen der zukünftigen deutschen Regierung und der Alliierten Kontrollbehörde, 10. Mai 1949 / Bayerische Staatsbibliothek (BSB, München)|besøksdato=2017-12-10|fornavn=Bayerische Staatsbibliothek - Digitale Bibliothek, Münchener|etternavn=Digitalisierungszentrum|verk=www.1000dokumente.de}}</ref>

=== Tysklands gjenforening ===
Grundgesetz skulle etter artikkel 23 i den nye Grundgesetz først virke i de daværende delstatene [[Baden]], [[Bayern]], [[Bremen]], [[Berlin]], [[Hamburg]], [[Hessen]], [[Niedersachsen]], [[Nordrhein-Westfalen]], [[Rheinland-Pfalz]], [[Schleswig-Holstein]], [[Württemberg-Baden]] og [[Württemberg-Hohenzollern]]. Grunnloven skulle gjelde i «andre deler av Tyskland» når disse tiltrådte BDR.<ref name="EB"/><ref>Artikkel 23 fra 1949: ''Dieses Grundgesetz gilt zunächst im Gebiete der Länder Baden, Bayern, Bremen, Groß-Berlin, Hamburg, Hessen, Niedersachsen, Nordrhein-Westfalen, Rheinland-Pfalz, Schleswig-Holstein, Württemberg-Baden und Württemberg-Hohenzollern. In anderen Teilen Deutschlands ist es nach deren Beitritt in Kraft zu setzen''</ref> Med «andre deler av Tyskland» mente man de delene av Tyskland fra 1937 som ikke ble en del av Vest-Tyskland i 1949. Det dreide seg om [[Saarland]] i vest og i øst de deler som var okkupert av Sovjetunionen og som senere ble [[DDR]]. 

Saarland ble en egen delstat i [[BRD]] i 1957. Etter DDRs sammenbrudd og [[Murens fall]], fantes den ene mulighet å utvide området for Grundgesetz til de østlige delstatene, altså ved bruk av Artikkel 23. En annen mulighet var å holde en folkeavstemning for å vedta en ny forfatning etter grunnloven Arikkel 146. Ved valgene i mars 1990 valgte flertallet i de østlige delstatene partier som gikk inn for en ren utvidelse av Grundgesetz etter Artikkel 23. DDR-parlamentet [[Volkskammer]] vedtok 23. august 1990 å slutte seg til BRD med virkning fra 3. oktober 1990. Artikkel 23 ble opphevet, for å vise at Tyskland nå ikke gjør krav på ytterligere territorium.<ref name="EB"/><ref>[http://www.chronikderwende.de/lexikon/glossar/glossar_jsp/key=art23.html Chronik der Wende: Artikel 23 Grundgesetz] besøkt 3. februar 2014</ref>