Redigerer Gresk kunst i antikken (avsnitt)

== Innledning ==
Antikkens greske kunst har hatt en enorm innflytelse på kulturene i tallrike land fra [[oldtiden]] og opp til nåtiden, spesielt innenfor [[skulptur]] og [[arkitektur]]. I vest på [[romersk kunst]] i [[Romerriket]] hovedsakelig avledet fra greske modeller. I øst innviet [[Aleksander den store]]s erobringer flere land i en utveksling mellom greske, [[Sentral-Asia|sentralasiatiske]] og [[India|indiske]] kulturer, noe som resulterte i blant annet [[gresk-buddhistisk kunst]] med forgreining så langt unna som til [[Japan]]. I kjølvannet av [[renessansen]] i Europa inspirerte den [[Humanisme|humanistiske]] [[estetikk]] og høye standard av gresk kunst generasjoner av europeiske kunstnere. Godt inn på [[1800-tallet]] dominerte den klassiske tradisjonen som ble avledet fra gresk kunst kunsten i den vestlige verden.

=== Selvbevisst egenart ===
[[Fil:Vognstyreren-fra Delfi2.jpg|thumb|''Vognkjøreren fra Delfi'', Delfis arkeologiske museum. En av de største bevarte verker av gresk bronsekulptur, datert til rundt 470 f.Kr. Del av en større statuegruppe som ble gitt til Apollons helligdom i Delfi av Polyzalos, bror av tyrannen på [[Siracusa]]. Statuen er i tidlig klassisk stil og en av de få med innlagt glass i øynene.]]
Den greske sivilisasjon skiller fra de andre sivilisasjonene i [[Egypt]] og [[Midtøsten]]. Mens den egyptiske sivilisasjonen var et homogent, uforanderlig hydralistisk samfunn under en hersker, [[farao]], i et klart avgrenset geografisk område, var den greske sivilisasjonen forskjellig i nær alle aspekter.

Hellas dannet ingen klart avgrenset geografisk område, men spredde seg over den greske halvøya, over øyene i [[Egeerhavet]] og langs kysten av [[Anatolia]]. Det var greske samfunn langs [[Svartehavet]], i sørlige [[Italia]] og på [[Sicilia]], og så langt unna som langs kysten av [[Frankrike]] og i [[Spania]]. Grekerne var desentraliserte, kun knyttet sammen via sjøveiene, og de hadde ingen felles politisk enhet eller felles styre. Den greske verden besto av en rekke selvstyrte bystater som hyppig lå i krig med hverandre, styrt av enkeltindivider, mindre grupper eller av et flertall; [[tyrann]]er, [[oligarki]] eller [[demokrati]] – begreper som er alle greske, noe også ordet for [[politikk]] er, avledet av ''polis'' (by), i betydningen «selvstyrt by».

Grekerne, eller ''hellenerne'' som de kalte seg selv, var selv meget selvbevisst om at de hadde en felles kultur, hva [[Herodot]] på 400-tallet f.Kr. kalte for «vi er alle av samme slag og de den samme tale, vår felles helligdommer for gudene og ritualer, våre felles sedevaner».<ref>Honour, Hugh & Fleming, John (1982): ''A World History of Art''. Macmillan Reference Books. ISBN 0-333-37185-2. Side 94-95</ref>

[[Fil:Eirene Ploutos Glyptothek Munich 219 n4.jpg|thumb|[[Eirene (gudinne)|Eirene]], fredens gudinne, bærer [[Plutos]], rikdommens Gud, på armen. Et eksempel på en romersk kopi av en tapt gresk originalskulptur av [[Kefisodotos den eldre]], ca. 370 f.Kr., og som en gang sto på [[agora]] i [[Athen]].]]
Grekerne var sjøfarende og kom tidlig i kontakt med andre sivilisasjoner, blant annet den egyptiske, og lærte sannsynligvis billedhoggerkunsten herfra. De første skulpturene ble gjort i tre, ''[[xoanon]]'', men skulpturer hogd ut av stein tok antagelig utgangspunkt i den egyptiske formelen oppdelingen av kroppen, et abstrakt numerisk system for [[proporsjon]], men frigjorde seg snart fra det fastlagte skjemaet. Hvor egypterne hadde en tradisjonstung kunnskap om hvordan det menneskelige legemet var oppbygd, tok grekerne et mer [[empiri]]sk tilnærming og benyttet sansene få se hvordan kroppen faktisk så ut. «Den store oppvåkningen», som den engelske kunsthistorikeren Ernst Gombrich kaller det: oppdagelsen av naturgjengivelsen.<ref>Gombrich, E.H.: Verdenskunsten. Oslo 1979. ISBN 82-03-11798-8. Side 46-48.</ref>

Kunsthistorikere har sporet den greske kunsten i tre påvirkninger: etterlevninger fra den [[Minoisk kultur|kretisk]]-[[Mykensk kultur|mykenske]] kulturen (eller [[Egeisk kultur]]), bidrag fra [[dorerne]], og ikke minst lærdom fra [[assyrere]] og [[egypt]]ere. Lærdom fra øst, fra [[Anatolia]] og bortenfor, ga påvirkning som utjevnet den europeiske [[geometri]]ske stilen mot en voksende [[naturalisme]].<ref>Huyghe, Reneé: «Art forms and society» i ''Larousse Encyclopedia of Prehistoric & Ancient Art''. Hymlyn London 1981. ISBN 978-0896-73079-3. Side 236.</ref>

Grekerne overtok antagelig også den egyptiske metoden å forbedre en steinblokk ved å tegne statuens omriss, overført på deres egen steintype. Her var grekerne heldige da stein fra [[Paros]], kjent for sin hvite [[marmor]], og fra andre øyer i [[Egeerhavet]], og fra fjellene [[Ymittos|Hymettos]] og [[Pentélikon]], hadde en særdeles vakker, nærmest gyllent, lysende skjær i fargen.<ref>Honour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 99</ref>

=== Den mannlige nakenhet ===
[[Fil:009MA Kritios.jpg|thumb|''Kritiosgutten'', tidlig klassisk tid, Akropolis' arkeologiske museum i Athen.]]
En orientalsk, østlig påvirkning er også tilstede i de første utskjæringer av menneskefigurer, eksempelvis i utskjæring i [[elfenben]] av en knelende gutt som viser [[Syria|syrisk]] eller [[Fønikia|fønikisk]] behandling i detaljene<ref>Honour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 98</ref>, men figuren har allerede et karakteristisk gresk element i seg ved at figuren er naken. Hverken i Egypt eller i Midtøsten er mannlig nakenhet vanlig i kunsten. Ved å kle av figuren ble grekerne opptatt av musklene og huden på en avslørende og nyskapende måte som det egyptiske skjemaet ikke tillot. Den skulpturelle nakenhet var dog forbeholdt mannlige figurer. Når grekerne opptok den fønikiske fruktbarhets- og modergudinnen [[Astarte]] som [[Afrodite]] ble hun kledd opp og dekket til, og det kvinnelige legeme ble ikke behandlet i sin fulle form før ut på 300-tallet f.Kr.

[[Fil:Doryphoros.jpg|thumb|150px|left|Polykleitos' ''[[Doryforos]]'' (Spydbæreren), et tidlig eksempel på klassisk ''[[contrapposto]]''.]]
Dyrkelsen av den mannlige nakenhet er blitt forklart i en [[aristokrati]]sk krigerkultur, og i den greske praksis å opptre naken i [[Antikkens olympiske leker|atletiske øvelser]] (atleter var også soldater), men dens opprinnelse kan ha sin bakgrunn i å knytte nakenhet i en tidligere dyrkelse av andakt og ærefrykt i religiøs, orientalsk kunst.<ref>Honour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 100</ref> Den greske nakenhet har alltid vært noe merkelig for andre sivilisasjoner. Engelsk språk har i motsetning til norsk et skille mellom «naked» og «nude». Å være naken (''naked'') er å bli fratatt klærne og innebærer et element av forlegenhet mens avkledd (''nude'') har en dannet bruk uten forlegenhet.<ref>Clark, Kenneth (1956): ''The Nude''. Penguin 1981. ISBN 0-14-02-0484-9. Side 1.</ref> 

Den nakne greske yngling, fjernt fra alderdommens forfall, reflekterte en selvbevisst, [[Elitisme|elitistisk]] syn ikke bare på det greske samfunn i henhold til andre «barbariske» samfunn, men også på et mannsdominert samfunn som «henviste kvinner til hjemmet, smilte til [[pederasti]] og synes aldri å ha tvilt på menns overlegenhet, i skjønnhet såvel som styrke».<ref>Honour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 100</ref> Men de første greske statuer, hovedsakelig avbildninger av guden [[Apollon]], var ikke vakre, men stive og mindre naturlige enn deres egyptiske forbilder som hadde to karakteristikker: de var ideelle og tydelige, perfeksjonert gjennom tusener av år. Gresk kunst starter med et konsept om den perfekte form, ikke mot en dragning av [[Realisme (kunst)|realisme]], og den perfekte form er som Apollon selv, harmonisk og [[Matematikk|matematisk]] definert, eksempelvis definert av matematikeren [[Pythagoras]]. Før Apollon er vakker er han billedframstillingen av den ideelle, tydelige form, og deretter utvikler formen seg gradvis til etterligning, ''[[mimesis]]'' (imitasjon), anskueliggjort filosofisk av [[Platon]] og [[Aristoteles]].<ref>Clark, Kenneth (1956). Side 26-27.</ref>

Den greske nakenstatue varierer stort i anatomisk nøyaktighet, og det har blitt gjort mange forsøk på å datere dem nærmest tiår for tiår i antagelsen av at skulptørene strebet etter stadig større naturalisme. Hvor riktig denne kronologiske antagelsen enn måtte være, synes det som om en mer naturalistisk tilnærming skjedde fra tidlig på 400-tallet f.Kr., rundt 480 f.Kr., noe som kan bevitnes i de statuer som ble revet overende under den [[Persia|persiske]] herjingen av [[Akropolis]] i [[Athen]] og senere begravd under de nye fundamentene (og således bevart for ettertiden). Også statuer, som ''[[Kritiosgutten]]'', hogd ut ikke lenge etter katastrofen har de samme karakteristikker. Den arkaiske stivheten er erstattet av ikke bare framstående skjønnhet, men en ny ledighet hvor høyre kne er lett bøyd, tyngden flyttet mot venstre, og hodet er lett vendt mot høyre, nok til at en følelse av liv blir gitt til totaliteten. Kroppen er ikke lenger utskåret i henhold til et diagram, men i sin organiske form i naturlig balanse. Antikke kilder oppgir navnet [[Pythagorus fra Rhegium]] (ikke matematikeren) som den skulptøren som «først ga rytme og proporsjoner til sin skulpturer».<ref>Clark, Kenneth (1956). Side 29.</ref>

=== Den kvinnelige nakenhet ===
[[Fil:Cnidus Aphrodite Altemps Inv8619.jpg|thumb|''Afrodite fra Knidos'', romersk marmorkopi, men hvor hode, armer, ben og draperi er restaurert.]]
I antikkens Hellas er det ingen naken kvinneskulptur fra før 500-tallet f.Kr., og de var sjeldne på 400-tallet. Det var både religiøse som sosiale grunner for dette. Mens den nakne Apollon var en del av det guddommelige var det både religiøse og rituelle tabuer som førte til at Afrodite ble tildekket. Selv så sent som 300-tallet f.Kr. var den nakne Afrodite assosiert med orientalske kulter og hennes fysiske skjønnhet ble antagelig sett på som [[kjetteri]] mer enn fordømt av moralske grunner.<ref>Clark, Kenneth (1956). Side 65.</ref> 

[[Fil:Venus de Milo Louvre Ma399 n2.jpg|thumb|150px|left|''Venus fra Milo''.]]
Også sosialt var begrensningene tilsvarende. Hvor de mannlige atletene var nakne eller så vidt tildekket, var de greske kvinnene forvist til hjemmet, tildekket fra hode til tærne. Unntaket var spartanerne som sjokkerte de øvrige grekere med å la sine kvinner vise lårene og delta i gymnastiske øvelser. De sjeldne tegninger av nakne kvinner på greske vaser er alt annet enn gjengivelse av ideelle skjønnheter, men fra midten av 400-tallet f.Kr. synes det som om kvinnefigurer på drikkebegre er blitt mer attraktive. Istedenfor nakne ble kvinner gjengitt tildekket av tynne slør som klebet om dem, ''draperie mouillée'', et grep som ble benyttet fra arkaisk tid og framover. Og likeledes som greske skulptører lærte seg å utforske mannlig muskelspill og skjelettstrukturen, ble de dyktige til å gjengi tekstilenes myke folder og naturlige tyngde.<ref>Clark, Kenneth (1956). Side 68.</ref> 

Det synes som det er først med [[Praxiteles]] og ikke minst med hans [[Afrodite fra Knidos]] at den nakne kvinneakt står fram, skjønt den er stoppet i det øyeblikket hvor hun enten kler på eller av seg. Den venstre armen holder hennes drakt mens den andre dekker skjødet, og fotstillingen er lånt fra den mannlige akt. Statuen er antagelig utført en gang rundt år 350 f.Kr. [[Plinius den eldre]] rapporterer at borgerne på øya [[Kos]] avviste statuen, men den ble tatt imot i byen [[Knidos]] i [[Anatolia]] hvor en forfatter fra senantikken har gitt livlig redegjørelse av et besøk til hennes helligdom der.<ref>Clark, Kenneth (1956). Side 73.</ref>

Afrodite fra Knidos var ikke den eneste gudinneskulptur av Praxitles. Han gjorde også en hvor beina og hoftene er tildekket, men brystene blottet, bevart i tallrike kopier og hvor den beste kanskje er [[Venus fra Arles]] i Louvre, men som i moderne tid er blitt restaurert på en tragisk måte. Hele overkroppen er blitt glattet ned da den franske kongen fant antydningen av muskler og ribbein avskyelig, nettopp det som var gresk kunsts reelle vesen. En annen tilsvarende antikk kvinneakt er [[Venus fra Milo]] som bidro til [[Hellenismens kunst|den hellenistiske kunstens]] fødsel. Epokens utallige venusfigurer har adskillig sjarm, men som det meste av kunsten i denne tiden har den mistet sin religiøse betydning og blitt underholdning og yndefull dekorasjon. Og utpå 100-tallet e.Kr. dør den nakne kvinnefiguren ut som kunstnerisk emne inntil den blir gjenfødt i [[renessansen]].

=== Stiltrekk ===
[[Fil:Amphora lion Louvre CA3327.jpg|thumb|Amforia med en løve, svartfigurstil, Louvre, Paris.]]
Kunsten i antikkens Hellas er vanligvis delt stilistisk i fire perioder: ''geometrisk'', ''arkaisk'', ''klassisk'' og ''hellenistisk'' (se nedenfor). Den geometriske tidsalder er vanligvis datert fra rundt år 1000 f.Kr., skjønt det er en periode som rommer stor usikkerhet og hvor kunnskap om kunsten som ble skapt i de påfølgende 200 år (tradisjonelt kjent som «Den mørke tidsalder») svært sparsom. Perioden fra 600-tallet f.Kr. vitner om en langsom utvikling av den arkaiske stil slik den er eksemplifisert i [[svartfigurkeramikk]], det vil si figurativt vasemaleri med svarte figurer. Begynnelsen på [[perserkrigene]] (480 f.Kr. til 448 f.Kr.) er vanligvis sett på som en skille mellom de arkaiske og de klassiske periodene, og regimet til Aleksander den store (336 f.Kr. til 323 f.Kr.) er hva som skiller den klassiske perioden fra den hellenistiske perioden.

I virkeligheten var det intet skarpt skille fra den ene perioden til den andre. Kunstarter ble utviklet i ulikt tempo på de ulike stedene i den greske verden, og som i alle tidsaldrer arbeidet noen kunstnere i mer innovative stiler enn andre. Sterke lokale tradisjoner, konservativ i sin karakter, og kravene til lokale religiøse [[kult]]er har gjort det mulig for kunsthistorikere å lokalisere opprinnelsen til selv omplassert kunst.

=== Bevart gresk kunst ===
Antikkens greske kunst har blitt bevart med størst hell i skulptur og arkitektur, foruten også en del mindre kunstarter som myntformgivning, keramikk og smykkekunst. Fra den arkaiske perioden har en god del malt keramikk (vasemaleri) overlevd, men disse levningene gir et feilaktig inntrykk av rekkevidden av gresk kunstuttrykk. Grekerne, som i de fleste europeiske kulturer, anså [[malerkunst|maleri]] som den aller høyeste form for kunst. Maleren [[Polygnotos av Thasos|Polygnotos]] fra [[Thasos]], en øy helt nord i [[Egeerhavet]], var virksom på midten av 400-tallet f.Kr. i Athen og ble sett på av senere grekere på samme måte som kunstvitere i dag forholder seg til [[Leonardo da Vinci]] eller [[Michelangelo]]. Hans verker var fortsatt beundret 600 år etter at hans død. I dag har ''ingen'' av disse overlevd, selv ikke som kopier.

Selv innenfor skulptur og arkitektur er det kun et fragment av det totale som har overlevd. Mange skulpturer av [[Hedendom|hedenske]] guder ble bevisst ødelagt i løpet av den tidlige [[Kristendom|kristne]] tidsalder. Når [[marmor]] blir brent ble [[kalk]] produsert og det var den ulykksalige skjebnen til det meste av gresk billedhoggerkunst i marmor i løpet av [[middelalderen]]. Likeledes førte den akutte mangelen på [[metall]]er i løpet av middelalderen som førte til at mesteparten av greske bronsestatuer ble smeltet om. De statuene som har blitt bevart gjorde det stort sett ettersom de ble brent og glemt, eller i en del tilfeller at de forsvant i havet ved skipbrudd, ulykksalig i sin tid, men heldig for ettertiden.

Det store flertallet av greske bygninger har ikke blitt bevart. De ble enten revet i krig, plyndret for bygningsmaterialer eller blitt ødelagt i løpet av de mange [[jordskjelv]] i Hellas i århundrenes løp. Kun en håndfull templer, som [[Parthenon]] og [[Hefaisteion|Hefaisteion-templet]] i [[Athen]], har blitt spart. Fem av [[Verdens syv underverker]] ble skapt av grekere ([[Zevsstatuen i Olympia]], [[Artemistempelet i Efesos]], [[Kolossen på Rhodos]], [[Mausoleet i Halikarnassos]], og [[Fyrtårnet på Faros ved Alexandria]]) er det kun fragmenter igjen av.

Fra den arkaiske perioden av gresk kunst er vasemaleri og skulptur bortimot de eneste som former for kunst som har blitt bevart for ettertiden i et visst antall. Kun svært få eksemplarer av maleri har blitt bevart fra denne perioden. Selv om [[mynt]]er først ble oppfunnet på midten av 600-tallet f.Kr. ble de ikke vanlig i det meste av den greske verden før utpå 400-tallet f.Kr.