Redigerer Grønlandssaken (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Saken var mest aktuell i tiden mellom [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]], i [[mellomkrigstiden]]. Saken hadde bakgrunn i at Danmark etter [[Kielfreden|Kieltraktaten]] av 1814 skulle avstå Norge til [[Sverige]]. De gamle norske [[Skattland|skattlandene]] [[Island]], [[Færøyene]] og Grønland fulgte ikke med. Norge godtok ikke Kieltraktaten og forsøkte i 1819-1821 å få råderett over bilandene.<ref name=":1">{{Kilde artikkel|tittel=Utenriksministerens legitimasjon.Wienkonvensjonen om traktatretten, artikkel 46 og Ihlen-erklæringen|publikasjon=Jussens Venner|doi=10.18261/ISSN1504-3126-1982-04-01|url=https://www.scup.com/doi/10.18261/ISSN1504-3126-1982-04-01|dato=april 1982|fornavn=Knut|etternavn=Tønsberg|serie=4|bind=17|sider=107–128|issn=0022-6971|besøksdato=2025-05-17}}</ref>   

Danmark opprettet et dansk [[Monopol|handelsmonopol]] i 1776 og stengte andre land ute. Monopolet gjaldt de bebodde områdene, mens Øst-Grønland ble besøkt av utlendinger utover 1800-tallet. Danske myndigheter på Grønland utvidet i 1921 monopolet til hele Grønland. I 1916 solgte Danmark [[Dansk Vestindia]] til USA og fikk i den forbindelse USAs anerkjennelse for å utvide sin kontroll til hele Grønland. Etter første verdenskrig anerkjente Frankrike, Italia, Japan og Sverige Danmarks krav på hele Grønland.<ref name=":1" />   

Etter at Norge ble en selvstendig nasjon etter [[unionsoppløsningen]] i [[1905]], ble det en økende diskusjon om Grønland egentlig hørte til Norge. Samtidig ble det arbeidet for at [[Svalbard]] skulle høre til Norge. I samtaler med den danske ambassadøren i Norge sommeren 1919 uttalte utenriksminister [[Nils Claus Ihlen]] seg om Grønlandssaken. I samtale den 22. juli 1919 kom den såkalte Ihlen-erklæringen, som gikk ut på at Danmark skulle støtte Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i [[Paris]].<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.dagogtid.no/reportasjar/da-noreg-ville-ha-gronland/623973|tittel=Då Noreg ville ha Grønland|besøksdato=2025-05-17|dato=2025-02-26|fornavn=Harald Dag|etternavn=Jølle|språk=nn-NO|verk=www.dagogtid.no}}</ref> Til gjengjeld skulle ikke Norge kreve Grønland eller deler av Grønland.

I 1921 erklærte Danmark at hele [[Grønland]] og farvannene rundt skulle være under dansk styring, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter, fordi norske [[selfangst|sel]]- og [[hvalfangst|hvalfangere]] holdt til på Øst-Grønland. Saken vakte sterke følelser i Norge.<ref>{{kilde www |url=http://historie.cappelen.no/historie2/kap6/kildeoppgaver/kildeoppgave.html?id=326 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-08-03 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20100122143534/http://historie.cappelen.no/historie2/kap6/kildeoppgaver/kildeoppgave.html?id=326 |arkivdato=2010-01-22 }}</ref> Norske myndigheter ville ikke stadfeste Ihlen-erklæringen fra 1919 og kunne ikke gå med på utvidelse av danske suverenitet dersom det gikk ut over norsk fiske og fangst ved Øst-Grønland. [[Halvdan Koht]] og norske folkerettseksperter som [[Frede Castberg]] mente at Øst-Grønland var herreløst. [[Fridtjof Nansen]] var kritisk til «det skred av norskhet og nasjonal selvfølelse, som er løsnet med Grønlandssaken». Nansen mente at «landets rettmessige eiere er eskimoene, og deres interesser er det som skulde være de avgjørende». Spørsmålet om Øst-Grønland oppfattet Nansen som «den rene forfengelighetssak, uten synderlig praktisk betydning».<ref>Fridtjof Nansen i kronikk om Grønlandssaken i ''Tidens Tegn'' 22. februar 1924, gjengitt i ''Nansens røst: artikler og taler av Fridtjof Nansen'', redigert av A.H. Winsnes, bind II, s. 608–615. Oslo: Jacob Dybwads forlag, 1942.</ref><ref name=":0" />  Grønlandsbevegelsen var i strid med arbeiderbevegelsen og [[Johan Nygaardsvold]] uttalte i 1932 at han håpet Norge ville tape i Haag.<ref name=":1" /> Professor Castberg var sønn av politikeren [[Johan Castberg]] som medvirket til å utløse disputten om Grønland.<ref name=":1" /><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018071807195|tittel=Norsk polarhistorie|forlag=Gyldendal|utgivelsesår=2004|isbn=8205326568|utgivelsessted=Oslo|side=}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014072908026|tittel=Kampen om Eirik Raudes land|forfatter=Blom, Ida|forlag=Gyldendal|utgivelsesår=1973|isbn=8205057192|utgivelsessted=Oslo|side=}}</ref>

I 1922 ble en norsk telegrafstasjon etablert i Myggbukta, [[Meteorologisk institutt|Den norske meterologiske institutt]] medvirket; Danmark protesterte. I desember 1922 ville Folketinget vedta en lov om styringen av Grønland; loven innebar dansk suverenitet over hele Grønland og Norge protesterte. I 1923 vedtok Stortinget at regjeringen skulle forhandle med Danmark og la til grunn av Øst-Grønland var herreløst, [[terra nullius]], som Danmark ikke hadde herredømme over. Forhandlingene resulterte i en avtale av 1924 der suvereniteten forble uavklart, mens norske fangsinteresser var sikret til 1944.<ref name=":1" />