Redigerer Gjeter (avsnitt)

== Gjeting ==
En viktig motivasjon for å drive gjeting er å utnytte beitegrunnlaget best mulig. Det var derfor gjeterens ansvar å passe på at det ikke ble overbeitet, gjennom å drive dyra til nye plasser ved behov. I tillegg hadde gjeteren tradisjonelt en rekke andre oppgaver, som gjorde det nødvendig å holde dyreflokken mest mulig samlet.

=== Vern mot rovdyr ===
Vern mot [[rovdyr]] har alltid og overalt vært en viktig motivasjon for å drive gjeting. Også i Norge var rovdyrfaren lenge kanskje den viktigste årsaken til gjeting.<ref name=ME9/> Da rovdyrbestanden avtok, ble det betydelig mindre gjeting. Spesielt plagsomme store [[rovpattedyr]] som [[ulv]] og [[bjørn]]. I en kongelig forordning fra 1733 ble bjørnen og ulven likestilte som [[skadedyr]], og det skulle betales ut en fellingspremie på to [[riksdaler]] for hvert dyr.<ref name=HH260/> Også [[gaupe]] og [[jerv]] tok tamdyr, men disse dyra var ikke med i forordningen fra 1733. Først i 1846 kom jerven med i lovverket. Mindre farlig for husdyra var [[rødrev|rev]] og [[kongeørn|ørn]]. Før 1750 kunne bønder i Rogaland enkelte steder ikke benytte stølene sine, fordi ulven og bjørnen tok dyra. I perioden 1846–1850 ble det skutt i gjennomsnitt 265 bjørner hvert år i Norge. Fra 1846 til 1932 ble det felt {{nowrap|8 039}} bjørner tilsammen. Rundt år 1900 var imidlertid bjørneplagen enten kraftig redusert eller helt borte.<ref name=ME42/>

Bjørnen tok både storfe og småfe, mens ulven hovedsakelig var ute etter sauene. [[Peder Claussøn Friis]] skriver at ulveplagen i siste halvdel av 1500-tallet var svært stor, og ulven gjorde stor skade på husdyra. Ulven opptrådte mer uregelmessig enn bjørnen og kunne være borte i lange perioder, for så å dukke opp igjen. Særlig aktive ulveperioder var det i årene 1720–1780 og 1815–1820 og fram mot 1865. Ulveplagen toppet seg i perioden 1846–1863. I 1846–1850 ble det utbetalt [[skuddpremie]] for gjennomsnittlig 206 ulver i året.<ref name=ME42/>

Både ulven og jerven kunne ta livet av mange dyr på en gang, mens jerven er et høyfjellsdyr og kunne være spesielt plagsom i fjellbygdene. Gjeteren hadde som regel lite å hjelpe seg med til vern mot rovdyra, annet enn å lage lyd og bråk for å forsøke å skremme dem vekk. Til å lage lyd kunne man bruke ulike gjenstander, som jernringer, kobberkjeler, [[lur]] og [[bukkehorn]]. En ''smellstaur'' var en meter lang granstokk, kløvd fra den ene enden og inn mot midten. Slike staurer kunne smelle kraftig når de ble slått. En ''kråkesmelle'' eller ''kråkeskralle'' var en [[skralle (musikk)|skalle]] som kunne brukes til å lage høy lyd med. Enkelte steder kunne man ha okser i flokken, som kunne jages mot bjørnen. Hyrdestaven kunne brukes til å slå eller stikke med, og hunden kunne også være til god hjelp, men ulven kunne ta også ta hunder. Rovdyra var redde for ild, så fakler i ulike fasonger kunne også brukes.<ref name=ME42/><ref name=TNH10/>

=== Pass av beiteområdet ===
Gjeting var viktig for å holde flokken samlet og innenfor det området der man hadde beiterett. Dersom husdyra kom inn på en annens beiterett, kunne det føre til strid og vondt blod. I eldre tider var grensene i utmarka ofte uklare, noe som kunne føre til stridigheter. Det finnes plasser med navn som «Sjuguttsteinen» og «Sjuguttmyra» knyttet til sagn om sju gjetergutter som slo hverandre i hjel i slåsskamp om beiterettigheter.<ref name=ME14/>

Dyra måtte også holdes borte fra åker og eng. Mange steder i utmarka var høy eller lauv samlet i [[stakk (landbruk)|stakker]], og dyra måtte ikke få forsyne seg av disse. Det kunne også være viktig å beskytte dyra mot farlige fjellområder, myrområder, vassdrag eller breområder.  Ei ''skor'' er en avsats i en fjellside, og en sau som har gått i ''skorfeste'' kommer verken fram eller tilbake.<ref name=IA/> Dyret må ha hjelp for å komme ned eller opp.

=== Beskyttelse mot insekter ===
Insekter kunne ofte være svært plagsomme for dyra, og gjeteren måtte gjøre det hen kunne for å redusere plagen.  [[Hudbremser|Kubrems]] er en parasitt som kunne være svært plagsom for storfe. Disse insektene legger egg under huden på kyrne, og når larvene får utvikle seg, kan det dannes store byller. Bremsene har en karakteristisk lyd når de flyr, og summingen kunne sette panikk i husdyra.   Bålrøyk var vanlig brukt for å jage insektene vekk fra dyra. I en rettssak på [[Ringerike]] i 1678 fortelles det at to gutter på tolv år og en jente på ti har forårsaket skogbrann, fordi de hadde laget «røykeild» for å hjelpe husdyra.<ref name=ME16/>

Dyra kunne også trekke ut på breer og snøfenner eller ut i vann, for å slippe unna insektene eller for avkjøling.  Når dyra ''skina'' gikk de ut i vannet, og navnet «Skinnstø» 
vitner mange plasser om lokaliteter brukt av kyrne til dette.<ref name=IA/>

=== Flytting av dyreflokken ===
Dyra måte ofte flyttes rundt fra område til område, for å utnytte beitet best mulig.  Om natten skulle dyra ofte samles på gården eller på seteren.

I forbindelse med legegjeting, kjøp og salg av dyr samt slakting kunne det være forflytninger av dyreflokker over store avstander. Rundt århundreskiftet til år 1700 kjøpte for eksempel østlendinger dyr i Rogaland og dreiv flokker over fjellet til [[Kongsberg]], til slakting.<ref name=TNH25/> Slike flokker kunne inneholde hundretalls av kyr, over tusen sauer og flere hester. Krøtterdrift til slakt varte til langt opp i mot århundreskiftet til år 1900.

=== Stell av dyra ===
Gjeteren hadde ansvaret for dyras velvære og måtte stelle de som ble syke og eller skadde.  I det tradisjonelle stølsbruket ble både kyr, sauer og geiter melket.<ref name=HH163/>