Redigerer Giuseppe Garibaldi (avsnitt)

== Tidlig virksomhet ==
[[Fil:Garibaldi som ung.jpg|thumb|Garibaldi som ung]]
Garibaldi kom fra den [[provence-Alpes-Côte d'Azur|provencalske]] byen ''[[Nice|Niça]]'' (''Nice'', på [[italiensk]] ''Nizza''), som var kommet under fransk overherredømme i [[1792]], 16 år før Garibaldi ble født. Garibaldis familie drev med kysthandel, og sønnen ble oppdratt til et liv til sjøs. I [[1832]] ble han sertifisert som [[sjøkaptein]]. 

=== Garibaldi blir revolusjonær nasjonalist ===
I april [[1833]] lå [[skonnert]]en ''Clorinda'', som Giuseppe Garibaldi seilte med, i havnebyen [[Taganrog]] i [[Russland]] i ti dager. Under oppholdet møtte han [[Giovanni Battista Cuneo]] fra [[Oneglia]] på en havnekro. Battista Cuneo var en politisk flyktning fra Italia. Han var medlem av det hemmelige selskapet «Unge Italia» (''[[La Giovine Italia]]''). Dette selskapet sluttet Garibaldi seg til, og han avla ed på å vie sitt liv til kampen for å frigjøre sitt hjemland fra [[østerrike|østerriksk]] dominans. Dette oppholdet viste seg senere å ha vært meget viktig for ham. 

Garibaldi og [[Giuseppe Mazzini]] møttes i [[Genève]] i november [[1833]]. Mazzini var en lidenskapelig forkjemper for at [[Italias samling|Italia]] skulle samles til et rike ved politiske og sosiale reformer. Han ønsket at landet skulle bli en liberal [[republikk]] og Giuseppe Garibaldi sluttet seg til både «Unge Italia» og den revolusjonære [[Carbonariene|Carbonaribevegelsen]]. I februar 1834 deltok han i et mislykket opprør i [[Piemonte]] ledet av Mazzini. Han ble dømt til døden ''in absentia'' av en [[Genova|genovesisk]] domstol da han hadde flyktet til [[Marseille]].

=== Sør-Amerika: Garibaldi blir militær leder i sitt første eksil === 
Fra Marseille reiste han videre til [[Tunisia]] og etter hvert til [[Brasil]], der han sluttet seg til separatistiske opprørere. I Brasil møtte han sin fremtidige hustru, den italiensk-portugisiske [[Ana Maria de Jesus Ribeiro da Silva]], «Anita Ribeiro». 

De kunne ikke gifte seg med det samme, Anita var allerede gift med Manuel Duarte Aguiar, men i oktober [[1839]] forlot hun ham og sluttet seg til Garibaldi på hans skip, ''Rio Pardo''. En måned senere kjempet de skulder ved skulder under slagene ved [[Slaget ved Imbituba|Imbituba]] og [[Slagene ved Laguna|Laguna]]. Sammen med andre italienske flyktninger og republikanere deltok de i [[Rio Grande do Sul]]-separatistenes og [[uruguay]]anernes kamp mot den [[argentina|argentinske]] diktatoren [[Juan Manuel de Rosas]].

I [[1841]] flyttet de til [[Montevideo]] i [[Uruguay]], der Garibaldi arbeidet som handelsmann og skolemester, og i 1842 giftet de seg. De fikk fire barn: Menotti (født 1840), Rosita (1843), Teresita (1845) og Ricciotti (1847). Da Anita døde i 1849, var hun svanger med deres femte barn.

I løpet av en toårsperiode tok Garibaldi kommandoen over både den uruguayanske flåte ([[1842]]) og «den italienske legion» ([[1843]]). De ble forent under et sort sørgeflagg med en vulkan sentralt plassert. Den sorte fargen stod for et Italia i sorg, mens vulkanen midt på flagget viste til nasjonens ulmende krefter. Det var i Uruguay at legionærene først begynte å kle seg i [[rødskjortene|røde skjorter]]. Skjortene skulle den uruguayanske fabrikken egentlig eksportere til slakteriene i Argentina. Senere ble røde skjorter garibaldistenes «uniform» og kjennetegn. Garibaldis dyktighet i geriljakrig, hans motstand mot brasiliansk og argentinsk [[imperialisme]], og hans seirer på slagmarken ved slagene ved Cerro og Sant'Antonio i [[1846]] sikret Uruguays uavhengighet og gjorde garibaldistene samtidig kjent i Italia og Europa. 

Fedrelandets fremtid var veldig viktig for Garibaldi. Da [[kardinal]] Giovanni Mastai-Ferretti ble valgt til pave [[Pius IX]] i 1846, var det mange som mente at han var den liberale paven som ifølge Gioberti en gang skulle komme og lede Italias forening. Fra sitt eksil hyllet Mazzini hans første reformer. Også Garibaldi var begeistret. I 1847 tilbød Garibaldi den apostoliske [[nuntius]] i [[Rio de Janeiro]], erkebiskop Bedini, den italienske legions tjenester for å samle Italia. I et brev fra Montevideo skrev han:

:''Hvis disse krigsvante hender skulle være akseptable for Hans Hellighet, vil vi med den største takknemlighet vie dem til hans tjeneste, han som så vel fortjener både kirken og fedrelandet. Vi og våre ledsagere i hvis navn vi taler skal med en sannhet bli glade dersom vi får lov til å gi vårt blod til forsvar for Pio Nonos [[Pius IX]] forløsningsverk.''  (12. oktober 1847)<ref>A. Werner: ''Autobiography of Giuseppe Garibaldi'', Vol. III, s. 68, Howard Fertig, New York, 1971.</ref> 	 
Da nyheten om et revolusjonært opprør i [[Palermo]] i januar [[1848]] og om revolusjonær agitasjon på andre steder i Italia, nådde Garibaldi i Sør-Amerika, bestemte han seg for å vende hjem til Italia med seksti medlemmer av sin legion.