Redigerer Giulio Einaudi (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Giulio Einaudi ble født til en bondefamilie med dype kristne tradisjoner. Faren hans Giacomo var en bonde også aktiv i å tjene lokalsamfunnet. Under første verdenskrig hadde han kjempet på fronten under hele konfliktens varighet i infanterikorpset, sammen med broren Pietro, i ''Alpini'', og prestebroren Don Giovanni, i saniteten. Også i 1940, ved begynnelsen av andre verdenskrig, ble han kalt til våpentjeneste, men etter to måneder tilbrakt i Dronero-kasernene ble han fritatt fra militærtjeneste for å forsørge familien. Hans mor Elisabetta kom også fra en familie av bønder og trofaste katolikker.

Under andre verdenskrig led familien ødeleggelser av hus, husdyr og landbruksavlinger i brannen som herjet San Damiano Macra, påtent av tyske og republikanske soldater søndag den 30. juli 1944.

===Prest===
Den 29. juni 1951 ble han presteviet av biskop [[Egidio Luigi Lanzo]] i katedralen i Saluzzo. Han var opprinnelig kapellan i Saluzzo og studerte deretter teologi og kanonisk rett ved [[Det pavelige  universitet Gregoriana]] og [[Lateranuniversitetet]]. Etter forberedelser ved [[Det pavelige diplomatakademi]], gikk han inn i Den hellige stols diplomatiske tjeneste den 1. august 1960. 

Han var postert til [[Thailand]], [[Malaysia]] og [[Singapore]] med base i [[Bangkok]] (1960-1965) hvor kristne bare var en liten minoritet, men høyt verdsatt for sine skoler, sykehus og andre sosiale innretninger. De fleste elevene i katolske skoler var ikke kristne. I Bangkok, for eksempel, besøkte de buddhistiske herskerne av Thailand, kong [[Bhumibol Adulyadej]] og dronning [[Sirikit]], ofte og villig jenteskolene til [[ursulinersøstre|ursuliner]]- og [[St. Josephsøstrene]] og håndverksskolene for gutter drevet [[salesianerne]]. Det var ingen vesentlige vanskeligheter i dialogen mellom den katolske kirke og myndighetene.

Så ble han postert til [[USA]] med base i [[Washington DC]] (1965), ved den apostoliske delegasjon der. Det vat et helt annet miljø når det gjelder religiøse, politiske og sosiale aspekter. På den tiden var det fortsatt ingen offisielle diplomatiske forbindelser mellom Den hellige stol og den amerikanske regjering; de ble opprettet først i 1982, men kontaktene og dialogen med offentlige myndigheter var respektfulle og hjertelige.

Så kom han til [[Rwanda]] og [[Burundi]] med base i [[Kigali]] og [[Bujumbura]] (1971–1974), som begge var overveiende kristne afrikanske land. Begge landene var imidlertid dypt splittet på grunn av voldsomme og blodige kampet mellom [[hutu]]- og [[tutsi]]-etniske grupper, som også forårsaket splittelse blant medlemmer av Kirken. 

Så kom han til [[Portugal]] med base i [[Lisboa]] (1974–1976).<ref name="sandamianomacra">[http://www.comune.sandamianomacra.cn.it/Home/Guida-al-paese?IDPagina=14711 „Monsignor Giulio Einaudi“] ''www.comune.sandamianomacra.cn.it'', lest 30. desember 2017 (it.)</ref>  Tiden i Lisboa  var en relativt kort, men full av viktige hendelser, som slutten på det portugisiske kolonistyre og overgangen til uavhengighet i forskjellige afrikanske land - [[Angola]], [[Mosambik]], [[Guinea-Bissau]]/[[Kapp Verde]] og [[São Tomé og Príncipe]]. Den lokale portugisiske kirke hadde dessuten i disse årene flere konflikter med den nye marxist-inspirerte portugisiske regjering som varkommet til makt.

===Pro-nuntius til Pakistan, erkebiskop===
[[Pave Paul VI]] utnevnte ham til [[apostolisk pro-nuntius]] til [[Pakistan]] og titulærerkebiskop av ''Villamagna in Tripolitania'' den 10. november 1976. Kardinalprefekten for [[Kongregasjonen for folkenes evangelisering]], erkebiskop [[Agnelo Rossi]], ordinerte ham til biskop den 2. januar året etter; medkonsekratorer var kuriebiskop [[Domenico Enrici]] ved Statssekretariatet, og [[Antonio Fustella]], biskop av Saluzzo.

Einaudi var apostolisk pro-nuntius til Pakistan og visitator til [[Afghanistan]] med hovedkvarter i [[Islamabad]] fra 1976 til 1980. I Pakistan var de kristne en liten minoritet, om enn en velorganisert sådan. I Afghanistan tvert imot, var enhver manifestasjon av kristent liv forbudt, og det eneste katolske kapell var innen området til den italienske ambassade i [[Kabul]]. Situasjonen ble verre etter [[Den afghansk-sovjetiske krig|den sovjetiske invasjon som begynte julaften 1979]].

===Nuntius til Cuba===
Han var så nuntius til [[Cuba]] med sitt sete i [[Havanna]] fra 1980 til 1988. 

I Cuba ble kristendommen lagt hindringer i veien for det kommunistiske regime, men kirkene fortsatte å bli besøkt og den kristne tro var fortsatt dypt følt. Utnevnelsen av erkebiskop Giulio Einaudi fulgte på de kortvarige mandater til to pro-nuntier, erkebiskopene [[Mario Tagliaferri]] og [[Giuseppe Laigueglia]]. Pavestolen hadde til tross for [[Fidel Castro|Castro]]-regimets kommunistiske ideologiske orientering, ikke opplevd å få de diplomatiske forbindelser avbrutt.

Utnevnelsen av Msgr. Einaudi markerte en reduksjon av spenningene mellom Den hellige stol og regimet, også innenfor linjen for større internasjonal åpenhet av den katolske kirke som fulgte [[Det andre Vatikankonsil]]. Dette nye klimaet kulminerte mot slutten av Einaudis periode i ''Encuentro Nacional Eclesial Cubano'' (ENEC) av 1986, på slutten av hvilken den cubanske kirke godkjente et dokument sterkt orientert mot dialog med det kommunistiske regime og hvor felles innsats for å bygge et bedre Cuba ble fremhevet.

===Nuntius til Chile===
Han var nuntius til [[Chile]] med hovedkvarter i [[Santiago de Chile|Santiago]] fra 1988 til 1992. Under disse årene skjedde det betydelige endringer i den chilenske regjering, fra å være et militærregime til et demokratisk regime, og som den lokale kirken måtte håndtere. 

Spesielt msgr. Einaudi var en gunstig erstatning etter sin forgjenger erkebiskop [[Angelo Sodano]], som var ansett av pressen for å være en personlig venn av general [[Augusto Pinochet]]. Einaudis utnevnelse ble av analytikere sett på som uttrykk for Vatikanets ønske om å lette det søramerikanske landets overgang fra diktatur til demokrati.

===Nuntius til Kroatia===
Fra 1992 til 2003 var han nuntius til [[Kroatia]] med nuntiatur i [[Zagreb]].<ref name="sandamianomacra"/> Han var den første nuntius til dette nylig uavhengige landet, som [[Den hellige stol]] hadde vært det første land til å anerkjenne.<ref>{{cite book | access-date = 4. mai 2020 | page= 404 | url = https://books.google.com/books?id=dcAWBAAAQBAJ&pg=PA404& | title = Their Kingdom Come: Inside the Secret World of Opus Dei | first = Robert | last = Hutchison | publisher = Macmillan | date= 1899}}</ref> 

Den uavhengighetskrig som var brutt ut i 1991 var egentlig ikke over; den fortsatte i ny form i Kroatia mot den serbiske føderale hær, som fortsatt okkuperte en tredjedel av territoriet. Slutten på fiendtlighetene kom først i januar 1998, og etterlot landet i svært kritisk situasjon. 

Den lokale kirke støttet arbeidet med pasifisering og nasjonal forsoning og inviterte paven til personlig å besøke Kroatia. [[Pave Johannes Paul II]] besøkte Kroatia tre ganger, i 1994, 1998 og 2003. Den 19. desember 1996 signerte han tre traktater med den daværende visestatsministeren [[Jure Radić]] som regulerte forholdet mellom Den hellige stol og Kroatia. I disse avtalene garanterte staten den katolske kirke fri utførelse av veldedige og sosiale aktiviteter, beskyttet dens kulturelle verdier og anerkjente katolske skoler. Den borgerlige gyldighet av kirkelig inngåtte ekteskap ble også anerkjent. 

En fjerde traktat, som inneholder konkordatet som regulerer økonomiske forhold mellom den katolske kirke og den kroatiske stat, ble undertegnet i 1998 av msgr. Einaudi og Jure Radic noen dager etter pavens andre besøk. Noen politiske analytikere fremhevet en viss synergi mellom arbeidet ledet av msgr. Einaudi i Kroatia og aktivitetene til Opus Dei i landet.

[[Pave Johannes Paul II]] innvilget hans alderrelaterte avskjedssøknad den  4. august 2003. 

I bispedømmet Saluzzo var tok han på seg sogneprestoppgavene for menighetene i [[Busca]] og [[Valle Maira]]. Han ble tildelt æresborgerskap i Busca i 2008.<ref name="sandamianomacra"/>