Redigerer Gisèle Rabesahala (avsnitt)

== Bakgrunn og tidlig politisk karriere ==
Hun ble født inn i en politisk aktiv familie i den sentrale høylandsbyen [[Antananarivo]]. Faren hennes var underoffiser i den [[Armée de terre|franske hæren]], så i Gisèles barndom flyttet familien flere ganger, dit han ble beordret –&nbsp;&nbsp;i [[Frankrike]], [[Tunisia]] og [[Mali]]. Da faren døde i 1942, flyttet familien tilbake til Madagaskar.<ref name=":0" /> 

I barndommen hadde hun håpet å bli nonne, men hun benyttet seg av muligheten til å få en full utdannelse, noe få gassiske kvinner hadde på den tiden. Hun blir sett på som en pionér innen gassisk politikk og skaffet seg arbeid som stenografiskriver. I 1950-årene ble hun involvert i nasjonalistiske miljøer, i en alder av 17 år.<ref name=":0">{{Kilde bok|url=https://archive.org/details/historicaldictio0000alle|tittel=Historical Dictionary of Madagascar|etternavn=Allen|fornavn=Philip M.|etternavn2=Covell|fornavn2=Maureen|utgiver=Scarecrow Press|isbn=978-0-8108-4636-4}}</ref>

Rabesahala ble generalsekretær for ''Comité de Solidarité Malgache'' (norsk: Den gassiske solidaritetskomité), en organisasjon som ble opprettet dagen etter en blodig hendelse på Madagaskar, som da fortsatt var under fransk kolonistyre. Fra starten var formålet med foreningen å skape en bred solidaritetsbevegelse som arbeidet for å forsvare ofrene for den franske kolonimaktens undertrykkelse etter det gassiske opprøret i 1947. Suksessen og opprettelsen av solidaritékomiteen var kulminasjonen av ni år med uavbrutt kamp for rettferdighet, frihet og nasjonal verdighet, en kamp som fikk støtte fra aktivister i Frankrike og resten av verden. I 1960, da landet igjen ble uavhengig, endret organisasjonen fokus til utviklingsaktiviteter, og prioriterte fagområdene utdanning og helse, i tillegg til å hjelpe de mest nødlidende og ofrene for naturkatastrofer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.temoignages.re/culture/hommage/le-comite-de-solidarite,50632.html|tittel=Le Comité de solidarité}}</ref> Rabesahala jobbet for å sikre friheten til tusenvis av fanger, skrev artikler for pressen og vakte internasjonal oppmerksomhet om deres situasjon. Hun tok kontakt med venstreorienterte medlemmer av den franske [[Frankrikes nasjonalforsamling|nasjonalforsamlingen]] for å organisere begjæringer til den franske presidenten, [[Vincent Auriol]], mens hennes solidaritetskomité jobbet for å gi støtte fangenes familier, for å hjelpe dem å takle vanskelighetene de opplevde.<ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.com/books?id=A05oCwAAQBAJ&pg=PA56|tittel=African women, Pan-Africanism and African renaissance|etternavn=Sylvia|fornavn=Serbin|etternavn2=Ravaomalala|fornavn2=Rasoanaivo-Randriamamonjy|utgiver=UNESCO Publishing|isbn=978-92-3-100130-7|side=56}}</ref>

Rabesahala ble den første gassiske kvinnen som ble valgt som kommunestyremedlem i 1956. Hun var også den første kvinnen som ble leder av et gassisk politisk parti, ''Union of the Malagasy People'', som hun grunnla i 1956. Hun fungerte som leder av den gassiske fagforeningen [[FISEMA]], som var tilknyttet den franske kommunistiske ''General Confederation of Labour'', og hun satt i redaksjonen til ''Imongo Vaovao'', en nasjonalistisk avis som inntok en klar stilling mot fransk kolonistyre på Madagaskar. Hun beholdt denne stillingen til 2011.<ref name=":1">{{Kilde avis|url=http://www.midi-madagasikara.mg/culture/2014/05/09/portrait-gisele-rabesahala-liberte-les-droits-humains-combat-vie/|tittel=Portrait – Gisèle Rabesahala : La liberté et les droits humains, son combat de toute une vie|utgiver=Midi-Madagasikara|dato=2014-05-09|besøksdato=2016-10-27|avis=Midi-Madagasikara}} </ref>

Hennes synspunkter var utvetydig marxistiske så vel som nasjonalistiske. I 1958 var hun medgründer av ''Congress Party for the Independence of Madagascar (AKFM)'', som forente fem nasjonalistiske organisasjoner.<ref name=":1" />