Redigerer Giovanni Paisiello (avsnitt)

== Liv ==
Paisiello skulle opprinnelig studere [[rettsvitenskap]] og tok derfor et forstudium i [[jesuitt]]kollegiet, men i en alder av 13 år begynte han på [[Konservatorium|konservatoriet]] ''Sant' Onofrio'' i [[Napoli]]. Lærere var [[Francesco Durante]], [[Carlo Cotumacci]] og [[Girolamo Abos]].

Etter å ha skrevet flere [[Messe (musikk)|messer]], [[Oratorium|oratorier]], salmer og andre verk, forsøkte Paisiello seg på dramatisk musikk. Med det ''dramatiske [[Intermezzo (opera)|Intermezzo]]'', som han fikk oppført ved konservatoriet i 1763, avslørte han sitt talent for [[opera buffa]]. Han ble hurtig etterspurt på operascenene og fikk oppført tre operaer i [[Parma]], to i [[Bologna]] samt ytterligere noen i [[Firenze]], [[Modena]] og Roma. Først da han fikk suksess med ''L'idolo Cinese'' i Napoli 1767 (her hadde [[Niccolò Piccinni]] vært toneangivende), ble han regnet blant Italias fremste komponister. Han startet nå opp en så vellykket virksomhet som operakomponist at han etter få år ikke hadde andre konkurrenter enn [[Domenico Cimarosa]] i Europa.

I 1776 inviterte [[tsar]]ina [[Katarina II av Russland]] ham til [[St. Petersburg]], og utnevnte ham til [[kapellmester]] og inspektør ved begge de italienske operaene. Han ble her til 1784 og skrev ni nye operaer, blant annet den kjente «Barbereren fra Sevilla» etter en komedie av [[Pierre Augustin Caron de Beaumarchais|Beaumarchais]]. På hjemreisen skrev han i [[Warszawa]] et [[Te Deum]] og oratoriet ''La Passione di Nostro Signore Gesù Cristo'' etter en libretto av [[Pietro Metastasio]] på oppfordring av den polske kongen. I [[Wien]] skrev han på oppdrag av keiser [[Josef II av Det tysk-romerske rike|Josef II]] tolv symfonier ([[ouverture]]r) og operaen ''Il Re Teodoro in Venezia'' etter en libretto av [[Giovanni Battista Casti]].

Paisiello ble en tid i Wien, og traff i 1784  [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]] for andre gang. Vel tilbake i Italia slo Paisiello seg ned i Napoli og ble leder for kong [[Ferdinand I av De to Sicilier|Ferdinand IVs]] hoffkapell. Da revolusjonen brøt ut i 1799 holdt han seg på god fot med den republikanske regjeringen og beholdt kapellmesterposten, nå som direktør ved nasjonalmusikken. Dermed falt han i unåde hos kongen da denne etter to år vendte tilbake til makten, og måtte vente en stund til han ble tatt til nåde igjen. 

I 1802 ble Paisiello på oppfordring av [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] leder og organisator av den kommende keiserens kapell i [[Paris]]. Operaene til Paisiello fikk liten suksess i Paris, og han vendte derfor tilbake til Napoli året etter. [[Joseph Bonaparte]] og [[Joachim Murat]] gjeninnsatte ham i sine tidligere poster, men han var nå ute av stand til å møte kravene til nye ideer. Bonapartenes makt var begynte å svinne hen, og dermed var det slutt på de gode tidene for Paisiello. Konas død i 1815 var et hardt slag for ham og helsa ble raskt dårligere, samtidig som intriger og nyere komponisters popularitet var en kilde til bekymringer. Han døde i fattige forhold 5. juni 1816.