Redigerer Germania (avsnitt)

== Bakgrunn og etymologi ==
Navnet Germania kom i bruk etter Julius Cæsar fra hans bok ''[[Commentarii de Bello Gallico]]'', men om det i større grad var bruk før ham er ukjent. Cæsar selv oppga at han hørte det fra sine galliske allierte blant [[remere|remerne]] (latin: ''remi'') i dagens [[Belgia]] at betegnelsen ''germani'' var benyttet på en gruppe stammer, ''germani cisrhenani'' («germanere på denne siden av Rhinen»), i nordøstlige Gallia. Disse stammene hadde historisk kommet over Rhinen, og den geografiske betegnelsen for kjerneområdet til germanerne, uansett stamme, ble da Germania.<ref>Schulze, Hagen (1998): ''Germany: A New History'', s. 4</ref><ref>[http://www.oxfordreference.com/views/ENTRY.html?subview=Main&entry=t27.e6407 «German»] i: Hoad, T.F., red.: ''The Concise Oxford Dictionary of English Etymology''. Oxford: Oxford University Press, 1996. Oxford Reference Online. Oxford University Press.</ref> En del generasjoner senere hevdet Tacitus i [[98|98 e.Kr.]] i en kommentar i sitt verk ''Germania'', nevnt over, ''germani'' var det opprinnelige stammenavnet på [[tungerere]] (latin: ''tungri'') på hans tid, som bodde i området til ''germani cisrhenani'':

{{sitat|Navnet Gemania, på den andre siden, sier de moderne og nylig innført fra det fakta at stammene som først krysset Rhinen og ble drevet ut av gallerne, og som nå er kalt tungerere, var da kalt germanere. Således var det navnet på en stamme, og ikke på et folk, men gradvis ble framherskende til alle kalt dem selv ved dette navnet germanere de selv fant på, som erobrerne hadde først benyttet for å påvirke skrekk.|Tacitus<ref>Tacitus: ''Germania'', [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.02.0083:chapter=2&highlight=tungrians kapittel 2]. Originalsitat: ''«ceterum Germaniae vocabulum recens et nuper additum, quoniam qui primi Rhenum transgressi Gallos expulerint ac nunc Tungri, tunc Germani vocati sint: ita nationis nomen, non gentis, evaluisse paulatim, ut omnes primum a victore ob metum, mox et a se ipsis invento nomine Germani vocarentur.»''</ref>}}

Opprinnelsen til germanere er således ikke av latinsk, men av ukjent opphav<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=germaner&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge «germaner»], ''Bokmålsordboka''</ref> eller muligens av [[gallisk]] opprinnelse. Det kan være navnet på en enkelt stamme, slik Tacitus nevner, men ''om'' det er av gallisk opprinnelse, ''kan'' det kanskje opprinnelig ha hatt betydningen «støyende», sammenlign med [[gammelirsk]] ''garim'', «å rope/skrike», eller kanskje «nabo», sammenlign gammelirsk ''gair'', «nabo».<ref name="German">[http://www.etymonline.com/index.php?term=German&allowed_in_frame=0 «German (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref>

I de første århundrene f.Kr. ble det skrevet en del om germanerne i latinske kilder, og det fortsatt om en relativ enhetlig folkegruppe e.Kr., men i [[senantikken]] langt mindre. Ordet gikk stort sett ut av bruk omtrentlig samtidig som [[Vestromerriket]] brøt sammen på [[400-tallet]]. Det synes som om ingen «germanere» identifiserte eller tenkte på seg selv som germanere. Isteden begynte kildene differensiere mellom ulike germanske grupper, som eksempelvis [[frankere]] og [[gotere]], som etterhvert flyttet ganske langt fra hverandre, og det var knapt mulig å se noen kulturell eller politisk samhørighet mellom dem.<ref>Janson, Tore (2014): ''Germanerne'', s. 56</ref>

Navnet på tyskerne slik de selv omtaler seg, ''die Deutschen'', dokumentert fra [[1100-tallet]], har samme rot som [[gammelnederlandsk]] ''duutsch'', fra [[gammelhøytysk]] ''duitisc'', til sist avledet fra [[urgermansk]] ''*theudo'', «populær, nasjonal»,<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?term=Dutch&allowed_in_frame=0  «Dutch (adj.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> det vil si «folkespråket».<ref>Janson, Tore (2014): ''Germanerne'', s. 21</ref>

Det moderne [[engelsk]]e navnet for tyskere, ''germans'', folket i ''Germany'' (Tyskland), har en mer kronglete bakgrunn. Det kan riktignok dokumenteres i mellomengelske ''germayns'' på slutten av [[1300-tallet]], men den [[angelsaksisk]]e (gammelengelsk) betegnelsen var ''almain'', som kom fra [[fransk]] (som hadde opphav fra den germanske stammen [[alamannerne]]). Både [[William Shakespeare|Shakespeare]] og [[Christopher Marlowe|Marlowe]] benyttet ''almain'' i betydningen tysker.<ref name="German"/> Senere ble en mann fra ''Dutchland'' (Tyskland) på engelsk omtalt som en ''dutchman'', og språket var ''dutch'', men da Nederland skilte seg ut som et viktigere land for England og som en selvstendig stat, måtte England skille mellom nederlandsk (''dutch'') og tysk, og ''german'' ble oppfunnet som betegnelse på det tysk språk. Det er dokumentert fra slutten av 1500-tallet.<ref>Janson, Tore (2014): ''Germanerne'', s. 21-22</ref>