Redigerer Georges Danton (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Danton stammet fra [[Champagne (historisk region)|Champagne]]. Han var sønn av Jaques Danton, en statsadvokat, og hans kone Marie – Madeleine Camas. Etter han ble utdannet advokat i 1784 i Reims, dro han til Paris for å praktisere, og i 1787 kjøpte han - dels for lånte penger - et kontor i et advokatfirma. Senere giftet han seg med Antoniette Charpentier. Han ble snart berømt for sine talegaver.

=== Karriere, virke under den franske revolusjon === 
Etter [[den franske revolusjon]]s utbrudd i juli 1789 innledet han sin politiske virksomhet i Cordelierdistriktet på venstre bredd av [[Seine]] (nåværende [[Place Odeon]]). Han vervet seg inn i [[Garde nationale|Garde Bourgeoise]] (den borgerlige garde). Da distriktene ble erstattet av seksjoner i 1790 deltok han i grunnleggelsen av den folkelige og radikale [[Cordelierklubben]], der han sammen med blant andre [[Marat]] ble dominerende. Han ble tidlig, og før [[Robespierre]], tilhenger av et republikansk statssystem.

Etter [[massakren på Marsfeltet]] den 17. juli 1791 måtte Danton flykte fra Paris til sine hjemtrakter for å unnslippe arrestasjon. Deretter oppholdt han seg en tid i [[London]]. På høsten samme år vendte han tilbake til Paris for å delta i valgene til den nye lovgivende forsamling. Da han ikke lyktes i å bli innvalgt i denne tok han på seg et oppdrag i Paris' kommunestyre. Samtidig begynte han å fremtre i [[jakobinerklubben]]. 

Da han i mars 1792 ikke ble tilbudt noen ministerportefølje i det første patriotiske ministerium, orienterte han seg i retning av [[Maximilien de Robespierre|Robespierre]] og bort fra [[Jacques Pierre Brissot]]. I krigsspørsmålet (mot [[Østerrike]] og [[Preussen]]) stilte han seg nøytral, det vil si mellom Brissot (for krig) og Robespierre (mot krig). 

Etter det patriotiske ministeriets fall i juni 1792 innledet Danton kampen for å endelig styrte [[monarkiet]], noe som skjedde i og med krisen den 10. august 1792. Som seirende den 10. august ble han dagen derpå gjort til justisminister av den lovstftende forsamling, og ble dermed i realiteten Frankrikes regjeringsjef, en post han beholdt til den 11. oktober 1792, da han avgikk på grunn av at han var blitt valgt til medlem av [[nasjonalkonventet|konventet]] og fordi den [[Preussen|prøyssiske]] invasjonsarmé hadde forlatt fransk territorium. I kraft av sin energi og rykte, og som en følge av det behov av en kraftfull ledelse som den tilspissede indre og ytre situasjonen dikterte, ble Danton en sentral skikkelse i Frankrikes politikk i republikkens første år. 

[[Fil:La Tragédie de l'Homme.jpg|thumb|''La Tragédie de l'Homme'']]
I september 1792 ble han innvalgt i den forsamling som ettertrådte den lovstiftende: [[nasjonalkonventet]]. I tiden frem til [[Gironden]]s fall forsøkte han forgjeves å forhandle mellom de radikale [[montagnard]]ene og de måteholdne [[gironden|girondistene]]. På Dantons forslag opprettet konventet i april 1793 [[Comité de salut public]], som ble hans fremste og viktigste instrument i krigs- og utenrikspolitikken. Danton hadde selv sete der fra 6. mai til 10. juni 1783.

Under [[skrekkveldet]] gjorde Danton seg til talsmann for dem som ville ha en mer forsonlig politikk ([[indulgentene]]) og til å begynne med syntes han å ha Robespierres støtte. 

Dette endret seg da krisen i mars 1794 nådde sitt høydepunkt. Danton falt da som offer for de utrenskninger som skjedde både til høyre og til venstre for gruppen omkring Robespierre. En bidragende årsak til dette var etter alt å dømme Dantons arrogante selvtillit og hans innblanding i en korrupsjonsskandale omkring handelsselskapet [[Compagnie des Indes]]. 

Danton ble fengslet, men forsvarte seg så godt i rettssalen at anklageren holdt på å gi opp. Robespierre var redd for at folk skulle gjøre opprør for å støtte Danton. Derfor ble Danton og vennene hans dømt raskt til døden. Han ble ført til [[giljotin]]en den 5. april 1794. Da han stod under giljotinen sa han til bøddelen: «Glem ikke å vise hodet mitt fram for pøbelen. Det er vel verdt å kaste et blikk på.»{{Trenger referanse}} Hans aller siste ord til folket var «Jeg drar Robespierre med meg!»{{Trenger referanse}} Og det gjorde han også. En tid etter Dantons død ble også Robespierre henrettet.