Redigerer Georg Rechenberg (avsnitt)

== Biografi ==
=== Ankomst til Norge ===
Han var politisk flyktning i Norge da landet ble okkupert i 1940 og deltok som frivillig i kampene i april 1940. Han kom til Norge fra Østerrike i juni 1938 og bodde i Haugesund. Rechenberg hadde som politisk flyktning blitt arrestert i september 1940, men sluppet fri etter en tid trolig for å være tolk for tyskerne. Dette ga ham mulighet til å høre tyske nyheter på radioen som han så formidlet til motstandsbevegelsen.<ref>''Tidens krav'': Fange nummer 79207. 8.12.2012 (opprinnelig intervju med Rechenberg gjort i 1970).</ref> 

=== Auschwitz ===
Han var en av de få som overlevde [[deportasjonen av de norske jødene]]. Hans mor, søsken, onkler og tanter ble utslettet. Etter krigen engasjerte han seg i den norske israelsmisjon.<ref>Den Norske Israelsmisjon 125 år. Den Norske Israelsmisjons historie II (1944-1969). Oslo, 1969</ref>

Rechenberg avga rettslig forklaring i Haugesund i 1946 og er gjengitt i ordrett Dybvigs hovedoppgave. Han ble for andre gang arrestert 18. oktober 1942 og ble sammen med flere hundre andre internert i Berg leir som var under oppføring. Han ble 26. november sendte med [[DS Donau]] til Stettin, og videre med tog til [[Auschwitz]] - reisen tok to døgn med jernbane der fangene var stuet inn i kuvogner. Rechenberg fikke tatovert inn nummeret 79207. Han var blant annet slavearbeider i Buna-Monowitz leiren, og som sykepleier der han blant andre traff [[Robert Savosnick]] og [[Ernst Hagerup-Ellingsen]] (Hagerup-Ellingsen sa etter krigen at uten hjelp fra Rechenberg ville han neppe overlevd fangenskapet og Rechenberg gjorde dette med fare for eget liv<ref>Bruland (2012) s. 141</ref>). Han arbeidet også med likfrakting og som skriver. I oktober 1944 ble en stor del av Auschwitz evakuert mot sør og vest, og han var innom [[Sachsenhausen]] og til slutt [[Dachau]], leir XI ved Landsberg.<ref name="Dybvig" /> Leiren ble befridd av amerikanske styrker 1. mai 1945 og han kom til Norge 9. juni 1945 med et amerikanske fly sammen med Robert Savosnick og andre deporterte fra Norge.<ref>Savosnick, Robert og Hans Melien: Jeg ville ikke dø. Cappelen, 1986.</ref> Hjemreisen ble organisert av [[Helmer Bonnevie Hartmann]] som arbeidet med å oppspore norske fanger i Tyskland.<ref>Ottosen, Kristian: ''I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge.'' Aschehoug, 1995, s.251.</ref> I Sachsenhausen møtte han [[Odd Nansen]] og han fikk Røde Kors-pakke.<ref>Nansen, Odd: ''Fra dag til dag. 22. august 1943 til 28. april 1945.'' Dreyer, 1946.</ref>

I løpet av fangenskapet i Auschwitz var han selv vitne til hvordan gasskamrene ble brukt. Hvert gasskammer rommet 500 personer og ble «flittig benyttet». På slutten av 1944 var det fem krematorier i full drift, det ble «drept og brendt» «dag og natt». Rechenberg anslo at det hver dag kom 50-60 fullstappede jernbanevogner («vaggons»). I hver transport anslo at det var omkring 3000 personer og av disse ble knapt 10 % plukket ut til arbeid, de øvrige ble «forgasset og brendt». En tid hadde krematoriene for liten kapasitet og Rechenberg var med å grave 30 meter brede groper der likene ble brent. Asken og knokkelrester ble brukt som gjødsel på åkrene. Seleksjon av ofre til gasskamrene foregikk helt åpenlyst. Han var vitne til at i mai 1944 ble alle i «tsjekkerleiren» sendt i gasskammeret, og kort tid senere alle i «sigøynerleiren».<ref name="Dybvig">Dybvig, Kjersti: Folkemordet i Rogaland. Masteroppgave, Universitetet i Stavanger, 2011.</ref><ref>Bruland, Bjarte: ''Øyenvitner''. Lysaker: Dinamo forlag, 2012.</ref>

{{sitat|Jeg hadde alleslags yrker. Var pleier, vegarbeider, liktransportør, maler, elektriker, skriver, og drittfarer, og hadde derfor anledning til å komme i alle andre leir. Jeg har sett millioner av mennesker dø på alle måter, henging, skyting, sult, kulde, sykdommer, lus og ganske enkelt ved å bli slått ihjel. Jeg har selv gjennomgått nesten alt det av det oven sagte og det er under at jeg kan forklare, at jeg lever den dag i dag og er såpass frisk i ånd og legeme|Georg Rechenberg (skrivefeil i original)<ref>Bruland (2012) s. 83-85</ref>}}I 2013 ble det lagt ned en snublestein i Øvregata i Haugesund som et minnesmerke om han.<ref>https://www.h-avis.no/haugesund/nyheter/siste-nytt/arven-etter-rabinowitz/s/2-2.921-1.8148926</ref>